- Nå får jeg endelig med meg alt

Tekst og foto: Roy Ervin Solstad roy@stereopluss.no

Du kan også lese den originale artikkelen her

Helt siden jeg første gang hørte de danske Audiovector R11 Arrêté-høyttalerne da de ble lansert på München-messa for en del år siden, har jeg drømt å få høre de i hjemmemiljø, hos en ekte musikkelsker og hifi-freak. Såpass fjetret var jeg at da jeg noen år senere hørte lillebroren SR6 Avantgarde Arrêté i lokalene til Audiovector i København, var det ingen vei tilbake. R11 var langt utenfor min rekkevidde rent økonomisk, mens SR6ene ledet meg rett inn i fristelsen. Jeg bare måtte ha dem, og i noen år stod de hjemme hos meg og spilte på meg både tårer og gåsehud.

Kjøpte uhørt

Strengt tatt lurer jeg på om jeg burde hatt med en hel rull Tork-It her jeg står utenfor en bygård i Oslo sentrum. Når SR6ene kunne gi meg sånne opplevelser, hva ville egentlig skje med meg i leiligheten helt øverst i bygården om noen få minutter. Et par uker tidligere hadde jeg nemlig oppdaget at den blodtrimmede Raw-modellen av R11 Arrêté ikke lenger befant seg hos Oslo Hifi Center, men hjemme hos en privatperson. Det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte få audiens, og den ble heldigvis raskt innvilget av Bjørn Sisselberg. Mannen som var gal nok til å kjøpe høyttalere med veiledende pris 2,5 millioner kroner. Uhørt. Senere fikk jeg vite at han riktignok hadde hørt den nye lillebroren R8 Arrêté, men likevel. Jeg elsker sånne mennesker som satser remmer og tøy for det de tror på. Etter fem minutter som inkluderer heisturen opp til det aller helligste, nemlig Bjørn sin stue der herlighetene står, går praten som om vi skulle kjent hverandre i årevis. 

Artikkelen fortsetter under bildet

 - Jeg var jo litt spent om det stod til forventningene, men det gjorde det absolutt. De gutta som var her og koblet opp synes det låt bedre her enn i butikken, sier han fornøyd

Det gjør ham heller ikke noe å vite at han har noe som ingen andre har.  

- Bare det å vite at man har noe som er state-of-the-art, betyr jo noe. Det er psykologisk, men jeg hører jo at jeg har state-of-the-art, smiler han. 

Først med KEF Blade

Topp-leiligheten er definitivt ikke bygget med tanke på å klemme inn et highend-anlegg til mange millioner, men kanskje nettopp derfor fungerer det likevel. Den kombinerte stua og kjøkkenet har knapt nok to vegger som går parallelt og takhøyde skrår oppover fra omtrent en meters høyde til langt over messaninen over anlegget. Uten verken å ha målt eller spurt, vil jeg tro vi snakker minst seks meter under taket.  Et digert rack dominerer den lengste rette veggen i stuedelen. Der er det godsaker fra både Adyton, Burmester og Auralic så langt øyet kan se, men det er likevel høyttalerne i den lekre ubehandlede betongfinishen som tiltrekker seg oppmerksomheten. De er store, men likevel ikke dominerende. Det skyldes ikke minst at de virker nærmest å være skapt for både rommet og resten av interiøret i den flotte leiligheten. 

Før var det et par KEF Blade som opptok den samme gulvplassen, men 66-åringen følte aldri han kom helt i mål med det oppsettet. 

- Jeg var vel den første som hadde de i Norge, men de var ekstremt tungdrevne. Jeg liker jo å spille høyt innimellom og da begynte det å blinke i forsterkerne, ler han. 

Bygde egne forsterkere

I utgangspunktet hadde han nemlig kun én effektforsterker, men Bladene krevde så mye strøm at Bjørn kjøpte seg en ekstra. Hver av dem bruker han kun på en kanal. 

- Det gir ekstra strømreserver når høyttalerne trenger det, sier han. Den voldsomme highend-interessen og investeringene er imidlertid ikke noe han har holdt på med hele livet, men de siste 10-15 årene har det tatt av ordentlig. 

