Lydbilde i mesterklassen

KEF har vist veldig gode evner til å være i forkant av utviklingen med sine LS50Wireless og den nye KEF LSX. Det er flotte aktive høyttalere som har flyttet grensen for lydkvalitet i prisklassen, og gjort at konkurrentenes stressnivå ble skrudd opp minst et par hakk. Suksessen har vært fortjent, men det går også an å si at konkurrentenes svar ikke nødvendigvis har vært imponerende – med noen gode unntakt. Til tross for suksessen med deres trådløse høyttalere er det med introduksjonen av R-serien helt klart at den tradisjonelle høyttaleren på ingen måte er død. 

KEF R11

De av dere som har hatt anledning til å se nøye på KEF sin Reference-serie i løpet av de siste årene, vil se at R-serien har fått låne viktige deler av teknologien fra de dyrere høyttalerne. Det er jo slik det gjerne er. Først utvikles det ny teknologi, og så drypper denne ned på de rimeligere høyttalerne til produsentene. Med KEFs koaksiale element som nå er i sin tolvte generasjon, eller noe, gir konstruktørene en mulighet til å lage en komplett to-veis punktkilde og så bare bygge ut med det antall basser som er nødvendig for å lage en stor og kraftfull gulvstående høyttaler. R3, som vi tidligere har testet, har en bass i tillegg til det koaksiale elementet, mens R11 kan slå i bordet med 4 stykker. 

Det preger avgjort høyttalerens uttrykk og design. Først og fremst er den blitt imponerende 130cm høy, og den har fått imponerende ressurser i bassen. Den strekker seg pent ned mot 30Hz (-6dB), og enda dypere når den får litt hjelp fra rommet ditt. Det kompakte to-veis koaksiale elementet tar seg av alt som er over 400Hz. Her spiller mellomtonen opp til 2,9kHz før diskanten tar over. Den strekker seg så helt til 50kHz. Det betyr ikke at den er laget for å spille musikk for hunder, men en diskant som strekker seg såpass langt opp i frekvens finner sjelden på noe tull i det hørbare området, som for de fleste over 20 år er fra 16-17kHz og nedover. Og så er det alltid noen som synes det er en betydelig svekkelse, men det er det ikke. Fra 10 til 20kHz er det kun åtte (oktav) hele tonetrinn, om du misser de tre-fire øverste notene har ingen stor konsekvens verken for deg eller musikken. 

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet

KEF R11 er forholdsvis grei å drive. Minimum impedanse er 3,2 ohm, og det er ikke krise for noen moderne forsterkere. Du behøver med andre ord ikke en gigantisk forsterker koblet til for at det skal spille bra. Effektiviteten er normale 90dB, og da får du helt brukbare lydtrykk med forsterkere på 125 til 150watt. De finnes det mange av, og det finnes til og med en del riktig så gode alternativer rundt 25-30 tusen kroner som kan være et bra sted å starte. For eksempel en Electrocompaniet ECI 5 jeg har stående til testbruk eller kanskje en Hegel H190, for å holde oss til produkter som er konstruert i fedrelandet. Bonusen ved å kjøpe et svært og dyrt beist av en forsterker er selvsagt til stede, og særlig hvis du vil spille over helserådets anbefalte lyttevolum over lengre tid. Høyttalerne tåler 300watt og til sammen kan de spille 115dB og litt i rommet ditt hjemme, men skal du dit er det ingen vits å se på hva som er dynamisk effekt på en mindre forsterker. Da behøver du noe som kan levere topp lyd og mye effekt, og det koster som kjent betydelig mer penger.

Plassering

Samtlige KEF-høyttalere jeg har testet hjemme hos meg, trives aller best med å vinkles noen grader inn mot lytteposisjon. I KEF R11 sitt tilfelle fungerte det veldig fint med 6-7 graders vinkling, og med høyttalernes fronter rundt 1 meter fra bakveggen. 

Du kan plassere de nærmere, men det er litt avhengig av akustikken hjemme hos om dette skal fungere. Du merker det med en gang de er for nær veggen. Da blir bassen litt for tjukk og treg, og mister noe av sitt rytmiske potensial. Høyttaleren er nemlig superstram i bassen, og kan virkelig hamre ut en fysisk bass når alt er på plass. Det er ikke alle demoer som får frem dette, men det er altså ingen grunn til å tvile på hva KEF tenker om bass. Den skal ikke bare være der, men heller ha stødig og stramt kontroller fundament i tillegg til masse detaljer og klangfarger. 

Diskusjonen om du skal bruke spikes eller ikke, er snart like heftig som kabel-debatten. Hos meg er det nesten aldri noen tvil om hva som fungerer aller beste og det er myk avdemping mot underlaget. Da får jeg den roligste gjengivelsen med det dypeste rommet, og det aller beste fokuset på instrumenter og stemmer. Når det er på sitt beste er musikerne som limt fast i lydbildet med en ekstremt tydelig og solid plassering. Det har litt med koaksial-elementet å gjøre, men det blir ytterligere forsterket av gode føtter. Likevel er det ingen grunn til å høre altfor mye på hva jeg sier. Dette er en ting du både bør og skal gjøre selv for å finne det som fungerer beste for deg i ditt rom, og på ditt underlag. 

