I 2005 dannet Dr. Fang Bian det som litt senere ble HIFIMAN. Han startet sin nettbutikk, Head-direct, med stort fokus på personlig audio i mid til highend-segmentet. Navnet HIFIMAN lanserte han på sine egne produkter i 2007. Det begynte med highend musikkavspillere og deretter in-ear monitors.

Kun planar-modeller

Dr. Bian har siden den gang lansert en rekke produkter som virkelig har rørt mang en Head-fi entusiast, og er nå en av de store, sammen med Audeze, Stax og og Sennheiser. HIFIMAN har to små fabrikker i Tianjin, Kina.

HIFIMAN har planar-magnetiske hodetelefoner som HE-500 og HE-6, som undertegnede synes er fantastisk gode! Første gang jeg så det «nye» flaggskipet til HIFIMAN skjønte jeg at dette var noe spesielt. HIFIMAN lanserte en skrytevideo der Dr. Bian kastet diafragmaen opp i lufta; den var så lett at den nærmest ikke ville lande igjen. At han har studert Nanoteknologi er ingen hemmelighet, diafragmaen som sitter mellom magnetene er supertynn – kun en nanometer eller der omkring! De fleste som har lest seg litt opp på planar-magnetiske eller elektrostatiske hodetelefoner, vet at man trenger en meget tynn, men solid diafragma (altså duken som sitter mellom magnetene), helt ulik en dynamisk hodetelefon som jo fungerer som en liten tradisjonell høyttaler.   

Utseende og kvalitet

Det er noe spesielt som venter når man åpner den forseggjorte eska av lær. Spesielt pene synes jeg ikke de er, selv om de ser mye bedre ut i virkeligheten enn på bildene. Jeg plasserte dem på det lille hodet til kjæresten min og måtte le. Koppene dekker store deler av hodet og hun minnet mest om en Teletubbie. Men som svoren Stax Lambda fan (ser mer ut som et torturredskap), er jo HE-1000 likevel lekre nok. Hele konstruksjonen er laget i rustfritt stål, og putene er behagelig myke med lær på utsiden, antagelig for å holde på bassresponsen. Det bekymrer meg ikke at det knirker litt når man snur på koppene. Alt virker solid og lurt bygget. Putene og kabelen er lett utskiftbare. Jeg liker at de har brukt 2,5mm stereo jack inn til hver kopp. Da blir det raskt og enkelt å bytte kabel hvis man skulle ha behov for det. Rundt koppene er det tre som jeg synes ser ganske så bra ut. Hodebåndet er av massivt lær og lukter deilig. Ikke er noe juks her, nei!

HiFiMan-HE1000-HQ-Close-Up.jpgKomfort

Koppene er store og man skal ha ører som Dumbo for å ikke passe dem. Hodebåndet gnager aldri og trykket mot hodet er temmelig perfekt. Det er enkelt å stille båndet opp/ned, og mekanismen virker veldig solid. Den sklir aldri ut av hakket, og man må bruke litt kraft for å stille den opp og ned på hver side.    

Lyden

Det første som slo meg var at bassen manglet litt punch og fundament. Jeg ble litt overrasket, selv om jeg visste at dette ikke var bassmaskiner. 

Jeg bruker Auralic Taurus som vanligvis er en meget god forsterker til å teste hodetelefoner på. Men da jeg koblet opp Schiit Ragnarok - et beist av en forsterker - våknet HE-1000 og fikk mye bedre trøkk i bassen. Auralic Taurus var rett og slett ikke noen god match med disse hodetelefonene. Litt forbausende da jeg har sett forhandlere kjøre demo på HE-1000 med Auralic Taurus.

Bassgitaren til Serenias Stille kom døden ble nydelig definert, og de tunge trommene er rett og slett nydelige. Jeg fortsatte med Air og deres Alone in Kyoto, og det er bare deilig. Gitaren, pianoet og alt er nydelig organisk, alt høres ekte og kontrollert ut. Rett og slett fantastisk!

Jeg har aldri hørt gitarplukking så nydelig i noen hodetelefon. Sang etter sang; og gitaren er rett og slett utrolig bra.

De er superanalytiske, ikke i den forstand at de er skrikende med et over-aktivt toppregister; For jeg synes diskanten er nydelig, men du hører absolutt alt og litt til! Jeg synes de er mer gravende enn Sennheiser HD800, og det er jo en liten prestasjon i seg selv. Se opp for knirkende pianokrakker! Det medfører likevel ikke at man begir seg inn på kritisk lytting. For lyden her er avslappende på en god måte. David Gilmour og hans Faces of stone bare svever av gårde. Skal jeg være streng, savner jeg litt dynamikk. Selv om bassen er god, mangler det kanskje litt fylde i de nederste frekvensene. Det er uansett en deilig opplevelse og de tegner ett flott lydbilde der man kan følge alt som skjer ned til den minste lille detalj. De føles åpne og luftige. Den herlige og ekte organiske lyden bare fortsetter uten antydning til lytte-tretthet, selv etter fire timer sammenhengende lytting.  