- Jeg var vel 15 år gammel da jeg bestilte et høyttalerbyggesett fra SEAS. Kassene måtte jeg snekre selv etter tegningene i byggesettet. De låt veldig bra, men jeg husker ikke lenger hva resten av anlegget bestod av, sier han nesten unnskyldende.  Senere ble det svakstrøm på yrkesskolen. 

- Jeg husker at jeg bygde meg en forsterker på skolen og at jeg kjøpte meg en Tandberg TR1000 og en kassettspiller med Dolby, sier han og klør seg i den sølvfargede manken. Med hifi og musikk som hobby fikk ferden videre til elektronikk-linja på ingeniørhøgskolen på Gjøvik og videre til elektronikk på NTH (eller NTNU som det heter nå). 

- På Gjøvik tegnet vi og konstruerte forsterkere og på NTH hadde jeg en militær digitalkonverter med rør. Den kostet under 4000 kroner, forteller Bjørn. Bortsett fra egenproduserte forsterkere og Tandberg, så var hans første ordentlige forsterker en Sony. De drev noen gamle KEF-høyttalere som han hadde den gang, men drev dem ikke spesielt bra.

- Jeg hadde NAD cd-spiller og forsterker også, men det begynner å bli litt uklart når det var, flirer han. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Rett inn i fristelsen

Med bedre råd, så vokste han seg ut av budsjett-markedet innen hifi. Han begynte å snuse på highend. Sannsynligvis var det lukten han likte, siden han snuste seg fram, for lyden satt derimot ikke helt med en gang.

- Det første highend-produktet jeg kjøpte var en svart Adyton Cordis 1,8 effektforsterker. Den ble kjøpt samtidig som de minste Adyton 1,6-høyttalerne og noen subwoofere. Det låt ikke så veldig bra. Jeg prøvde ulike subwoofere, men fikk det aldri helt til å fungere ordentlig, innrømmer han. Deretter ble det Burmester forforsterker og cd-spiller, og nok en gang var det Oslo Hifi Center som var ble Bjørns hifi-pusher. 

- De er jo flinke til å «rettlede» oss der nede, men de skal jo selge, og jeg ledet meg selv rett inn i fristelsen, ler han. Den fristelsen har gjort at det har blitt Nordost Valhalla-kabler i hele anlegget. Bortsett fra som høyttalerkabler. Der ble Valhalla byttet ut.  - Jeg hadde de tidligere, men synes ikke tverrsnittet på de kablene kledde KEF Blade-høyttalerne mine så godt. I samråd med OHC byttet jeg dem inn og kjøpte In-Akustik i stedet, forteller han. 

Auralic-riggen han hadde ble også byttet ut til siste generasjon. 

- Det hjelper å være fast kunde, for jeg fikk god innbyttepris på det gamle utstyret, forklarer Bjørn.  At det ble Audiovector var faktisk litt tilfeldig. Bjørn vurderte nemlig både Piega og McIntosh-høyttalere. 

- Piegaene traff meg ikke helt, og selv om jeg synes McIntosh var veldig bra, så ville de blokkert hele døra bak anlegget. Dermed slo jeg det fra meg, sier han. 

Vil aldri «i mål»

Det angrer han ikke på. 

- Når jeg hadde Adyton-høyttalerne så var de helt himmelske i mellomtonen og diskanten. Med KEF Blade fikk jeg endelig en stram og fin bass, men da savnet jeg litt av den oppløste diskanten. Det kompenserte jeg ved å kjøpe superdiskanter fra ELAC. Med Audiovector har jeg fått en diskant som er bedre og mer behagelig enn ELACene, og samtidig har jeg en fantastisk sammenheng i lyden. Nå har jeg mellomtone, bass og super diskant. Dette er det beste jeg har hørt, stråler han fornøyd. 

Noe av skylde sender han også i retning av strømrensingen. 

