Hegel H160 yter 2 x 150watt. Det er mer enn nok til å drive et par Canton Reference 3k til et volum som nesten river ned huset, og skaper et utrolig vanskelig forhold til det som måtte være av naboer. Riktignok spiller høyttalerne 92dB eller noe ved en watt, men likevel.

Du får 4 digitale innganger hvor 3 er optiske og 1 er koaksial, og det er to RCA og en balansert XLR analog inngang. De analoge inngangene kan konfigureres etter ønske, og du kan bruke dem som kildeinngang med variabelt volum, eller med fast volum hvis du for eksempel vil benytte i hjemmekinoen knyttet til en hjemmekino-forforsterker eller en receiver. I tillegg har du en USB-inngang for tilknytning til en PC/Mac, og utgang til en ekstern forforsterker – hvis det er noen som skulle finne ut at de behøver enda mer effekt, eller eventuelt koble til en subwoofer.  

Nå har de bytte display

Bytte av display mener jeg er overmodent og burde ha vært gjort for lenge siden, men nå har heldigvis H190 fått det flotte og lettleste displayet som sitter i Röst. Hegel har også utstyrt H190 med en god hodetelefon-forsterker. Utseendet er som det pleier å være, og det leveres foreløpig kun i svart. Hegel melder at det kommer en hvit versjon et stykke ut i 2018.

AirPlay og Spotify Connect

Musikk over AirPlay er et alternativ til strømming med en ekstern streamer, men med en såpass kapabel forsterker høres det at AirPlay såvidt dytter sammen dynamikken en smule, blir litt mørkere uten å egentlig bli varmere, og mister litt oppløsning. Forskjellene er ikke store, men skal du få det maksimale ut av investeringen behøver Hegel de beste signalene som kan oppdrives. Det nye er at du også kan spille musikk med Spotify Connect, noe som selvsagt er svært praktisk. Så får vi etter hvert se om Spotify begynner å sende ut høyoppløste musikkstrømmer. Da kan dette bli svært interessant. D/A-konverteren er i Hegel H190 er god og den samme som sitter i storebror H360, men er ikke programmert til å spille DSD-filer. Digitalkonverteren er så god at jeg knapt ville brydd meg særlig om å koble til CD-spillere og annet analogt. Lettbeint, men samtidig tung

Hegel H190Det tar kun noen sekunder å gjenkjenne god lyd, og det tar kun noen sekunder å erkjenne at Hegel faktisk har fått det til igjen. Når vi er rundt på messer og snakker med hifi-folk er det mange som mener at Hegel låter lyst og litt spinkelt. Det må vi i hvert fall sjekke ut om er sant. For vi har ikke lagt merke til noe av dette i H90 eller Röst når vi har lyttet til dette hjemme. Derimot har vi hørt Hegel på demo i butikker hvor både lokaler og de tilkoblede høyttalerne får lyden til å ta av litt ekstra i diskanten.

Jeg kobler til et par Canton Reference 3k, som er en smule allergiske mot forsterkere med litt slank og spiss diskant. Etter å ha spilt gjennom noen av låtene i spillelista, blant annet Man in the Long Black Coat med Bob Dylan. Hegel H190 svarer med en nøytral klang, og en ganske avslappet, men likevel utrolig detaljert og luftig diskant som virker forbedret i forhold til H160. Den har den energien som skal til når det kreves, men totalinntrykket er at dette glir veldig lett inn i ørene. Det er mer at du blir sittende å lytte til hvor mye mer informasjon det er på enkelte innspillinger, enn det de fleste forsterkerne i prisklassen evne å hente ut. Kanskje har Hegel rett i at ders nye SoundEngine2 er et klart fremskritt. Det låter i hvert fall bedre. Det skal du ha!

Og så må det jo tas med at forsterkeren er utrolig stille. Lavt støygulv er nok en av grunnene, men også at forsterkeren har en helt uvanlig evne til å ta pauser mellom transientene. Dynamikken er flott uansett hvilket frekvensområde vi snakker om, men snerten forsterkeren har på transienter er rett og slett imponerende, og det er også måten den avslutter dem og klarer å presse inn litt luft i mellom dem. Jeg husker en demo oppe hos Hegel hvor det ble spilt Trentemøller. Platene har en masse elektroniske triks som på enkelt forsterkere høres mest ut som digital støy, og i noen tilfeller pink-noise, men som på Hegel H190 løses opp til digitale synther som spiller sagtannpulser på høye frekvenser. På noen forsterkere høres dette ut som kun brus og støy, mens det her høres ut som skarpe, digitale toner, med en definert tonehøyde. Øret mitt oppfatter at det er snerten, kjappheten og pausene mellom transientene som skiller dette fra ren støy.Hegel H190.jpg

I forrige utgave hadde vi en test av den nye Hegel H90. Den var Roy ganske fornøyd med, men han snakket om at man kom lenger inn i musikken/opptaket med Hegel. Det samme mener jeg om H190. Detaljer som nesten er uhørlige, eller som ligger langt bak i lydbildet kommer frem og gjør lydbildet rikere. Selv om du helt sikkert har hørt absolutt alt som foregår i en innspilling, blir det likevel en engasjerende opplevelse å få det hele presentert uten å egentlig anstrenge seg noe særlig. Lyden kommer til deg med alle sine farger og klanger, uten at du må lene deg fremover i lyttestolen, eller at konsentrert lytting på musikk blir en jobb. Mellomtonen til H190 er god. Stemmer blir gjengitt med en åpen og naturlig klang som skaper nærhet og troverdighet, men det er samtidig balansert og ikke minst slående dynamisk. Avspilling av blåsere, slagverk og piano viser at forsterkeren kan trykke til skikkelig, og at stillheten i bakgrunnen og den raske responsen på transienter gjør at det blir tydelig og presist, men uten at det blir hardt og skarpt.

Og så er det bassen. Hvis jeg skulle ha kommet til å skryte av diskanten og mellomtonen er bassen kanskje enda mer imponerende. Bassen er imponerende detaljert, kontrollert og presis. Fundamentet og trykket på en del av mine vanlige testlåter er slående, og det høres ut som om den går dypere. Det siste er helt sikkert ikke sant, men med stålkontroll også i den aller dypeste bassen blir også de aller dypeste basstonene til musikk og toner som du kan glede deg over. Bassen har også mye trykk, og etter å ha puslet litt rundt med et par budsjettforsterkere før testen av Hegel H190, er det åpenbart at det er store forskjeller. Lubben og rund bass skaper et godt inntrykk av at det er bass, men her snakker vi om detaljer og kontroll på et helt annet nivå.

Konklusjon

Hegel H190 er blitt en glimrende forsterker med et klart lydmessig slektskap til for eksempel Röst, men med enda mer krefter, større og mer kjøttfull bass, og kjapp og dynamisk mellomtone og en diskant som både er bedre oppløst og mykere enn jeg tidligere har hørt fra Hegel.