Hjemme hos Petter

Nå stod anlegget til Petter allerede i stua i 2. etasje, så jeg tenker med gru på hvordan det var å baksere det voldsomme anlegget opp enda en trapp, som verken er spesielt bred eller blir møtt med god plass når man kommer opp. Det er nemlig lavt under taket selv om gulvarealet er digert.

En loddtrekning fra musikerkarriere

Det er mulig jazzverdenen har gått glipp av en strålende trommeslager, for det var bare dårlig økonomi i Trondheim som gjorde at jazzlinja i bartebyen måtte kutte ned antall studenter. Petter var en av dem som trakk det korteste strået og fikk brev to uker før oppstart at det ikke lenger var plass til ham.

- Der og da ga jeg opp hele musikk-karrieren, men det å sitte og høre på medmusikanter og orkester og opplevelsen av å være i musikken har alltid vært veldig sentral for meg, sier han.

Ikke noe for bakgrunngsmusikk

For Petter vil fremdeles så tett på musikken at han nesten kunne spilt den selv. Bakgrunnsmusikk har aldri vært aktuelt for 52-åringen fra Oslo.

 - Jeg har bestandig vært opptatt av å kunne høre- og gå inn i opptakene på platene. Her på loftet er presentasjonen ekstremt nær og veldig intens. Det er nesten fysisk umulig, og man skal være rimelig sliten for å kunne bruke musikken som bakgrunnsmusikk. Lyden her inviterer deg isteden inn i musikken, sier Petter fornøyd.

Drøyt 50 kvadratmeter er gulvarealet, men du skal ikke rage høyt over havet om du har tenkt å bevege deg ut mot sidene av rommet. Fordelen er jo at man gjerne sitter og lytter til musikk. På loftet er det en dyd av nødvendighet.

Omvendte utfordringer

Det var riktigok fordeler lydmessig i etasjen under også, men som alltid så må man velge hva man selv mener er viktigst.

- Nede hadde jeg en glatthet i presentasjonen og en størrelse som om man så på kinolerretet på Colosseum kino. Samtidig manglet jeg både dynamikken og tredimensjonaliteten som jeg har fått her oppe. Det ble langt flatere lyd i stua, forteller han.

Det interessante er at Petter har oppdaget at de problemene han hadde nede er borte, mens det har dukket opp andre problemer på loftet med sin lave takhøyde.

- Den gang måtte jeg jobbe for å grave fram bass og andre ting. Her oppe er det stikk motsatt. Her må jeg i stedte få kontroll på ting det er for mye av. Derfor har jeg begynt å lære meg litt om akustikk og bruk av absorbenter og diffusorer, smiler han.

Tommel opp fra PMC

Litt har han allerede lært seg, for i taket henger det både diffusorer og absorbenter, og på veggene det samme. Selv med årevis av erfaring fra mange lytterom, kan jeg ikke unngå å bli litt skeptisk til hvordan det kan låte her oppe med det lave taket og de mange vinklene, men jeg har jo blitt overrasket før.

- Tidligere hadde jeg diffusorer hengende rett bak anlegget, men det ga litt mer aggressiv topp. Nå har jeg flyttet dem ut på sideveggene, noe som har gitt større bredde i lydbildet, sier han.

Selve gulvarealet på loftet er på hele 56 kvadratmeter, men ståhøyde er det bare midt i rommet i hele husets lengde. Det gjorde at han var usikker på om de nye PMC-høyttalerne hans var for store for rommet.

- Jeg var i kontakt med høyttalerprodusenten i forkant, og de mente rommet ville være helt ypperlig, smiler han.

De såkalte «stativhøyttalerne» måler nemlig 104 cm i høyden, drøyt 43 cm i bredden og gedigne 81 cm i dybden. Petter forteller at det måtte bærestropper til for å få dem opp, men når jeg ser de enorme høyttalerne er jeg glad jeg ikke er i flyttebransjen.

Startet med farens Tandberg

PMC-høyttalerne er for øvrig det foreløpig siste steget Petter har tatt siden hifi-galskapen startet i tenårene.

- Jeg har faktisk tenkt litt på når hifi-galskapen begynte, og jeg tror det må ha vært på slutten av 70-tallet da pappa kom hjem med fullt Tandberg-sett, sier han og mimrer tilbake.

Faren jobbet nemlig i NRK, og gjennom en gunstig avbetalingsavtale dukket det både opp Huldra 12, de største Tandberg-høyttalerne og en Technics platespiller.

