Det ser ut som en uskyldig enebolig på utsiden av Bergen. Et helt vanlig familiehus, med en helt vanlig familiefar, men kjelleren skjuler en audiofil hemmelighet; 50 kvadratmeter fylt med et av Norges råeste anlegg.

- Det var kanskje min 40-års krise, ler elektroingeniøren Ole Martin Farsethås (40) og peker på fire lekre basstårn dekket i svart skinn med fire 10 tommers SEAS LROY i hver.

Det ser helt rått ut med basskassene limt til veggen og alle kablene skjult. Det er det største bass-systemet jeg har sett i mitt liv. Så sjokket blir stort når jeg snur meg og ser samme system på bakveggen.

Men så kommer det største sjokket:

- Jeg spiller egentlig relativt lavt; mellom 65 og 75 db. Jeg synes man mister noe av holografien og detaljene når man spiller veldig høyt. Når man drikker seg full og har funnet fram discokulen, er det greit, men ellers spiller jeg ikke høyt. Det har jeg aldri gjort. Dermed slipper jeg også tinnitus, sier han.

IMG_5853 (2).JPGJeg skuer bort på det enorme anlegget som kan spille konserthøyt, og må smile litt i skjegget: «Et sånt anlegg uten å dra på, føles litt som å kjøre en Ferrari i 30 km/t»

Men for Ole Martin handler ikke de 32 basselementene i veggene om kvantitet, men om kvalitet. Han vil ha best mulig bass, og det får han med dette systemet.

Tålmodig samboer

I 2010 solgte Ole Martin, eller OMF som han heter på nettforumet «Hifisentralen», hele anlegget for å ta seg en lang pappapermisjon og bruke pengene på å pusse opp huset. Men under siste del av oppussingen kom hifi-abstinensene snikende og han fant ut at kjellerstua kunne være et passende lytterom. Han skilte av rommet med lydblokker fra Leca og fikk lydglass i vinduene. Til slutt kom han på den geniale idèen om å bygge det som sannsynligvis er Norges største bass-system.

- Jeg hadde for så vidt «solgt inn» løsningen med de åtte basstårnene til samboeren med noen enkle skisser. Men da vi på slutten av et lengre oppussingsprosjekt til slutt gikk løs på kjellerstuen, måtte jeg trå litt varsomt.

Han skuer bort på de 32 basselementene og innrømmer:

     - Virkeligheten ble nok mer dominerende enn mine skisser, og da er det fint å ha en grei samboer.

Det ble tre uker til med snekkere i huset. Veggene ble åpnet opp, kablene slisset inn i Leca-veggene, høyttalere bygget og limt opp på muren:  - Jeg var mest byggeleder, humrer OMF.

En ting måtte han likevel være med på. Det var å bære inn de ferdigmonterte basstårnene.

- Hvert basselement veier 10 kilo, så hele tårnet veide mellom 100 og 120 kilo et sted. Så det var krevende nok for to mann å få de inn i kjellerstuen, sier han.

Heldigvis ble resultatet bra og fruen ble fornøyd.

- Hun spiller faktisk ganske mye musikk selv her nede, gjerne musikk fra ungdomsårene som Michael Jackson, Michael Bolton og Genesis, sier OMF.

Derfor trenger man 32 basselementer

Bass-systemet er et såkalt BDA – Double Bass Array. Jeg spør om hvordan det virker, og Ole Martin rusler bort til frontveggen for å forklare.

- Bassen starter foran i rommet og alle de 16 elementene spiller det samme. Det skaper en plan lydfront som beveger seg som en bølge bakover i rommet, sier han og vandrer bort til bakveggen.

- Til slutt treffer denne «bassbølgen» bakveggen i rommet, reflekterer og begynner å bevege ser fremover i rommet igjen. Men istedenfor at denne refleksjonen fra bakveggen skal bevege seg fremover og blande seg med direktelyden, så spiller de bakre høyttalerne det samme som fronthøyttalerne, men forsinket og i motsatt fase. Når alt er justert riktig vil dette summere seg til null og hele refleksjonen blir kansellert. På denne måten mer eller mindre fjerner man romproblemene i bassen, sier Ole Martin.

