BMC kaller dette en stereoforsterker med variabel forsterkning, men de kunne jo like godt sagt at det er en integrert forsterker. For med både analoge og digitale innganger, og volumkontroll ville nok omtrent alle andre kalt det nettopp en integrert forsterker. De har sikkert sine grunner. Den ene er garantert at de helst ikke vil bli assosiert med tradisjonelle integrerte forsterkere med innebygget forforsterker. Forforsterkningen mener BMC tilfører støy, og er i bunn og grunn uønsket.

Hva er spesielt?

I følge hjemmesiden til produsenten er omtrent alt som er gjort med denne forsterkeren mer eller mindre unikt, og slik er det jo med mange andre også når man leser brosjyrene litt overfladisk. Etter litt grundigere lesning om oppbygning og tekniske løsninger, ser jeg likevel en rød tråd gjennom hele konstruksjonen, og litt om hva det er de forsøker seg på. Utgangspunktet er at de mener perfekte tekniske målinger ikke nødvendigvis er det som skal til for at øret skal synes det låter musikalsk og engasjerende. Løsningen til BMC er å utvikle noen helt nye kretsløsninger som etter deres mening løser en del av de innbygde problemene med transistorforsterkere. Alt for å få det til å låte mer musikalsk og realistisk. Forsterkeren, som er på 2x200Watt i 8Ohm ( 350Watt i 4Ohm) har en trafo på hele 2000Watt. Det gjør først og fremst noe med tyngden, men det er nok ikke denne forsterkeren som kommer til å gå tom for strøm først. Trafoen er kjempestor! I tillegg til trafoen har de benyttet en påkostet krets som stabiliserer strømmen inn til trafoen, og som samtidig fjerner nettstøy. I front har forsterkeren to store kontrollhjul. Et for volum og et for av/på. I tillegg er det et stort rundt display i midten som inneholder to VU-metre. Kanskje de har kikket litt på McIntosh. Forskjellen er likevel at disse VU-metrene er vanskelige å se når man spiller, og det må jo være noe av meningen, eller hva?

CS2.png

Det kobles til en CD-spiller

Selv om forsterkeren har digitale innganger begynner vi med å teste ut forsterkerens analoge egenskaper med signaler fra en CD-spiller. Jeg legger platen i skuffen, lukker den, trykker på play, og beveger meg mot min faste lytteposisjon. Allerede før jeg har satt meg hører jeg at dette er noe spesielt. Akkurat hva, klarer jeg ikke å sette fingeren på, men det høres lekende lett ut, og med en kontroll i bassen jeg knapt kan huske å ha opplevd på denne siden av 50000 blanke norske kroner. Når jeg så får rompa nedpå stolen og virkelig kan konsentrere meg om det som skjer foran meg, er det en veldig lettflytende og behagelig musikalsk opplevelse jeg får være med på. Kanskje med trykk på musikalsk.Vi har testet forsterkere i nær sagt alle prisklasser, og noen av disse har selvsagt vært veldig gode, men det er få forsterkere som har så flott kontakt med musikken, og som følger transienter og dynamikk med så høy grad av troverdighet. Det virker faktisk temmelig overbevisende, dette her. Jeg begynner som vanlig med noe som ikke utfordrer spesielt verken den ene eller den andre veien. Katie Melua er både spilt og spilt inn uten de helt store dynamiske utfordringene, men det er jo alltid utfordrende å hente ut det maksimale av enhver damestemme. Følelsen av at forsterkeren har full kontroll, og så enda litt, er der hele tiden, og det er mer kontrollert og stramt i bassen enn det jeg vanligvis opplever. Likevel er det den utrolig flotte gjengivelsen av stemmen hennes som virkelige lager magien. Den blir holdt stramt på plass i lydbildet, godt fokusert og blir gjengitt slik at stemmen virkelig høres ut som den kommer fra et menneske av kjøtt og blod. Selv om stemmen til Katie ikke akkurat kan kalles stor, er det noe med den som trekker meg mot den. Her vil jeg høre mer, og selv om jeg foreløpig kun befinner meg i en slags orienteringsfase i innledningen av testen, hvor jeg spiller en korte kutt fra masse forskjellig musikk, synes jeg det er veldig vanskelig å bare hoppe videre til neste spor. Det å lytte til stemmer blir en følelsesmessig opplevelse, kanskje vi til og med kan kalle det deilig. Kroppen er, når musikken og lyden er på sitt beste, med på å «lytte». Håret reiser seg på armene, og gåsehuden kryper nedover ryggen. Når vi etter hvert går enda litt hardere på, og virkelig forsøker å finne ut hva forsterkeren er god på, og eventuelt ikke så god på, kommer det selvsagt for en dag at det finnes forsterkere som er enda mer detaljerte, mer gjennomsiktige og med større analytiske egenskaper – hvis det er det man er ute etter. Kanskje vil man finne forsterkere der ute, også i samme prisklasse som har et enda bredere og mer utstrakt lydbilde, men kanskje ikke med den samme følelsen av presisjon. Det jeg også tror andre produkter vil mangle, selv for en bråte med ekstra tusenlapper, er følelsen av fart, presisjon, rytme og en helt strålende mikrodynamikk og en uendelig mengde klangfarger. Forsterkeren driver musikken fremover, og det skaper engasjement og spenning. Det er jo litt rart når den samtidig har en bemerkelsesverdig nøytral og balansert måte å spille på, og som jeg allerede har satt på merkelappen «behagelig».

CS2_back.pngEngasjement

Vi snakker veldig ofte om at musikken skal være engasjerende, og gjerne også altoppslukende. Selv om denne forsterkeren ikke kan konkurrere med highend-forsterkere som koster skjorta, og enda litt, tar den tak i deg, og gjør noe med deg. Den gjør musikken morsom og interessant å lytte til, og plutselig har det gått en time eller to du knapt kan gjøre rede for. Dette trikset gjør den med et fjellstøtt lydbilde som er glimrende fokusert og tegnet opp. Bakgrunnen er beksvart – noe som forteller oss at forsterkeren har veldig lite støy. Og så var det dette med dynamisk overskudd, og evnen til å kunne takle ekstrem dynamikk, uten å bli kortpustet. En ting er å ha nok krefter til å at dette ikke blir tydelig før dynamikken og volumet blir ekstremt, noe helt annet er det at forsterkeren ikke lar seg presse, selv om vi drønner på med musikk med lange dype bassdroner, masse dyp perkusjon og mye bassdynamikk – samtidig. Forsterkeren spiller med og er stødig som Dovrefjell, uansett.

Konklusjon

Jeg synes BMC CS2 tilfører den nedre delen av highend-klassen noe som er litt nytt. Da tenker jeg på spesielt på presisjonen, overskuddet og troverdigheten. Likevel kunne den kanskje vært enda litt mer luftig, og med et enda litt bredere lydbilde. Dette blir likevel microskopiske innvendinger mot en forsterker som leverer veldig, veldig mye Hi-Fi for pengene.