Svenske Guru liker tydeligvis å forbløffe både musikkelskere, hififreaker og hifipressen over hele verden. Guru QM10Two som jeg testet for noen år siden var litt store (dog mer i bredden enn høyden) høyttalere som spilte bass mange gulvstående høyttalere kunne misunne dem. Nå har Guru krympet kabinettet voldsomt, og gitt dem det talende navnet junior, men hevder fremdeles at de kan spille bass. Helt ned til 34 hertz faktisk. 

Guru Junior

Det er akustikkguruen Ingvar Öhman som står bak utviklingen av høyttalerne, og som i QM10two benyttes resonator-prinsippet Hermann von Helmholtz ble kjent for på slutten av 1800-tallet. Svært enkelt fortalt betyr det at man ved hjelp av (i høyttaleres tilfelle) åpninger i kabinettet til å skape over- og undertrykk inne i kabinettet, som i Guru sitt tilfelle er avstemt på en måte som gir langt dypere bass enn det man normalt finner i vanlige bassreflekshøyttalere av denne størrelsen. 

De har likevel gitt seg selv en stor utfordring med en høyttaler som har mindre front enn et A4-ark. Selve kabinettet er for øvrig i MDF og leveres enten med valnøttfiner eller i svart eller hvit pianolakk. Det følger også med skumputer til å lime på høyttalerne på undersiden, da disse skal ha myk kobling mot høyttalerstativet eller bokhylla den skal stå på. Selv har jeg benyttet Tac-It festmasse, og det fungerte også veldig bra. 

Høyttalerne leveres også med frontgriller som bruker magnetisme for å få de til å sitte på riktig plass, og på baksiden er det kun et par hull til å stikke høyttalerkabler med bananplugger inni. Noen annet går ikke. Ei heller biwiring eller biamping. Her skal det kun ett par kabler.

Du trenger ikke store kraftverket til for å drive dem heller. Har du fem watt holder det, påstår Guru. 

Merk også at høyttalerne skal plasseres tett på veggen bak dem. Gjerne mot en dempet vegg. Guru anbefaler fem centimeter, men ikke ta det som noe absolutt. Prøv selv og hør hva som funger. Derimot bør høyttalerne vinkles inn mot lytteposisjon. Når alt det er på plass, er det bare å sette dem til innspilling noen dager, før moroa virkelig kan begynne. Jeg satte cd-spilleren på repeat og dro på påskeferie. Vel hjemme kunne jeg begynne finlyttingen. 

Guru3_400x600.jpg

Lyden

Her pleier jeg å skrive fint om de ulike aspektene med lyden, men denne gangen gir jeg beng. For den fylden og bassen disse mikroskopiske høyttalerne er i stand til å levere, gjorde at jeg hentet fram det tyngste skytset. Infected Mushroom og Yello sin elektronika har tung dypbass, og selv med fire-tommers basselementer flagret buksebeina mine, og gulvet vibrerte. Jeg spilte grisehøyt, og smilet ble bare større og større. Jeg var overbevist om at noe måtte være galt, så jeg sjekket forsterkeren min, men tonekontrollene stod i nøytral stilling, og knappen med «Source Direct» var trykket inn. Jakten gikk videre til subwooferen, så jeg sjekket at den var skrudd av. Tilbake i lytteposisjonen skjedde det ingenting med bassen. Den var fremdeles den samme voldsomme pondusen i gjengivelsen.

Kanskje hadde jeg ikke skrudd av subwooferen likevel? For sikkerhets skyld dro jeg ut ledningen, men bassen nektet å gi seg. Svaret var altså at denne voldsomme bassgjengivelsen kom fra de to fire-tommers elementene i de bittesmå kassene. Jeg var mildt sagt sjokkert, men det skulle bli enda verre. 

Wimp Hifi, eller Tidal Hifi som det nå heter, er jo helt gull, så jeg søkte opp Seigmen og liveplata «Rockefeller» som jeg ikke har hørt på en evighet. Der er selvsagt tidenes coverversjon uansett sjanger, uansett land, med. «Hjernen er alene» er i De Lillos sin originalversjon en litt småmelankolsk flukt fra virkeligheten. Seigmen tar den både helt ned og ut i det hinsidige i en kombinasjon av panikkangst og desperasjon, og på Marantz-anlegget ga jeg Guru Junior-høyttalerne så mye juling som jeg overhodet turte. 

Herrejemini for en opplevelse. Bassen dundret av gårde som et løpsk diesellokomotiv. Like tungt, like bestemt og like vilt, mens vokalistens nærmest gutturale stemme blandet med publikums allsang og gitarenes ville øs, fikk meg til å glemme alt som har med hifi å gjøre. Guru Junior dro meg rett inn i det svette, mørke konsertlokalet på Rockefeller, og der mer stod enn satt jeg og husket akkurat hvordan det var å være på Seigmen-konsert. Jeg gråter ikke ofte, men nå fosset tårene. For en musikkopplevelse. 

«En siste gang», ropte vokalist Alex, og fikk med seg publikum i et siste desperat hyl mot den ensomme hjernen, men i motsetning til konsertpublikummet, kunne jeg bare klikke meg tilbake å nyte herligheten en gang til, og enda en gang. Høyttalerne mukket ikke et øyeblikk og bare pøste på med gitarriff, flerstemt sang og som sagt denne vanvittige bassen som – uten at jeg målte – må ha gått langt under de oppgitte 34 hertz. Selvsagt har jeg hørt dypere, mer detaljert og kontant bass, men til denne prisen og i denne størrelsen. Aldri, aldri, aldri!

Jeg hentet fram Opeth, det svenske progrockbandet og lot det stå til. Det samme med tung hiphop. Det var så voldsomt at jeg gikk bort fra anbefalingen til Guru om at høyttalerne burde stå fem centimeter fra veggen bak. Jeg dro de fram 40 centimeter, bare for å sjekke, men Juniorene nektet å gi seg. Etter et par timer med øs på uanstendig nivå, måtte jeg rett og slett ta en pause. Jeg var nesten utslitt – i munnvikene. Jeg har ikke smilt så mye, så lenge siden jeg så filmen «Gudene må være gale» første gang. 

Tilbake foran disse to miraklene, satte jeg på litt «vanligere» musikk, men oppdaget at selv om bassen er voldsom når den skal være det, så er det ingen tilgrauting av lyden. Stemmer får derimot en flott pondus, slik som Stings nydelige «A Practical Arrangement» eller Kari Bremnes på den flotte «Svarta Bjørn»-plata. Ståbassen til Bjørn Alterhaug når han komper Karin Krog på «God Bless the Child» er både dyp, detaljrik og med masse deilig klang, mens stemmer selv ikke på klokka to og tre på volumkontrollen blir for harde og spisse. Noen voldsom demping i toppen oppdaget jeg heller ikke for jeg fikk med meg masse detaljer også i toppen. 

Skal jeg ha noe som helst å pirke på når det gjelder disse høyttalerne, er det at den anbefalte plasseringen tett mot veggen bak, ikke gir det dypeste lydbildet, men når du hører hva disse småtassene er i stand til, så er det et offer selv jeg er mer enn villig til å gjøre. 

For de fleste er nok Guru en godt bevart hemmelighet, men det disse svenskene har fått til her, fortjener førstesider i hvert eneste hifiblad på denne siden av Antarktis. 

Konklusjon

Her er det bare å bøye seg i hatten. En aldeles fantastisk høyttaler som tross sin minimale størrelse spiller bass så det smeller i veggene. Imponert er bare forbokstaven.