Tannoy er en av verdens eldste høyttalerprodusenter, og har vært i kontinuerlig drift i mer enn 90 år. De første fem tiårene holdt de til i England, men på 70-tallet flyttet Tannoy til Coatbridge omtrent midt mellom Edinburg og Glasgow i Skottland. Det var også i dette tiåret Tannoy lanserte sin HPD-serie. Den inneholdt høyttalere med Tannoy sitt berømte element der diskanten sitter midt i bass-/mellomtone-elementet. HPD-serien hadde høyttalere med både 10-, 12- og 15-tommers elementer. Nå har Tannoy kikket tilbake på HPD-serien og lansert en ny høyttalerserie som kalt Legacy-serien. Der finner man høyttalerne Arden, Cheviot og Eaton, navn som også fantes på «original-høyttalerne» som ble produsert mellom 1974 og 1980. Sistnevnte er en stor stativhøyttaler, mens de to første er gulvstående.

Håndverk

Selv om høyttaleren designmessig ser ut som den er laget som nesten en blåkopi fra gamle dager, er dette langt fra noe gammelt ræl britene har funnet på et nedstøvet lager og børstet støv av. Her har man i stedet tatt med seg det beste fra både den gang da og nå. Sistnevnte gjelder ikke minst flere tiår med element og elektronikkutvikling. Tannoy har likevel valgt å beholde den gamle kasseformen med lekker treramme, to framovervendte refleksporter og 70-tallsbrune avrundede to-delte frontgriller. Høyttalerne er ikke mer enn 85 cm høye, så selv om bredden er generøs, dominerer de ikke stua på samme måte som større og høyere høyttalere.

Retro-feelingen er formidabel, og jeg må innrømme at jeg digger designet fullstendig. Selv i moderne stuer, og kanskje nettopp i slike stuer, bidrar Cheviot-høyttalerne som en slags påminnelse om ikke å glemme tradisjonene. Det er enten du har dem stående med fronttrekkene på eller av. Selve kabinettet er laget i 19 millimeter tykk MDF med innvendig avstivning i kryssfiner. Tannoy hevder at kabinettet er langt stivere enn i den gamle HPD-serien, siden man ikke hadde tilgang til materialer med den samme tettheten på 70-tallet. Eiergleden blir neppe mindre av å vite at dette ikke er masseproduserte trekasser fra Det Fjerne Østen, men håndlagede kabinetter fra Tannoys egen fabrikk i Skottland. Det rett og slett oser kvalitetshåndverk.

Den gamle HPD-serien var strengt tatt monitor-høyttalere laget for hjemmebruk, men med ekstreme dynamiske egenskaper over hele frekvensområdet. Disse kvaliteten har Tannoy-ingeniørene ønsket ikke bare å beholde, men videreutvikle i den nye Legacy-serien, og sentralt i Cheviot står Dual Concentric-elementet på 12 tommer med en 33 millimeter i diameter stor diskant i en magnesium og aluminiumslegering med kantsveiset voice coil. Delefrekvensen ligger på 1200 hertz, noe som er 200 hertz over delefrekvensen på de originale Cheviot-høyttalerne. De nye Cheviot-høyttalerne går imidlertid litt dypere i bassen med sine 38 mot 40 hertz før det rulles av. Oppover er det imidlertid langt luftigere i 2017 enn det var i 1974 med 30.000 hertz i stedet for 20.000 hertz «i gamle dager».

Tannoy CheviotDet er også fint mulig å justere diskanten etter eget forgodtbefinnende. Nederst på fronten kan du med to skruer justere diskanten opp eller ned med 1,5 eller 3 desibel og/eller øke eller senke avrullingen i diskanten. Det vil gjøre det enklere å få høyttalerne til å yte optimalt ikke bare i et perfekt lytterom. Selv fikk jeg best resultat ved å kjøre i normal stilling på Boulder-forsterkeren min, mens jeg økte diskantenergien med 1,5dB da jeg koblet opp LM 845 Premium på Cheviot-høyttalerne. Som vanlig for Tannoy, er det verken to eller fire høyttalerterminaler på baksiden, men fem. Den siste er for jording, men må ikke benyttes.

Det fine med disse høyttalerne er at de er en enkel last for forsterkerne, men likevel kan benyttes med kraftige forsterkere. Følsomheten er på 91 desibel, impedansen på 8 Ohm, og Tannoy anbefaler selv forsterkereffekt mellom 20 og 250 watt. Jeg kan selv bekrefte at både 30 rørwatt og 150 transistorwatt fungerer ypperlig. Derimot har jeg ikke fulgt Tannoy sin anbefalte plassering av høyttalerne slavisk. Produsenten mener at høyttalerne minst må ha en meter fra sideveggene og en halvmeter fra høyttalerne og til veggen bak dem. I tillegg skal høyttalerne vinkles såpass mye inn at en tenkt rett linje fra hver av høyttalerne skal krysse foran lytteposisjon. Sistnevnte fungerer fint, men det funker også å ha høyttalerne tettere på sideveggene. I hvert fall her hos meg. Det viktigste er uansett å prøve seg fram. Funker det, så funker det, uansett hva det måtte stå i en anbefaling.