HiFiMan-HE1000.jpgKlassisk og akustisk musikk

HE-1000 kler klassisk musikk da de gjengir toner i det øvre registeret veldig naturlig. Men det er på de rolige partiene man hører hvor nådeløse de kan være mot innspillinger som ikke er helt gode. Innspillingene kan støye litt ved rolige partier - ikke så rart, da det er vanskelig å mikke opp ett live symfoniorkester uten litt støy. Men så gravende som disse hodetelefonene er, blir støyen helt vanvittig på noen innspillinger. Man hører hvert pust, knirk og enhver ulyd blir nådeløst ført rett inn i ørene. Men på skikkelig gode innspillinger kan dette bringe frem den gode live-følelsen og vips så sitter man på første rad. Jeg fikk faktisk gåsehud under Cory Band – Voyage of Discovery. Vanvittig dynamikk med blåsere og en liten triangel som skaper ett flott lydbilde. Jeg vil faktisk hevde at de minner meg litt om de elektrostatiske hodetelefonene Stax Sr-009, som faktisk er enda dyrere. Jeg anbefaler HE-1000 til folk som liker klassisk musikk. De er kjappe, organiske og herlig engasjerende hvis innspillingene tillater det. Klassisk gitar og piano er så levende at det ganske enkelt er en prestasjon!

Elektronisk musikk

Selv om jeg ikke er bassoman, kan det føles litt slankt, og som med en del elektrostater jeg har prøvd, kan de bli litt slanke i bunnen. HE-1000 er kjappe og engasjerende, men den faller litt igjennom hvis man hører mye elektronisk musikk og er på jakt etter de hodetelefonene som trøkker mest. Kanskje Audeze Lcd3 eller Pioneer SE Master 1 er veien å gå i stedet? For meg holder denne bassen i massevis, da hurtigheten, lydbildet og den herlige diskanten veier opp for alt. Jeg blir rett og slett ikke lytte-trett og kan sitte time etter time! Max Manie – Sunday er imponerende med HE-1000 på ørene.

Rock

Den litt snille lyden til HE-1000 passer meg ikke helt. AC/DCs Shoot to Thrill føles litt livløs og uengasjerende uten at det blir helt feil. Jeg finner bare ikke helt rockefoten - selv om trommene er imponerende nok. Det ble til at jeg skrudde lyden mer opp enn hva som er sundt for å få hodetelefonene til å våkne skikkelig. Guns N`Roses og deres 14 Years, blir spak og det mangler rett og slett trøkket som skal til. Jeg mener likevel de er bedre enn hva de fleste andre hodetelefoner får til. Det er bare så vanvittig hard konkurranse i denne prisklassen.

he1000-6.jpgKonklusjon

Man bruker gjerne store ord når man lytter til en musikkmaskin som HE-1000. De er litt rare på noen områder. De graver dypere enn noen hodetelefon jeg har hørt, samtidig som de er rolige, og noen ganger nesten søvndyssende. Men den enorme musikaliteten, hurtigheten og det faktum at de gjengir akustiske instrumenter bedre enn jeg noen gang har hørt tidligere, gjør disse hodetelefonene fantastiske. HE-1000 vil gi de rette personene glede og ro i sjelen i årevis. Disse kan fort sette en stopper for oppgraderingsspøkelset som plager mang en audiofil stakkar. Den dårlige nyheten er at HE-1000 slett ikke er for alle. De sliter litt med tung rock, og bassen kan bli litt lett for folk som hører mye elektronisk musikk.

De er grisedyre og bør ha en skikkelig forsterker som matcher. De skal i utgangspunktet være veldig lettdrevne, men min erfaring er at en skikkelig kraftpakke av en forsterker vil gjøre dem mer levende, engasjerende og gi deg uendelig mye musikkglede. Det er en stund siden jeg solgte de vanvittig dyre Stax SR-009, men jeg synes faktisk HE-1000 er enda bedre på live musikk. Det er så naturlig at det nesten er skremmende. For jeg nyter disse hodetelefonene i lange drag! Jeg vil råde enhver til å prøve dem. En kort lytt på ett demo-rom holder ikke, da vil man kanskje oppfatte dem som litt tilbakelente. De trenger litt tid før man oppdager hvor nydelig de faktisk spiller.