Tekst: Håvard Holmedal (haavard@stereopluss)
Den lille ladeboksen i metall har tydelig hente inspirasjon fra de klassiske zippo-lighterne. Lade-etuiet åpner i den ene enden, og trener du litt kan du åpne den med en kjekk sving med håndleddet. T5 har stil.
Litt annerledes
Det er selvsagt ikke så lett å komme opp med nye, friske ideer i dette markedet, men Klipsch har forsøkt så godt de kan likevel. Designet er gjenkjennelig med Klipsch-logoen på utsiden av hver ørepropp. Selve øre-spissene er oval for at de skal gi så god passform i øregangen som mulig, og også tette best mulig slik at lyden fra omgivelsene dempes, og slik at øreproppene skal få så bra bass som mulig.
Som med alle andre ekte trådløse ørepropper foretas lading i et lade-etui. I Klipsch T5 True Wireless sitt tilfelle er de i et veldig solid metalletui som oser av kvalitet. I etuiet har du strøm nok for 24 timer, mens selve proppene spiller i 8 timer før de må gi seg. Det er nok til at du ikke behøver å ha rekkeviddeangst, for går de tomme behøver du kun innom ladestasjonen en halvtime før de er klare til ny dyst.
Lydkvalitet
Mitt prøve-sett paret seg umiddelbart med min iPod, og det tok kun sekunder før de var klare til å spille musikk. Da var det full fart med blant annet Mastodon og Alter Bridge i en spilleliste som lett kunne fungere som oppvarming til Ton of Rock senere i år. De avslører ganske fort at dette er musikk de liker å spille, og setter opp et veldig detaljert lydbilde med masse informasjon. Det er ærlig og rett frem, og det er fullstendig uten filter og rett inn i øregangen. Jeg synes det er tøft og morsomt, men ser at det nok er noen som synes dette blir litt vel hektisk og rett på.
Med litt roligere, og for noen litt mer fornuftig musikk, viser de at de også kan spille med stor oversikt og med en troverdig og naturlig gjengivelse av instrumenter og stemmer. Klangbalansen er ikke lys, og har faktisk en liten smule varme rundt vokalområdet som gjør at Stevie Ray Vaughans utsøkte gitararbeide på Tin Pan Alley blir veldig flott gjengitt. Gitaren synge ut sine klokkeliknende toner, og du får med deg skremmende mye detaljer. Du skal ganske langt opp i pris på et stereoanlegg for at Stratocasteren hans skal låte så nært og flott. Stemmen er så vidt litt lukket i begynnelsen, men den åpnet seg opp etter hvert, og til slutt hadde jeg ingen innvendinger i det hele tatt når prisen er med i likningen.
Konklusjon
Jeg likte disse modellene bedre og bedre utover i testperioden, og etter at jeg hadde hørt på T5 en stund, virket alt annet jeg sammenliknet med litt kjedelig og grått. Det har litt med klangbalansen å gjøre, men mest med hvordan de presentere detaljene og former musikken. Det låter veldig flott og stort, og disse proppene er en av de få modellene som virkelig forstår hvordan rock, rap og elektronika skal spilles.