Jeg er langt fra overbevist om at jeg behøver en ny CD-spiller. Faktisk er det nesten slik at det hadde vært deilig å være uten. CD-platene er behørig kopiert ned på disk i høyoppløst format, og pakket ned i flytte-esker i kjellerboden. Der trodde jeg de skulle få ligge i fred som en test på hvor lenge de faktisk holder uten at de, som det blir spådd, forvitrer. Med en virkelig god streamer koblet til en ekstern DAC, masse tilgjengelig musikk og app-styring av hele musikkopplevelsen, og så skal jeg begynne å sortere CD-samlingen min og få den opp i hylla. Jeg kjenner jeg blir litt svett bare av å ta en beslutning om jeg skal organisere etter artist, musikksjanger eller utgivelse!

Hva så med et bra drivverk og en HD30 DAC?

Da HD30 dukket opp tenkte nok flere enn meg at det var med en solid DAC koblet til et drivverk, AppleTV eller strømme-enheten, som var den måten Hegel så for seg fremtiden. Men nei, ikke så lenge konstruktøren Bent Holter på et tidspunkt trodde det var mulig å få enda mer ut av en håndfull chip-er hvis han spesialjusterte elektronikken til å kun spille 16bit/44,1kHz. Var det en mulighet for å hente ut enda høyere lydkvalitet?

Det valget gjør også at det ikke er en digital inngang på Mohican for eventuelle andre digitale kilder. Noe som kanskje ville ha vært praktisk og smart når man endelig kjøper seg sin siste CD-spiller. Hegel har heller valgt å følge det smale sporet å optimalisere for CD-avspilling. DAC-en er for øvrig den samme som sitter på HD30.

De fleste CD-spillerne på markedet benytter asynkron oppsampling for å konvertere digitale signaler til analog lyd. Bent Holter fant ut at denne måten å konvertere signalet gjorde at jitter ble konvertert til feil i signalets amplitude. Derfor er, som dere sikkert allerede har skjønt, Mohican utstyrt med en ny teknologi som kaller synkron oppsampling. Noe som gir høyere egentlig oppløsning og mindre forvrengning.

Forhåpentligvis får dette CD-lyden til å bli renere og enda mer oppløst og detaljert i det området som faktisk betyr aller mest. Mellom 20Hz og 20kHz.

hegel-mohican-cd-spiller_7_.jpgPå baksiden er et to analoge utganger, en balansert XLR og en ubalansert RCA. Og det er også en digital BNC-utgang slik at du har en mulighet til å koble deg til en DAC – hvis for eksempel Hegel skulle komme opp med en ekstraordinært bra DAC med bedre lyd enn Mohican!

Konsekvensen er, hvis Mohican holder det den lover, at det har potensielle konsekvenser for både musikk-interessen og lommeboka, og kanskje også for plassen i stua – hvis CD-hyllene igjen skal på plass. Bonusen får være at det blir mer plass i kjellerboden. Og det behøves!

På plass i racket

Allerede fra første CD, forøvrig den temmelig utspilte Kari Bremnes sin Over en by, ble jeg sittende med ørene litt ekstra spisset. Det er ”noe” her som jeg ikke helt klarer å sette ord på, men som jeg klart liker og setter pris på. Er det en opplevelse av en glattere topp? Som er mer elegant og raffinert enn det jeg har opplevd tidligere i denne prisklassen? Ryggmargsrefleksen er kanskje å si at dette høres litt mer rørliknende ut, men det er vel heller mer analogt og naturlig enn det vi er vant med fra CD. Uansett er det ingen ting som er hardt, ruglete eller kantete. Den øvre delen av mellomtonen er flytende og svevende, og det på en måte jeg ikke opplever fra annet enn gode platespillere.

Mens spilleren blir skikkelig varm, er det kaffe, rens av ørene, gjennomgang av de nesten glemte kassene med CD-plater (har jeg virkelig den?), og noe lett rødming til åttitallsinnkjøp jeg av åpenbare årsaker kommer til å ha pakket ned til evig tid (hvis du holder så lenge), eller kanskje jeg burde kaste dem? Snike meg ut på natta og legge dem i en ukjent søplekasse, høres ut som en bra plan.

På plass i godstolen

En interessant ting som ble åpenbar allerede fra første stund var at et par litt krevende, i betydningen dårlige, CD-innspillinger ikke var like giftige for musikkopplevelsen som de pleier å være. Jeg behøvde ikke ta dekning bak stolen for å spare meg for de verste og skarpeste transientene. De var der fortsatt, men i stedet for å ta knekken på lytteopplevelsen ble det energisk og friskt. Jeg noterer at dette må jeg komme tilbake til når jeg har hørt den spille et par dager.