- Vi hadde hatt et anlegg som stod stod i en krok i stua og bare kom med lyd, men foreldrene mine bestemte seg for å investere i noe som fikk fram musikk. Det var da Tandberg-anlegget ble kjøpt inn, og det var noe helt annet enn det anlegget vi hadde fra før, erindrer han. (artikkelen fortsetter under bildet)

 

 

​Gymnas- og studentanleggene

Sitt eget anlegg fikk han først da han gikk på gymnaset. Det bestod av Beovox-høyttalere fra Bang&Olufsen, en integrert Tandberg Huldra 10 forsterker og en Technics platespiller med tangentialarm som var integrert i spillerens lokk.

- Det anlegget koste jeg meg med lenge. Helt til forsterkeren brant opp på en fest jeg hadde på siste halvdel av 80-tallet, ler han.

Fortvilelsen skulle imidlertid ikke var lenge for en musikervenn anbefalte ham en Denon-forsterker som ble kjøpt for fryktelig mye penger for en student.

- Det ble et stilskifte i anlegget. Musikkgjengivelsen ble mer detaljert, på bekostning av varme, men jeg var veldig fornøyd med det skiftet og likte den lyden veldig godt, sier Petter.

Denon, Beovox og Technics ble med ham i sju-åtte år, helt til midten av 90-tallet.

- Helt plutselig gikk jeg over til cd-plater og min første cd-spiller var en Arcam Alpha 7. De ble plugget i en Densen Beat 100 og et par Acoustic Energy 120 høyttalere. Det anlegget var jeg veldig begeistret for, og jeg hadde det vel i seks-sju år, sier han og klør seg i hodet for å prøve å huske tidspunktene.

Byttemanien starter

Med tusenårsskiftet tilbakelagt var det også slutt på tiden med å ha det samme anlegget over langt tid. Petter forsøkte uten hell et par Audiovector-høyttalere og flere fra Audio Physic, før han slo seg til ro med Audio Physic Virgo 4 i 2004.

- Det var i denne perioden jeg begynte å karakterisere meg som så hifi-gal at jeg var blitt pasient, ler han.

Nå var forsterkeren byttet ut med en T+A 1530 integrert forsterker, og et par-tre år senere kjøpte han en Wadia 302 cd-spiller som han fremdeles spiller på. Etter en stund ble den integrerte forsterkeren fra T+A byttet ut med en forforsterker fra samme produsent, mens effektforsterkerne ble hans første møte med rørforsterkere. Valget falt på Rogue Audio sine M150 monoblokker. Disse ble senere bygget om til M180, og forforsterkeren ble byttet ut med Magnum 99, også den fra Rogue.

- Det forsterkerbyttet var et av de største opplevelsene jeg har hatt noen gang ved bytte av utstyr. Nå forsvant alle problemene jeg hadde opplevde med Virgo på T+A. Den kombinasjonen var altfor pågående i toppen, slik at diskanten skingret ved høyt volum. Rogue-forsterkerne ga mye mer smooth og lyttevennlig lyd. Kanskje rundet det av litt i toppen, men ikke slik at det gikk ut over musikkpresentasjonen. Det ble en virkelig bra kombinasjon med Virgo-høyttalerne, som er en av de beste høyttalerne jeg har hatt når det gjelder holografi, påpeker han.

Første møte med PMC

Men pasienten var ikke frisk, så ny medisin måtte på plass. Etter fire år ble Virgo byttet inn til fordel for Adyton Imagic 2.0 TC. Det var i 2008, og den neste tiden ble flere subwooferløsninger forsøkt, deriblant Martin Logan-subwoofere og selvbygde basstårn.

- Jeg fikk aldri integrasjonen mellom høyttalerne og subwooferne helt til. Jeg kom liksom aldri helt i mål, og det var i den perioden jeg begynte å sysle med tanken om å innrede loftet, forteller han.

Han innså raskt at Adyton-høyttalerne ville bli for høye for rommet på loftet. Derfor fikk han låne et par PMC IB2-høyttalere fra Norsk Audioteknikk. De hadde ti-tommers bass i transmisjonslinje.

- Når de kom satt jeg bare og måpte. De spilte like stort og flott som Adyton-høyttalerne, men med større dybde i lydbildet og bassen var nydelig integrert. Jeg hadde aldri vært i nærheten av en høyttaler som har formidlet min type lydmak før jeg hørte de høyttalerne, skryter han.

