Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrasket da jeg så bilder av disse høyttalerne den første gangen. De virket ute av proporsjon med mellomtonen klasket ned på det store bass-kabinettet. Men godt plassert i stua fremstår de på en helt annen måte. Selv om de ikke akkurat gjemmer seg for øyet, der de står.

Veldig skikkelig bygget

En ting er utseendet. Det er imponerende nok når du får det på nært hold, men det er også andre ting som du ikke få spesielt godt inntrykk av på bilder. Høyttaleren er av massivt bygget kabinett med limt kryssfiner, et mellomtonehus som er laget av et massivt stykke aluminium, og selvsagt det etter hvert så berømte diskanthuset på toppen. Også det laget i aluminium. Begge de to topp-kabinettene er montert flytende på høyttaleren for minst mulig overføring av vibrasjoner fra kabinettet. Om det skulle være noen. Det er mange som har metall-ringer rundt bassene, men her er det benyttet tunge hus av massivt rustfritt stål. Høyttaleren fremstår som temmelig imponerende. Kommentaren til kona var noe sånt som «herregud», men hennes største innvending var egentlig at de var hvite, og etter å ha spilt på dem en stund, var det visst ikke så nøye hvordan de så ut eller hva de kostet. Høyttaleren veier inn med 60 kilo på strømpelesten og er ikke helt enkle å bære opp trappa, men de ruller heldigvis på meget lettgående hjul slik at det å få dem på plass er ganske så enkelt. Men vel på plass så MÅ du ta jobben med å skru ned de smarte føttene som overtar for hjulene og som så skrus fast. Det er så mye som foregår i bassen at de bw803d3ro_1.jpgbehøver skikkelig feste til underlaget for å stå helt stille. Både diskanten og mellomtonen er montert i hus som er formet som omvendte horn, noe som er nytt på 803. De fleste husker kanskje den berømte Nautilus-høyttaleren hvor B&W gikk temmelig langt for å sikre at energien som oppstår bak hvert enkelt element blir dempet så mye som mulig, slik at kabinettet får så liten innvirkning på lyden som mulig. Vi snakker om farging, hvor selv lave nivåer er klart hørbare.

Elementer

Det er benyttet to åttetommere i bunnen. Disse er laget av et materiale som B&W nå kaller aerofoil, og som er et syntetisk skummateriale med mulighet til å gi ekstra styrke der elementet behøver det mest. Skummaterialet ligger mellom to lag karbonfiber for å lage et membran som både er stivt, godt dempet og samtidig lett. Kraftige magneter av neodym er montert på baksiden. Mellomtonen er kanskje det første som man legger merke til som forskjell på de forrige 800-serie høyttaleren og den nye D3-serien. Det lå uansett i kortene at en nye 800-serie måtte ha noe nytt å snakke om. Nå er det ikke benyttet kevlar, men noe som B&W kallers continuum som er benyttet. Dette er også et vevd materiale, og som også, merkelig nok, er mykt slik som den vevde utgaven av kevlar. Mellomtonene til B&W er laget for å flekse og for å utnytte oppbrytningene i materialet i konstruksjonen av elementet. Kevler var bra til dette bruket, men continuum er visstnok enda bedra da det er enklere å forutsi og kontrollere oppbrytningene i materialet. Forvrengningen er også oppgitt til å være et godt stykke lavere. Diskanten er som vanlig av diamantmaterialet som kom på den første 800D-serien, og har allerede bevist sine egenskaper. Delefiltrene er enklere enn man skulle tro. B&W gjør jobben til filteret så enkel som mulig ved å være meget nøye med designet av elementene. Høyttalerne er oppgitt til å spille ned til 19 Hz, og det er så dypt at selv en del subwoofere tar retning mot skammekroken. Nå er ikke kvaliteten på bassen like overlegen helt ned til den absolutt bunnen, men med en høyttaler som strekker seg til 19Hz, er det veldig vanskelig å ikke bli imponert over dybden og tyngden. Og hvor rent og ufarget det er i området mellom 30 og 50Hz

Krever sin forsterker

Du kan spille på disse høyttalerne med en NAD 3020D, men det blir litt som å kjøpe en Ferrari og så utstyre den med 4 kjerredekk. Spiller du lavt, og nøyer deg med musikk som ikke har noe dynamisk overskudd, er det helt greit. På den annen side finnes det jo høyttalere til under ti tusen kroner som gjør akkurat den jobben helt greit. Skal du spille på normale nivåer og litt til, og i tillegg ha reserver til sted for grandiose dynamiske musikalske hendelser i bassen, er kraft og styrke helt essensielt. Kraften fikk jeg fra en Hegel H360 og en Audio Research VSi75. En med transistorer og den andre med rør, men begge med utmerket lyd og gode dynamiske egenskaper.