Lyden

Her hjemme har det definitivt fungert. Dette er musikkformidlere av rang, nesten uansett musikksmak. Litt mørke i klangen er de nok, og de som var hifi-interesserte på det tiåret da de første Chevioet så dagens lys, vil nok gjenkjenne klangbalansen. Tenk Tandberg Sølvsuper-lyd. Det betyr en fantastisk mellomtonegjengivelse med deilig kropp og en klangrikdom så kan få fram gåsehuden både titt og ofte. Hør for eksempel på Bodil Niska sin glimrende plate «Blue» fra 2004 og hvordan den hese tenorsaksofonen hennes gjengis på «In The Wee Small Hours In The Morning». Det er pur lydmagi.

Noe av dette skyldes at det store 12-tommers-elementet står for all lyd opp til 1100 hertz, og at resten leveres av et enkelt diskantelement midt i 12-tommeren. Det gjør at all lyden kommer fra det samme punktet, såkalt punktkilde, og gir en sammenheng i lyden som må oppleves. Her trenger man ikke bekymre seg om faseproblemer og plassering av ulike elementer og justering av delefilter for å få det til å låte som én høyttaler, og ikke flere som tar for seg hver sine frekvensområder. Q-sound-effekten på «Too Much Rope» fra «Amused To Death» av Roger Waters, viser hvor bra disse høyttalerne er fasemessig, for her har du lydeffekten av heste-ekvipasjen og racerbilen rett ut til siden fra lytteposisjon, til tross for at høyttalerne står to meter foran meg. Det er surround-effekt i bare to kanaler, og langt fra alle høyttalere klarer det like godt som Tannoy Cheviot.

Disse lettdrevne høyttalerne har også en dynamikk som forbløffer. Kanskje ikke alle, men om du ikke har hørt hornhøyttalere tidligere, så vil det smekket og brutaliteten Cheviot er i stand til å levere, få haka de ned på tredje knappehull i skjorta. Prøv Chris Mihn Doky sin «The Dapper King” på høyt volum, så kommer du til å henge i taklampa når det første slaget på skarptromma kommer. Er det rart vi elsker denne hobbyen?

Cheviot handler imidlertid ikke bare om makrodynamikk. Vel så viktig er det at de ørsmå start- og stopp-punktene i musikken blir behandlet ordentlig. Det er viktig i all musikk, men helt essensielt på klassisk musikk. Spesielt når du har et helt symfoni-orkester med alle sine instrumentgrupper. Skal musikkgjengivelsen på stereoanlegget ha noen som helst troverdighet, er det nettopp mikrodynamikken som avgjør om orkestermusikken ikke skal bli en eneste stor grøt. Det gjør det definitivt ikke her. small_RS11411_Cheviot Driver.jpgBeethovens fiolin-konsert i D-dur innspilt med Wolfgang Schneiderhan som solist og med Berlinerfilharmonikerne i ryggen dirigert av Eugen Jochum er et fantastisk opptak både musikalsk og lydmessig. Med Cheviot som musikkformidlere, forsvinner høyttalerne i lydbildet og i en halvsirkel foran med sitter hele symfoniorkesteret. Med øynene igjen kan jeg lekende lett plukke ut instrumentgruppe for instrumentgruppe. Milde himmel sånn dette spiller.

Hoppet blir langt fra Schneiderhan til Stephen Bruner eller Thundercat som er artistnavnet til amerikaneren, men skal du virkelig teste anlegget ditt, skal du sette på albumet «Drunk» som kom i fjor og gjerne låta «Show Me The Way». Det låter aldeles formidabelt det også. Bassen er groovy som få, og høyttalerne får virkelig foten til å gå. Likevel er det på låter som dette at man innser høyttalernes største begrensning, mangelen på dypbass. Det samme skjer med Infected Mushroom, techno-duoen fra Israel. Det groover som gamle-erik på «I’m the Supervisor», men det blafrer ikke i buksebeina og skrangler ikke i vitrineskap og grunnmur slik det kan med høyttalere som leverer helt ned mot 20 hertz. Ikke for det. Har du ikke hørt høyttalere som går så dypt, tror jeg selv bassgjengivelsen til Cheviot vil imponere. I hvert fall i den delen av bassen den kan gjengi. Tannoy oppgir 38 hertz, men det er jo heldigvis ikke slik at det ikke er noe lyd under der. Det ruller av jevnt nedover, og Jaco Pastorius sin basstone på 32 hertz etter 1:45 av låta «Overture-Cotton Avenue» på Joni Mitchells album «Don Juan’s Reckless Daughter» høres veldig godt.

Du skal heller ikke kimse av diskantgjengivelsen. Den er definitivt ikke lukket selv om klangbalansen heller mot det mørke. Og justeringsmulighetene du har i toppen gjør at du kan få nær sagt akkurat den diskanten du vil ha. Her det detaljer i massevis, og så luftig at jeg ikke en gang savnet bånddiskanten i mine egne referansehøyttalere. Her er det med andre ord bare å spille favorittmusikken din. Enten det er akustisk eller elektrisk rock, pop, klassisk eller jazz. Dette er en aldeles fabelaktig høyttaler som vil gi gjøre musikklyttingen til det morsomste du kan gjøre. Det er som det går troll i ord når du setter på «I’d Rather Go Blind» fra Rod Stewarts 1972-utgivelse «Never A Dull Moment».
For det blir aldri et kjedelig øyeblikk med Tannoy Cheviot i anlegget. Garantert.

Konklusjon

Har du lest så langt, så har du sikkert skjønt at jeg er hodestups forelsket i disse høyttalerne. De har nok ikke den dypeste bassen, men bortsett fra det har de en indre og ytre skjønnhet som umiddelbart fikk meg i knestående. Stereofil har allerede solgt noen par av disse. Det bør bli mange, mange flere.