Kan spille høyt

Dette var i 2012, og Petter leverte IB-høyttalerne tilbake til Norsk Audioteknikk og bestilte storebroren MB2. Våren etterpå stod loftet klart til innflytting. Mellom loftet og etasjen under er det 40 centimeter med lydisolasjon og alle bærende konstruksjoner ble det lagt 20 millimeter gummistrimler på. Deretter kom sponplater før ti millimeter Step skumgummiplater under parketten.

- Jeg kan spille veldig høyt her uten at naboen i første etasje hører noe. Det eneste stedet hun hører noe er faktisk i vaskekjelleren, for lyden går via dette røret, sier han og peker på et svart metallrør som er dekket med saueskinnspels.

 

Sverger til rør

Etter å ha fått PMC i hus, oppdaget han også at det å ha mye krefter i forsterkerne ikke er dumt når man har høyttalere med transmisjonslinje i bassen. Importøren av Rogue Audio tilbød ham å prøve de langt kraftigere Rogue Apollo-monoblokken. De yter 300 rørwatt per kanal.

- Jeg hørte at her var det mye å gå på for å få høyttalerne til å synge ordentlig, men flere rørmonoblokker er uaktuelt. Da blir det altfor varmt å sitte her på sommeren og høre musikk, smiler han.

Bytte til transistorforsterkere frister nemlig ikke.

- Det er noe med denne hobbyen. Det er umulig å få i både pose og sekk. Jeg testet Soulution på Adyton-høyttalerne da jeg hadde dem, men selv om de gjorde noe bedre enn mine egne forsterkere, så forsvant det også noe som jeg likte, sier han.

Vinylfreak

LP-plater har derimot ikke forsvunnet, selv om Petter har hatt cd-spiller fra både Arcam og Wadia siden han begynte å lytte på cd-mediet for over 20 år siden. På loftet står det hyller med LP-plater på begge sider av rommet, og i en krok står en gedigen ultralydsvasker for å rengjøre både nye og brukte LP-plater. Petter leker ikke vinylfreak.

- Jeg er en platespillermann, sier han.

Det har vart helt fra han styra med en Technics-spiller til han fikk i hus en Avid Volvere som raskt ble bytta ut mot Acutus Reference-spilleren han har nå.

- Lydmessig har jo ikke Wadia sjans mot Avid, men jeg har en venn som har en blodtrimma Cary SACD-spiller. Den spiller jo faktisk tett opptil mange vinylrigger. Likevel er det noe med det mekaniske, det å drive med Lper representerer også en ting fra ungdommen som jeg likte veldig godt. I tillegg er det jo sånn at når du virkelig får sving på vinylen og har tålmodighet til å drive med den, så tar det veldig av på vinyl lydmessig. Vinyl har jo noen kvaliteter som cd ikke har. Det er nesten skremmende hvor langt man kan strekke strikken når det gjelder lyd fra vinyl. Det hadde jeg ikke trodd selv en gang for bare seks-sju år siden, understreker han.

Petter innrømmer imidlertid at vinyl-gullet i enden av regnbuen ikke kommer gratis.

- Det krever mye tid og arbeid for å få det beste ut av vinyl. Jeg har brukt masse tid for å senke støygulvet i step-up-forsterkerne, og det hjelper ikke å spørre en elektriker. Han vil jo bare svare at det er noe galt med produktet om det støyer, ler han.

Gidder ikke å diskutere kabler

I stedet kan Petter bruke masse tid på prøve og feile for å finne de optimale løsningene. Enten det gjelder støy fra forsterkere eller hvilken kabel som låter best hvor i anlegget. Petter er nemlig krystallklar på at det er forskjeller lydmessig på kabler, og avviser et hvert argument om at det kun er placebo som spiller inn.

- De diskusjonene gidder jeg ikke en gang å gå inn i, sukker han oppgitt.

Sammen med noen venner brukte de en hel helg på å finne ut hvilke strømkabler som fungerte best. De hadde både Transparent, Oyaide, LessLoss, Wireworld og Supra-kabler som de byttet fram og tilbake i anlegget. Hos Petter låt det best med Transparent, mens hos kameraten var det Wireworld som ble foretrukket.

- Det er ikke tvil om at ulike kabler påvirker lyden i anlegget forskjellig, men om man er villig til å betale for den endringen, eller liker endringen, er en annen diskusjon, sier han.

Jakter på nye strømkabler

Siden Petter ikke hadde penger til å bytte alle Oyaide-kablene sine med Transparent, fortsatte jakten på hvor i anlegget forskjellen ble mest positiv.