- Lyden er så klokkerein, og jeg har ikke vært klar over før de siste årene hvor mye strømrensing bidrar. Støyen blir så lav at man kan snakke sammen selv om man spiller høyt. Det er helt utrolig, sier han. Sønnen som har arvet sin fars hobby var imidlertid ikke helt fornøyd. Han satte på en demolåt med veldig dyp bass, og mente at noe av den aller dypeste bassen var borte på Audiovectorene. 

- Det kan skyldes at de har seks desibels fall ved 20 hertz, spekulerer Bjørn. 

Å bo i en bygård med så heftig anlegg kan by på utfordringer med naboer, men i etasjen under leies det ut til unge studenter. De har ifølge Bjørn aldri klaget. 

- De må jo ha hørt at jeg spiller, men jeg klager ikke på når de unge guttene fester, og de klager ikke når jeg spiller, smiler han. De får bare finne seg i at Bjørn spiller musikk. Det gjør han minst to-tre timer hver eneste dag. 

- Dette er en hobby som er dyr, men det er jo ikke som med dyre biler og slike ting. Derfor er det morsomt å ha litt fremtidsperspektiv, så jeg har allerede planlagt de neste oppgraderingene, ler han. Det betyr nye jumpere til høyttalerterminalene i stedet for de skinnene som de leveres med. I tillegg kan det komme en oppgradering av Adyton-forsterkerne og en upsampler til digitalriggen. 

- Er du i mål da?

- Jeg kommer aldri til å si jeg er i mål, selv om kona mi Ann sannsynligvis ville sagt at jeg var langt forbi målstreken allerede, flirer han. 

Ole Ivars og Stones

Til tross for både platespiller og cd-spiller, blir de to fysiske formatene lite brukt. Bjørn anslår at 90 prosent av musikklyttingen foregår ved hjelp av streameren fra Auralic. 

- Det er noe eget med å spille LP-plater, og noe av det jeg angrer mest på var at jeg skuslet vekk alle LP-platene mine da jeg skilte meg. De ble værende igjen hos eks-kona. Til slutt kom de likevel tilbake med sønnen min som kurer. Likevel er vel bare fem prosent av musikklyttingen på LP, sier han. 

Heller ikke cd-plater er noen vinner i anlegget til Bjørn. 

- Jeg synes jo jeg har bedre lyd fra Auralic-streameren enn fra cd-spilleren, understreker han. 

Hver fredag når det legges ut ny musikk på Tidal går han gjennom alle de sjangrene han lytter til. Så lager han nye spillelister på bakgrunn av det han liker av den nye musikken.

-  Jeg er altetende når det gjelder musikk. Jeg liker alt som er produsert med lyd i fokus, påpeker han. 

Bortsett fra Rolling Stones da. Der er det ikke mange audiofile innspillinger å velge blant. 

- Stones har alltid vært der for meg. Beatles var lengre bak, ler han. 

Så altetende er han at han lytter til både Ole Ivars gitarboogie og klassisk trekkspillmusikk. 

- Jeg er oppvokst på Eina og spilte trekkspill selv, men det var bare til «dans på lokalet», flirer han. 

Han trekker fram både Tsjajkovskij, Kari Bremnes og Marius Müller når jeg spør om favorittartister. 

- Jeg var på en av Müllers siste konserter på Smuget i Oslo. Jeg liker både det rolige han har gjort og når han eksploderer i hard rock, sier Bjørn. 

Konserter blir det imidlertid ikke like mye av som tidligere. 

- Jeg gikk nok på mer konserter før. Har blant annet vært flere ganger på Ronnie Scott’s i London, og konsertplata med Jeff Beck derfra er helt rå, sier han ivrig. 

Artikkelen fortsetter under bildet

En engel i begravelse

Litt stillere blir han når han får i oppgave å plukke ut tre plater å ta med seg på den «berømte øde øya». 

- Det er en trist skjebne å skulle klare seg med bare tre plater, så den ene måtte blitt skjebnesymfonien til Beethoven. Selv om jeg elsker Stones, så ville det blitt vanskelig å sitte og rocke alene på øya. Derfor får det bli noe roligere. Kanskje Maria Serrano. Hun synes jeg er fantastisk. Det samme med Sarah McLachlan. Hennes låt «Angel» skal spilles i min begravelse. 