Enkel og lett forståelig teori, men ganske vanskelig å gjennomføre i praksis. Begrepet «helt gresk» kommer langt fram på tungespissen når Ole Martin finner frem noen diagrammer og begynner å forklare hvordan dataprogrammet Audiolense virker. Men kortversjonen er som følger: Programmet lager et delefilter som spiller i mono på de 32 basselementene under 100 hertz. Bassen spiller i mono fordi øret ikke greier å retningsbestemme lyd ved så lave frekvenser, sier Ole Martin.  Så blir det stereo fra 100 opp til 750 hertz. Her spiller to gedigene mellombasshorn bestykket med gamle tolvtommers JBL 2220H. Fra 750 hertz og oppover spilles det på kompresjonsdriver i horn, veteranen JBL 2451 SL med Truextent beryllium membraner. Audiolense legger også inn korrigeringer på frekvenskurve og forsinkelser av signal i bassene på bakveggen.

IMG_5861 (2).jpgFokus på tall

Ole Martin viser oss inn i utstyrsrommet hvor datamaskiner og forsterkere deler plass med en trillebår. Han peker opp mot datamaskinen og forklarer at all musikken er lagret på harddisk og spilles av via PC. Deling og korreksjon foregår digital ved hjelp korreksjonsfilter fra Audiolense og avspilling i JRiver. Fra PCen går lyden digitalt ut via Lynx AES 16e. Bass-systemet drives av en Crown Itech 6000 som leverer 2 x 3000W i 4 Ohm. Forsterkeren drives digitalt, og den innebygde DSP gjør også nødvendig signalbehandling for Double Bass Array-systemet. De øvrige kanalene sendes til en Digital Audio Denmark AX24 multikanal digitalkonverter. Resten av kanalene drives av selvbygde forsterkere med Hypex ncore moduler.

Når Ole Martin bygger opp et anlegg, baserer han seg på enkle prinsipper:

- Hvis det måler bedre på papiret, låter det bedre. Så jeg har fokusert på tekniske ting som aktiv deling og forsterkere med lavest mulig forvrengning. Mange driver med matching av utstyr, men det er har jeg aldri gjort. Da føler jeg at man ikke har kontroll på det man driver med, sier han og konkluderer bastant:

- De anleggene som måler best, låter best.

Konfirmasjonsanlegget

Allerede på barnerommet begynte Ole Martin å montere opp husets høyttalere. Da han ble konfirmant i 1991, kjøpte han sitt første Pioneer-anlegg til hele 6700 kr.

- Jeg fikk etterhvert jobb på Expert. Så da ble det FB 860-høyttalerne til Philips som var oppfølgeren til de legendariske FB 825. Jeg hadde et anlegg til over 20 000 kroner allerede som 17-åring, sier Ole Martin.

Det stoppet ikke der. Anlegget ble ble dyrere, mye dyrere. Ole Martin ramser opp både Patos 301-, B&W 805, 802 og 801- og Audio Physic Avanti 3-høyttalere, en rekke Dynamic Precision digitalkonvertere, forforsterkere og forsterkere og til sammen 300 kilo med Base-plattformer.

- Jeg var helt hektet på sånne plattformer, ler han.

Ole Martin jobbet på ubåt i Marinen og leste alt av hifi-blader og lastet ned diskusjonstråder på Hifisentralen som han leste mens han var under vann. Når han kom i land, lyttet han på anlegget sitt.

- Jeg var singel og lyttet ofte tre-fire timer hver kveld etter at jeg hadde vært på joggetur, forklarer han.

Ekstrem-lytting

Lytting for Ole Martin er ikke tilbakelent og avslappet. Musikken er aldri i bakgrunnen. Han slukker alt lys og i stummende mørke nyter han holografien og alle detaljene i musikken.

- Hvis du ser her, har jeg et krittmerke i sofaen. Der skal hodet være, sier han.

Jeg ser ned på krittmerket på den mørkegrå sofaen. Er det fleip eller fakta? Ingen av de som kommer inn i hans lytterom skal være helt sikre på svaret.

- Når de kommer på en lyttesesjon hos meg, må de først høre en halvtime med min musikk. Så får de lov å sette på sin musikk.

- Blir ikke folk skremt?

- Nei, de begynner å kjenne meg, smiler han, men tilføyer alvorlig:

IMG_5821 (2).jpg- Jeg er opptatt at man lærer noe om anlegget når man er på besøk. Da må man høre hva som bra utfra den musikken jeg spiller.

Han har vært rundt og hørt på mange anlegg, og mener det er viktig å få andre til å lytte på anlegget:

- Sitter man hele tiden alene og bare hører på sitt eget anlegg, er det lett å bli blind for de store forskjellene og overfokusere på detaljer. Klangbalanse, bassrespons, akustikk og slike ting er mye lettere å få til når man har hørt mange ulike anlegg. Da greier man etter hvert å kjenne igjen hva som er rom, hva som er klangbalanse, hva som er utstyr osv, sier han og innrømmer:

- Jeg var veldig flink til å reise rundt før, men nå de siste årene har det stort sett vært noen oppsett her i Bergen. Men det er mange spennende anlegg på Østlandet jeg gjerne skulle hørt.