- Jeg hadde kjøpt en Reference-kabel og en mindre modell, og det var tydelig at det var forskjell om jeg brukte dem i riaa-trinnet eller ti monoblokkene, forteller han.

Fasiten ble at den gjeveste Transparenten ble plassert på riaa-trinnet, mens den andre ble koblet til cd-spilleren.

- Når jeg får råd, vil jeg nok bytte ut alle strømkablene til Transparent, innrømmer han.

Mer og mer klassisk

Musikksmaken har han derimot ikke byttet. Der er mye likt siden barneårene.

- Tidligere var jeg nok en ufordragelig musikkpolitimann, og det var kun jazz det gikk i. Jeg tror jeg hadde ristet på hodet om jeg hadde møtt meg selv nå, ler han.

Da Petter vokste opp gikk det imidlertid mest i klassisk musikk. I hvert fall helt til søsknene hans begynte høre på popmusikk. På lytterommet til Petter går bare mer og mer i klassisk.

- Jeg har ikke så mye kunnskap, men merker at jeg koser meg mer og mer med nyere klassisk musikk som Shostakovitsj og Bartok, sier han, og lar Stereo+ få høre noen nydelige klassiske plater.

Men den eks-trommeslageren drar også frem sine favoritter med stikkene. Navn som Steve Gadd, Dave Weckl, Peter Erskine, Jack DeJohnette og Manu Kache kommer fort.

- Jeg kunne fortsatt i det uendelige med å nevne gode trommeslagere, sier han.

Vil bli forført

Dette er musikere som kan forføre Petter som lytter, og det er nettopp følelsen av å bli tatt med inn i musikken Petter etterstreber i den evige jakten på bedre lyd.

- Hvert eneste opptak har sin egen karakter, men vet jo hvordan en cello høres ut, så jeg er ute etter å få en gjengivelse som er så tro mot det enkelte opptaket som mulig. Samtidig vil jeg ha så godt innsyn i opptaket som overhodet mulig uten at lyden blir skarp. Jeg må tro på reproduksjonen av virkeligheten, for det er en reproduksjon det er snakk om. Tror jeg ikke på den, så faller jeg ut. Da er jeg plutselig ikke med på leken lenger. Jeg vil bli forført, ikke anstrenge meg for å opprettholde interessen for musikken, sier Petter.

Så rusler han bort i platebunken og finner fram en plate. Musikken fyller rommet, og både i og utenfor sweetspot senkes skuldrene. PCen går over i hvilemodus, og alt man bekymrer seg for er hvorfor cymbalen er miksa så langt ute til venstre når både tam-tam-trommer, stortromme, hi-hat og skarptromma er mikset rundt midten av lydbildet.

- Ingen trommeslagere har så lange armer, sier jeg til Petter.

Han ler og setter på enda en plate.

Og enda en.

SLIK LÅTER DET:

Lyden hos Petter er ikke overveldende. Den kaster seg ikke på deg som lytter med ekstrem mengde detaljer, dynamikk eller holografi. Jeg har nemlig hørt både mer dynamikk, bedre holografi og mer detaljer andre steder. I stedet er den den totale mangelen på imponator-effekter som imponerer. Dette høres nemlig ikke ut som hifi, men som musikk. Det høres rett og slett bare riktig ut. Bassen er kjellerdyp, men det blafrer ikke i buksebeina før 32 fot lange orgelpiper nærmest tvinger høyttalerne til det. Detaljene i mellomtonen er bare der, helt til du tar deg i å tenke at «jøss, jeg lurer på hvilket flygel som har slik metallisk klang i strengene sine når man spiller ekstra hardt» på en gammel plate av Diana Krall som du har hørt hundre ganger før, uten å legge merke til den klangen i det hele tatt. Og når Petter prøver å sette meg fast med en Brand X-plate, så tenker jeg ikke på lyden, men undrer meg i stedet på når Phil Collins skapte sin helt særegne lyd på skarptromma, for det var i hvert fall ikke på denne plata. Det er da jeg skjønner at dette anlegget ikke først og fremst handler om jakten på godlyden, men jakten på å bli fullstendig bergtatt av musikken og dens oppbygging. For plutselig er du ikke en passiv tilhører til musikken, men en aktiv observatør der musikken er altoppslukende. Akkurat slik Petter selv fortalte før vi satte på en eneste plate, at var målet hans. Mission accomplished indeed.