Det er mange som er glade i lyd som ikke er overbegeistret for hodetelefoner, og i hvert fall ikke som en varig erstatning for et komplett hifi-system med gode høyttalere. En ting er å ha superlyd direkte på øret, men det er mange som savner stereoperspektivet og lydbildet de får fra et stereosystem. Jeg må innrømme at jeg er en av dem, og det til tross for at jeg har fått noen av mine største lydopplevelser fra highend hodetelefoner. Uten påvirkning fra rommets mange ganger ganske uforutsigbare akustiske egenskaper, får du en nærkontakt med lyden som er unik og spesiell. Helt uten andre refleksjoner enn de som oppstår på innsiden av klokkene i hodetelefonen. 

Når det gjelder Stellia og tilsvarende hodetelefoner er det nettopp det siste som kan være en ufordring. I lukkede hodetelefoner har lyden mange flater i det lukkede miniatyr-rommet som kan reflektere lyd og rote til lydbildet. 

Har Focal fått det til? 

Det er nok forsket og forsøkt i en ganske lang tid for å få kontroll på de interne refleksene. Noe jeg håper vi hører når vi setter igang med lyttetesten, men Focal har også laget Stellia for at de skal være lette å drive og ikke absolutt må ha elektronikk til enda et halvt hundre tusen for å spille virkelig bra. Du kan faktisk koble Stellia direkte til dongelen på iPhone-telefonen din, eller direkte til en for eksempel en Huawai eller Samsung-telefon. Lyden du får er av høy klasse, men fortsatt ikke høyere enn at du aner hvilket potensial for lydopplevelser du har med å gjøre. Focal Stellia

Jeg har gått runden fra rimelige hodetelefon-forsterkere via litt halvdyre til en femtusenlapp eller noe, opp til McIntosh sin MHA50 og endelig til iFi Pro iDSD. Forbedringene er ikke fantastisk store for hvert trappetrinn oppover i pris, men å gå fra Pro iDSD og tilbake til en iPhone er en skikkelig nedtur. Så får hver enkelt bestemme selv hvor mye dette er verdt, men det må være lov å si at uten mulighet for å A/B-teste etter hvert, er opplevelsen morgenen etter av det innbydende slaget. Det låter fantastisk flott også uten at du har en masse annet lyd-stæsj koblet til. 

Jeg har hatt åpne hodetelefoner i omtrent alle prisklasser hjemme, og det de har til felles er at du får en følelse av åpenhet. En slags evne til å utvide lydbildet ut i rommet du lytter til musikk. For den som sitter gjemt bak et par store klokker og koser seg med god lyd er jo dette fint, men lydlekkasjen gjør livet utrivelig for dem du bor samme med. I slike situasjoner er det godt å kunne ha et par helt lukkede modeller som ikke deler store deler av lydbildet med de andre som oppholder seg i rommet. 

Flotte i Mocca

Materialvalget Focal har gjort denne gangen er kanskje på det høyeste nivået hittil, og det gir en nydelig luksusfølelse når du tar dem på, eller faktisk også når du åpner esken for første gang og griper tak i Stellia for første gang. De er godt satt sammen, overgangene mellom materialene tåler å bli strøket over med fingertuppene gjentatte ganger uten at det avsløres ujevnheter, og alt er ekte skinn, aluminium og det hele er uten syntetiske innslag. Når du får dem hjem blir du sittende med dem på stuebordet bare for å være sikker på at de ikke forsvinner igjen. Det er mange måter å bli glad i et produkt på, men disse behøver du knapt å lytte til for å få den gode eie-følelsen- 

Klokkene er store, bare for å ha sagt det. De er ikke spesielt transportable og med Stellia over ørene blir det til at du må tilpasse deg klokkene og ikke motsatt. Selv myke puter på sofaen blir litt i veien hvis du velger å flate ut i horisontalen for å lytte til favoritt-musikken din. Til tross for størrelsen er de veldig komfortable. Klokkene har akkurat det riktige trykket mot hodet, de blir ikke klamme og du kan sitte med disse hodetelefonene på hodet i mange timer uten at de blir ukomfortable.  Finishen er i en farge som Focal kaller Mocca. Jeg synes de er lekre, men det kan jo finnes enkelte som insisterer på aluminium, sølv eller liknende. Focal har ikke meldt om planer om å tilby flere varianter, og kanskje kommer det ikke noen, heller. Focal Stellia - Exploded view.png

Elementer 

Et element i rent beryllium festet til en rammeløs spole produserer lyden i Stellia. Det sørger for en frekvensgang som strekker seg ned til 5Hz. Det er under høregrensen, og ned til det området hvor du kun føler bassen. Den øvre grensen er på 40kHz og selv om du ikke klarer å høre dette med mindre du er en hund, forteller det at det benyttede elementet ikke bryter opp eller skaper forvrengninger i det hørbare området av lyden, som for de fleste er i området mellom 20Hz og til 15kHz pluss/minus en eller to hele toner. 