Nettopp den låta fikk æren av å være det første som ble spilt på Audiovector-høyttalerne når han fikk de i hus.

- Jeg ville høre om disse var bedre enn de andre høyttalerne jeg hadde hørt den låta på. Og det var de. Det skulle jo egentlig bare mangle også, smiler han fornøyd. 

For selv om høyttalerne ikke akkurat er billige, mener Bjørn at Audiovectorene er det beste hifikjøpet han har gjort i sitt 66 år lange liv. 

- Jeg får ikke kick av å se på noe kunstverk, men musikk kan jeg justere humøret mitt med. Tidligere har det alltid vært noe jeg har savnet i lyden av ulike høyttalere. Nå har jeg alt, avslutter Bjørn Sisselberg. 

Slik låter det

Det hender ikke så rent sjelden at man ser ekstremt kostbare anlegg på norske og internasjonale fora som står plassert i vanlige stuer slik som hos Bjørn. Like sikkert som at «Keith Don’t Go» med Nils Lofgren og «Stimela» med Hugh Masekela kan høres på en hver hifimessa i både inn- og utland, så kommer kommentarene om at man heller burde brukt pengene på et lytterom og akustikk. Den kan selvsagt sies om anlegget til Bjørn også, og det lydmessige resultatet ville nok blitt enda bedre om det hadde vært gjort. Jeg synes likevel at det er å ha en litt arrogant holdning til hvordan andre velger å kose seg med musikk- og hifi-hobbyen vi alle er så glade i. Noen har ikke noe ønske – eller mulighet – til å ha et eget rom til anlegget, og veldig mange ønsker ikke at stua skal se ut som et innspillingsstudio.

Da finnes det en ganske så sikker metode for å få bedre lyd, nemlig å kjøpe seg bedre stereoanlegg, og det er nettopp det Bjørn har gjort. Selv ble jeg veldig positivt overrasket over at det låt så bra. Åpenheten og gjennomsiktigheten i hele lydbildet er rett og slett ekstrem. Lydbildet bretter seg utover i bredden og ikke minst høyden. Det siste skyldes nok at høyttalerne er ganske så høye, og sofaen til Bjørn og kona er ganske lav. Likevel er nok høyden «riktigere» enn i mange andre anlegg jeg har hørt. Her virker det som vokalistene er 160-180 cm høye, ikke rundt meteren slik det er med mange andre anlegg. Mellomtonen er rett og slett nydelig, og fundamentet de mange bakovervendte basselementene er i stand til å gi lydbildet er magisk.

Det samme er dynamikken. Her smeller det så det holder, og på Deadmau5 sin «Seeya» venter jeg den første naboklagen og at det skal begynne å ramle ned ting fra veggene. Det er rett og slett kjempemoro. Om jeg skal pirke litt, så kan det på noen låter bli en tanke hardt i øvre mellomtone. Det skyldes nok mye glass i både dører og vinduer i rommet. Jeg har også hørt anlegg med større dybde i lydbildet, men det skyldes nok at det er vanskelig å dra høyttalerne lenger ut på gulvet. Det morsomme er likevel at Bjørn har skaffet seg høyttalere og anlegg som gir state-of-the-art diskant, mellomtone og bass i en «nesten» vanlig stue. Det er jammen ikke alle forunt. 

 

Utstyrslista

Høyttalere: Audiovector R11 Raw

Effektforsterkere: Adyton 1,8 Cordis (2 stk)

Forforsterker: Burmester 077

CD-spiller: Burmester 061

Digitalkonverter: Auralic Vega G2

Streamer: Auralic Aries G2

Word-clock: Auralic Leo GX

Platespillerforsterker: Avid Pulsus

Platespiller: Mitchell Gyro SE

Pickup: Sumiko Blue Point

Strømrenser: Isotek Sigmas Evo3, Isotek Titan Evo3 og Audio Insight Isovolt 3K

Signal- og strømkabler: Nordost Valhalla

Høyttalerkabler: In-Akustik LS4004 Air

 

Klikk her for å lese tester og enda en "Hjemme hos". Helt gratis!