Den perfekte CD-spilleren, den alle drømmer om å eie, spiller alle typer musikk musikk på en like avslappende måte og med absolutt alt av innspillingens detaljer intakt. Løsningen har ofte vært å lytte til CD-spillere som er litt avslappede i toppen, men som oftest fører det med seg at de også stjeler litt av det absolutte toppnivået av detaljer i diskanten. Mens noen havner på forsterkere og høyttalere som gjør den jobben CD-spilleren ikke makter. Det er ikke noe som er bedre enn å lytte til akustisk musikk i ”real life” og høre den vektløse og fantastisk luftige diskanten man får servert. Når det låter unaturlig, slik det av og til gjør fra CD, tenker nok de fleste av oss at virkeligheten er uoppnåelig uansett, og at en liten parfymering eller en pen liten avrunding er helt greit.

hegel-mohican-cd-spiller_5_.jpgHegel Mohican gjør det på en litt annen måte. Den har bra med energi, den er detaljert og den har en oppløsning som gjør at musikken blir behagelig og avslappet. Helt uten å trekke fra noe som helst. Du har en intens følelse av å høre absolutt alt, luft, detaljer, fargerikdom og oppløsning, og du vil ha mer hele tiden. Foreløpig tror jeg at jeg gir Bent Holter rett i at diskanten virker helt uvanlig fri for forvrengningskomponenter.

Mellomtonen er veldig levende, og rik. Rik på detaljer, små subtile forandringer i klangfarge og timbre, og rik på mikrodynamikk. Det kan også smelle til skikkelig, og da er den svært rytmisk og presis. I tillegg til at det hele er uvanlig uanstrengt og lettflytende.

Bassen er kjellerdyp og den har masse tyngde og substans. Noe som i seg selv skiller den fra en god del rimeligere spillere, men her er det noe i tillegg, noe jeg ikke klarer å beskrive som noe annet enn gullende rent – som om du sitter på en stubbe på fjellet med en kopp med kaffe kokt på det ennå ulmende bålet og kikker ned i en blank, sildrende fjellbekk for å se etter ørret.  

Musikken

Jeg spiller mye musikk i løpet av en ukes tid, men der jeg stoppet opp var på musikk hvor det skjer mye samtidig. Jeg synes nesten alltid at klassisk musikk blir slitsom, knudrete og unaturlig med de fleste av markedets CD-spillere.

Her er det som om musikerne blir fler, nyansene kommer bedre frem og det er ingen som strør knust glass på flommen av lyd før den når ørene mine. Det er ikke fløyelsmykt som det av og til er på konsert, men det er fryktelig nær, og bedre enn jeg noen gang har hørt det i denne prisklassen. På demoen vi fikk tidligere i sommer hos Hegel ble det spilte Trentemøller. Dette er musikalsk og vakker elektronika, men den er ikke uten spisse og skarpe effekter og klanger. Jeg plukket derfor frem CD-en og forsøkte selv, og det samme skjedde her hjemme. En effekt som beveger seg fra mellomtonen og et godt stykke opp i diskanten har jeg tidligere hørt som et slags ”svusj”, men nå hørte jeg endelig hva det faktisk var. En metallisk lyd som blir kjørt gjennom noe som høres ut som et kaotisk og ekstremt kort ping/pong delay. Det er gøy når slik ting skjer. Men den samme ryddigheten mener jeg gjelder også på cymbaler eller for den saks skyld applaus. Etterklangen av en cymbal er og skal være kaotisk, men det høres naturlig og veldig strukturert ut. Og så har du live-innspillinger med mye applaus. Hvor mange ganger har du hørt applaus, og syntes det høres ut som om noen står og tømmer en pose med erter på et tak med aluminiumsplater? OK – forsøk med denne spilleren!  

hegel-mohican-cd-spiller_1_.jpgHegel oppgir støygulvet til – 145dB, og det bidrar nok til følelsen av ro, plass og de avstandene som plutselig oppstår mellom musikerne. Da vi startet opp Stereo+ var det første vi gjorde å besøke Lindberg Lyd/ 2L, og her fikk jeg meg en leksjon i referanselyd som jeg ikke har kommet over ennå – og som jeg stadig er på jakt etter. Her kommer jeg i nærheten av en slags hypnose som gjør at jeg sitter som limt fast i sofaen hjemme og kjenner pusten blir roligere, verdens trivialiteter blir små og ubetydelige og fokuset er kun rettet mot det som skjer i midten og ut på sidene foran deg. Og da snakker vi ikke om plassering, og hva du måtte finne på å koble til av forsterkere og høyttalere. Du hører det uansett. Det er noe som skjer som du kan høre med en gang du kommer inn i huset hjemme. Noe du kanskje aldri har hørt fordi du aldri har hatt råd – men det her du kanskje nå!

Spilleren er fleksibel og allsidig, og jeg klarte ikke å få den til å støte bort noen typer musikk selv om jeg prøvde. Men det låter selvsagt fortsatt aller best på musikk som virkelig er godt og skikkelig innspilt og mastret. 

Lydbildet til Hegel Mohican er stort og dypt, men innenfor de generøse rammene er det veldig godt fokus, kanskje til og med uvanlig godt.

Konklusjon

Nå er det ikke slik at du skal selge DAC-en din og kjøpe CD-spiller. DAC-en kan du jo bruke til så mange andre ting. Til å være en spiller i denne prisklassen, selv om den nok virker høy for mange, er rett og slett et røverkjøp. Ferdig snakka!