Impedansen er så lav som 35Ohm, og det gjør dem som sagt enkle å drive, men de er fortsatt lystne på bra elektronikk hvis de skal yte sitt absolutt maksimale. Det må likevel sies at jeg fikk imponerende resultater med en liten iFi iDSD til rundt fem tusen kroner.  

Lydopplevelsen

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg er skeptisk til lukkede hodetelefoner. Ikke om de låter bra, for det gjør veldig mange, men heller at det ofte finnes tilsvarende eller til og med mye rimeligere åpne modeller som gir mer for opplevelse pengene hvis det kun er lydkvalitet som er målet. Sofaen hjemme er det åpenbare stedet å teste hodetelefoner. God nedpå, og med mye støtte av puter i ryggen og bak hodet. Jeg setter på Rose med Manu Katché og får et stort og velformet lydbilde hvor instrumentene er mye klang rundt seg og hvor de tonene klinger naturlig og avslappet ut til ingenting. Anslagene er gode, dynamikken er noen ganger så stilig at du skvetter, og oppløsningen og detaljene er fantastiske. Kontrabassen er dyp og deilig, trommesettet godt fokusert og med en nydelig og ganske avslappende detaljering av cymbaler. Saksofonen og trompetens samspiller er nydelig, og når det etter hvert bryter ut i solospiller, er det rom, klang og intensitet som er veldig imponerende og engasjerende.stellia-headphones_carrying-case.jpg

Focal har truffet blink på balansen og har klart å hente frem en usedvanlig generøs mengde detaljer uten at det på noe tidspunkt blir anstrengt, lyst eller spisst. Diskanten og mellomtonen er heller en liten smule varm, og den er rik og fyldig på en måte du aldri vil klare å få til med et stereoanlegg i det akustiske villniset du har i vanlig stue. Uansett pris. Jeg fortsette med Vanessa Fernandez og hennes Here but I´m Gone. Stemmen til Vanessa er nydelig, varm og rik, og den akustiske gitaren som er med i hele låten har flott klang og strenger som er akkurat så tykke som de skal være. Dynamikken kommer godt frem og særlig i et par av trommeslagerens overganger eller «brakes» hvor det smeller godt hvis du spiller litt halvhøyt. 

En av gjestene på spilleren når jeg tester er nesten alltid Pete Belasco og hans Deeper. Her krabber bassen virkelig dypt, men den skal fortsatt ha tone og farge. Det har den absolutt, men den er også kontrollert og aldri så lite holdt tilbake helt i dybden. Jeg antar at det er et bevisst valg av Focal for ikke å utfordre den lukkede konstruksjonen mer enn nødvendig. Fra omtrent 35Hz og oppover er det derimot fritt frem og her får du bass som er spretten, kontrollert og særdeles rytmisk. 

En liten test med en tonegenerator gjør det klart at den går særdeles dypt, og den har en slags bass-respons helt ned til øret ikke henger med lenger. Det er dypt nok! Med hodetelefoner blir lydbildet fra stereomiksen borte, men Focal har likevel klart å flytte instrumenter og klanger ut i et ganske stort lydbilde med ekstremt bra fokus på instrumenter og klanger. Du får stemmer midt inne i hodet, men derfra og ut er det god plass til alt, og du oppfatter lyd i et stort lydbilde som brer seg rundt hodet. Du kan lett skvise inn et helt symfoniorkester uten at det virker trangt eller anstrengt.    

Konklusjon

Focal Stellia spiller med en fantastisk klarhet og gir deg en sjelden nærkontakt med musikken og detaljene. Heldigvis har Focal skrudd til en nær perfekt balanse og laget en lyd som det er veldig lett å like. Prisen på Stellia er høy, og for utenforstående helst sikkert ubegripelig høy, men Focal har etter min mening fått det skikkelig til denne gangen, og til og med laget en hodetelefon som utfordrer Utopia på viktige punkter som klarhet, detaljer og dynamikk. Stellia er også veldig lett å drive, og du kan faktisk komme unna med ganske hyggelig priset elektronikk. Den åpenbare forskjellen er at Utopia har en bass som gjør at det skrangler i løse jeksler, og at lydbildet er enda større og romsligere.