Engelsk konstruktør på hjemmebesøk

Da Ole Martin mønstret av marinens ubåt og begynte å jobbe med vannkraft, tok hifi-hobbyen helt av.

- Jeg jobbet på anlegg og satt mye på brakka på kveldene. Da ble det til at man søkte litt på nettet på jakt etter bra utstyr. Jeg så et veldig godt tilbud på Overkill-høyttalere, ringte selger i USA og fikk de levert på jobben. Da det kom fire kasser, var det mange som lurte på hva det var, sier Ole Martin.

Han fikk raskt satt opp de lekre høyttalerne i leiligheten.

- De var pene å se på og spilte fantastisk godt.

Høyttalerne var aktivt delt med DEQX og forsterket av to Dynamic Precision A1-forsterkere. Ole Martin synes det låt bra, men ville ha det perfekt. Det var det bare en mann som kunne få til: konstruktøren, Derek Wilson. Han ble fløyet over fra England for å stille inn anlegget.

- Det var litt spennende å ha han på besøk, sier Ole Martin.

Da Derek kunne fortelle at han konstruerte en ny større, treveis-høyttaler, ble Ole Martin fristet.

- Jeg kjøpte det første paret i verden. Det kostet et par hundre tusen for høyttalerne og hundre tusen for elektronikken, men det var ærlig talt ikke så mye bedre, sier Ole Martin.

Da han skulle bli familiefar ble anlegget solgt, og hifien lagt på is.

Nintendo på hifi-rommet

Selv om hifi-lidenskapen er tilbake, har han ikke tid til å sitte i timevis å spille musikk i mørket lenger. Likevel blir rommet mye brukt. Barna hans bruker rommet både til å spille Nintendo og se film.

- Med en travel hverdag, får ikke jeg tid til mye musikk, så de tre siste månedene har jeg satt meg ned og hørt musikk i mindre enn 10 timer, sier han.

Plutselig kommer to dryppende våte unger inn døra. De har vært på stranden og tatt et kaldt bad. På 1-2-3 bli vi dratt tilbake til en virkelighet hvor hifi utrolig nok ikke er det viktigste.

IMG_5846 (2).jpg

Det kostet en kvart million kroner å bygge opp dette fantastiske anlegget, så for å ta konklusjonen først:

Jeg har aldri hørt et så «billig» anlegg spille så bra. Ole Martins anlegg spiller ringer rundt flere anlegg jeg har hørt i millionklassen.

Det å høre på musikk hos Ole Martin er en liten seremoni: Først hodet ved krittmerket, så mørklegges rommet og etter noen sekunders stillhet kommer musikken ut av høyttalerne, Der står Jonas Fjeld. Det er som vi er blitt transportert hjem til ham på Konnerud. Stemmen og gitaren er ekstremt realistisk. Den eksplosive dynamikken i systemet gjør at også rolig musikk får sin naturlige dramatikk, men når et storband stikker innom skjønner man virkelig hva som bor i dette systemet av kraft.

Mange ganger føler jeg vokalistene synger ned i bøtte på hornhøyttalere. Det er ikke tilfelle her. Stemmeklangen er naturlig og ikke innelukket. Men selvfølgelig er det ikke like oppløst i toppen som elektrostater eller bånddiskanter. Holografien i lydbildet er heller ikke like knivskarp som punktkilder som KEF Blade.

Ingen anlegg uansett prisklasse er perfekte, men det låter perfekt når Ole Martin putter på country, gamle storband og smørsanger. Så må man jo bare smile litt av at musikken som er satt på har lite bass. Det er først når Kari Bremnes entrer scenen at den enorme vekten i bånn trer frem.

Jeg finner frem Steely Dans «Gaucho». De tøffe trommene slår meg nærmest overende, og jeg undrer meg på hva 32 stykker 10-tommere kan få til når bassen blir dyp og kraftig. Jeg setter på Daft Punkts låt om Georgio Moroder og blir faktisk overrasket over hvor lite man hører av bassen. Her er det nemlig ikke noe pløsete bass eller bassresonanser, bare ren, tørr bass. Det er likevel ikke tvil når bassen først graver dypt ned. Da er det flatt ned til ti hertz.

Ole Martin lever opp til tittelen på reportasjen: Basskongen.