Behøver litt omtanke

At høyttaleren ruller lett tar vekk litt av jobben, men den er litt følsom for avstanden til bakveggen. Høyttaleren blir aldri slank, men den kan bli litt i overkant «bassete» hvis den står for nær, og så er den følsom for vinklingen inn mot lytteposisjon. Litt for mye, eller litt for lite gir forskjeller i hvordan den tegner opp fokus og perspektiv. For liten vinkling gir et side_black.jpglitt mer utydelig fokus, mens for mye ga et litt grunnere lydbilde med mindre tydelig tredimensjonalitet. Hos meg fungerte 12-15 graders vinkling perfekt, og bør nok testes i hver enkelt rom, men med rundt 120cm bra bakveggen og den beskrevne vinklingen ble det en mer enn brukbar balanse på hele opplevelsen. Nydelig dyp bass og et fokus som er i den aller øverste divisjonen er jo en bra begynnelse.

Lyden

Høyttalere som er så nøytrale som B&W 803D3 farges veldig fort av den forsterkeren du benytter, og opplevelsen med Hegel H360 og Audio Research VSi75 er, om ikke to forskjellige verdene, så i hvert fall en åpenbar grunn til å velge forsterker med omhu. Jeg var litt spent på om VSi75 var kraftig nok, men den svarte med å lage et lydbilde, en fremdrift og en detalje-gjengivelse som var såpass imponerende at den fikk lov til å være hovedforsterker i denne testen. Og hvis noen skulle finne på å tro at den ikke har nok krefter – tro om igjen. Jeg spilte med Kiimber, Monster, AudioQuest og InAkustik kabler, men det er ikke her den optimale opplevelsen gjemmer seg. Det er større forskjell på noen centimeters forskjell i avstanden til veggen, enn mellom noen av de kablene jeg sjekket. For å begynne helt nederst. Jeg er opptatt av bass, men bass som kommer uanstrengt, fritt og uten forvrengning. Hvis ikke kan jeg faktisk godt klare meg med en superstram bokhylleboks som bråstopper på 45Hz. Jeg har mulighet til å spille musikk via PC-en, koble til programbaserte DSP-er og leke meg litt. Derfor er det forholdsvis enkelt å teste hva som skjer med en del høyttalere når man slanker de litt i bassen, eller rett og slett fjerner problem-resonanser og «boomyness». Som oftest er det et tydelig kompromiss mellom brukbar bass og kvaliteten på lyden i den nederste delen av mellomtonen. Bassen i 803D3 er solid, velspillende og kontrollert at den knapt forstyrrer eller kladder over noe som helst av mellomtonen. Resultatet er en mangel på farging i mellomtonen som man fort lærer å sette pris på. At den er ren, godt balansert, ufarget og uten resonanser, gjør at den er like god til all mulig musikk. Den er en fremragende allrounder, og den klarer til og med å gjøre nesten enhver innspilling hørbar, uansett hvor mye dop produsenten har drysset over rillene. For eksempel kan band som Motörhead (RIP Lemmy) være en lidelse å høre på, men på grunn av den utvungne tyngden i bunnen, og fraværet av frekvenser som hopper opp og pirker på trommehinnene dine, er det faktisk stor moro. Nå er ikke kravet til en god høyttalere at den skal spille heavy-rock eller metall, men det står på spilleliste her hjemme sammen med omtrent alt annet, og hvorfor skal høyttaleren få være med å bestemme hva slags musikk som skal spilles? Jeg vil ha en høyttaler som spiller absolutt alt, og her har jeg i hvert fall funnet en som gjør det!Mellomtonen er rolig, typisk B&W, men likevel mer presis og dynamisk enn forgjengerne i 800-serien. Den er også transparent og veldig åpen uten å engang ha en antydning til aksentuering av det øvre arbeidsområdet. I tillegg skjøter den lekkert sammen med diskanten, og gjør lydbildet detaljert og engasjerende. Med Audio Research koblet til graver dette seg så dypt ned i detaljene at jeg knapt har hørt noe liknende tidligere, når man også tar dens stillhet, mangelen på farging, og balanse inn i likningen. Den er likevel ikke like fyrrig som Focal Sopra No2, men det er det vel knapt noe som er uten å samtidig ha et horn eller to montert i fronten. Kanskje er den mer lik Aerial Acoustic 7T eller en dyr Sonus Faber. Velformulert og raffinert, og utrolig flott balansert. Diskanten er det mange som kjenner fra før, men den er enda mer homogen og sammenhengende enn tidligere, og selv om den ikke egentlig låter annerledes, føles dette en smule mykere, mer innbydende og mer sexy. Den har en fantastisk evne til å gjengi diamond tweeter.pngstemmer, blåseinstrumenter og solo strykeinstrumenter. Noen ganger kommer du så tett innpå at du kobler deg på artistene på en særdeles innbydende måte. Og så er det selvsagt bassen. Der andre høyttalere har lett for å miste fargene, evnen til å skille tonene fra hverandre og blir entonale, spiller denne høyttaleren bassinstrumenter med en rytmisk presisjon, kontroll og en dybde som gjør at du graver frem absolutt alle skivene du vanligvis bruker for å imponere naboen. Men denne gangen med den forskjellen at de kommer til å imponere deg – og sannsynligvis noe voldsomt. Og så er ikke bass alltid til for å spille dypt og voldsomt, men for å lage størrelse. Lydbildene blir store og imponerende, men samtidig ryddige, rene og gjennomsiktige. Helt fra den aller dypeste bassen og opp. Perspektivet er glimrende, fokuset er strålende og lydbildet er en kilometer dypt hjemme hos meg. 