Lyden er stor og imponerende fokusert

Ja, lyden er svært og imponerende, men det er bare når den skal være det. Høyttaleren har en helt forbausende evne til å høres ut som en knallgod kompakthøyttaler når du spiller små ensembler eller musikk uten særlig mye bass. Da er det nesten litt som å få en kraftig oppgradert utgave av den flotte kompakthøyttalere KEF LS50 inn i stua, eller enda nærmere: Den minst like imponerende høyttaleren KEF R3 som vi testet i utgave 1/2019. Minstemann låter nesten klin likt fra 400Hz og oppover, og i enkelte tilfeller nesten enda bedre hvis du ikke er pinlig nøyaktig med plasseringen av KEF R11 - slik at bassen ikke er i perfekt balanse. Lite er greit, for mye ødelegger for mellombass og den aller nederste delen av mellomtonen. 

Forskjellen opp til du tårnhøye R11 er stor, og når du forer dem med tyngre innhold med sjenerøse mengder bass er det som om det dukker opp et par velbygde subwoofere i stua. Bassen er faktisk veldig imponerende, og konstruksjonen med 4 mindre basser gir veldig bra kontroll, og selv om jeg er tilhenger av skikkelig store basser, er et ikke mye jeg savner av verken volum, tyngde eller dybde. Jeg måler bass ned til 25Hz i stua, men det er jo knapt et ekkofritt kammer slik at høyttaleren nå får betydelig hjelp i den aller dypeste enden av bassen. 

Likevel – som med R3 er det lydbildets karakter som faktisk imponerer aller mest. Jeg skrev at R3 hadde et lydbilde som du kan skrelle av lag for lag som en løk, og at det er utrolig tydelig og fokusert hva som tilhører hva helt bakover til den absolutte bakveggen. Den er på KEF R11 lenger bak enn på de fleste høyttalere jeg har hørt, og den første gangen du setter den på bør du sikre deg at du kjører på med godt innspilt musikk med masse rom. Da er det bare å gjøre seg klar til et betydelig hakeslipp. Alt er tegnet tydelig opp foran meg, og det er lett å la seg trekke inn i lydbildet og bare bli borte i all vellyden. Det er ingen tilfeldighet at jeg også har KEF R3 inne fortsatt. Importøren Neby Hi-Fi Concept har heldigvis vært tålmodig med returen og det gjør at jeg kan sammenlikne de to modellene. 

Flott og presist

Derfor spiller jeg Rose med Manu Katche også på R11 og det er interessant å høre hvordan den økte dybden og tyngden i bassen påvirker resultatet. Ikke bare er det mer tyngde og krutt i basstrommer og basser, men du oppfatter også rommet som større, bredere og dypere. Den forbedrede romillusjonen gjør at både saksofon og trumpet på magisk vis dukker opp foran deg i rommet, og de har også en liten smule ekstra varme fra rekken av bass-elementer. En åpenbar bonus sett i forhold til R3. Selv om vi samtidig vet at det ikke bare er høyttaleren som koster litt mer penger, også elektronikken må oppgraderes betydelig, er dette såpass overbevisende at musikk-entusiaster med mye hifi-DNA lett velger den største og tyngste løsningen. Hvis de har plass og får lov at den hjemlige interiørarkitekten! 

Som på KEF R3 viser R11 en imponerende evne til å hente frem forskjeller i klang og rom på forskjellige innspillinger. Det tyder alltid på at høyttalerens kabinett er godt konstruert, og at det ikke er noe som kladder til resultatet med noen form for egenlyd. 

Jeg henter også frem The Ballad of Bill Hubbard (Roger Waters) igjen, og det er den samme nøyaktigheten i plassering av lydeffekter som på stativhøyttaleren R3. Den fokuserer så effektivt og tydelig at jeg til tross for at jeg har hørt dette plagsomt mange ganger, kvekker jeg likevel aldri så lite. Dette låter kjempesvært, men samtidig like presist som i en kompakt-monitor når rommets dimensjoner utvides fra stort til mye større.  

Konklusjon 

KEF har fått R11 til å svinge skikkelig. Det er stramt og kontrollert og de spiller forbilledlig nøytralt. R11 har mye av lyden til Reference-serien til en brøkdel av prisen, og selv om disse også koster en krone eller to, er de et meget interessant alternativ i prisklassen. De krever litt plass, og en forsterker med god kontroll i bassen, men bortsatt fra det er det overraskende enkelt å få meget gode resultater. 

Se også siste utgave for flere tester! Trykk og les!  

Fikk du med deg utgaven med årets beste produkter? Trykk og les gratis!