Totalinntrykket er engasjerende og interessant, men det er fortsatt ikke en høyttaler som henvender seg til de som ønsker å dele opp lydbildet og analysere det i fillebiter. Jeg synes denne høyttaleren først og fremst spiller musikk, av alle slag, for den som legger seg rolig tilbake i stolen og nyter helheten og spiller alt fra strykekvartetter til lett pop, via storslåtte Wagner-operaer og til dundrende metall og techno. For hjertet og ikke kun for hjernen Ikke vær redd for høyttaleren. Den fikser alt, men selv om Hi-Fi Klubben på siden sine sier at den er forsterkervennlig, er det bare litt sant, og kun så lenge du holder deg til nabovennlige volum og musikk som egentlig utfordrer de ekstreme ytterområdene til høyttaleren. Altså den dypeste bassen, og omtrent nesten hele diskantområdet. Og hvis du uansett ikke utfordrer høyttaleren kan du like godt kjøpe deg en B&W CM10 og en passe dyr forsterker. Skal du spille brønndyp bass på brukbart volum, er jeg redd du må lete etter forsterkere som låter detaljert, som har en smule fart og spenst, god rytmikk og som har masse krefter. Men den må ikke være for høflig hvis du liker musikken din livlig og rampete.

Konklusjon

Den økte kvaliteten gjør at prisen i aller høyeste grad også følger med oppover, men det er lite som tyder på at kvaliteten ikke utvikler seg sammen med prislappen. Jeg hørte høyttaleren på årets Horten-messe, men det beistet jeg hadde hjemme virket mye mer virilt, mye mer engasjerende og ikke minst enda lekrere. Lyden er umulig å ikke like, og selv om du, som meg, bruker store deler av den første uka til å stirre på de to øverste kulene på kabinettet, lover jeg at du blir vant med dem. Kanskje du til og med føler det slik jeg gjør akkurat nå. Det å sette punktum på denne artikkelen gjør at importøren snart kommer til å hente dem, og det kjenner jeg er litt vondt. Selv om verden er full av andre dyre og helt fantastiske høyttalere.