Tekst og foto: Roy Ervin Solstad

Å høre musikk fra noe slikt er definitivt noe de færreste kan oppleve hver eneste dag, men Per og Anne er blant de privilegerte. For meg er det rene høytidsstunden. Bare det å sette seg ned og legge hendene på dette kunstverket av et musikkinstrument får det til å sitre i hele kroppen. Et Steinway-flygel er noe helt spesielt. I hvert fall når en så flink pianist som Per lar fingrene trylle fram de deiligste toner på det. Følelsen av blasfemi kommer derimot snikende når jeg får prøve. Med mine evner på piano, hadde et batteridrevet keyboard til 598 kroner vært mer enn nok. 

Annes anlegg

I det samme rommet står for øvrig slagverk og congastrommer som trakteres av Per sin kone, Anne. Hun synger også. Veldig bra, skal man tro ektemannen.

I den neste stua står det ikke noe musikkinstrument, men totalt 23 bokser (med forbehold om feiltelling) for å gjengi innspilt musikk. Burmester, Adyton og iMagic-oppsettet kalles bare «Annes anlegg» hos forhandleren anlegget er kjøpt.

- Det er jeg som kjøper hifi, sier hun, og Per gjør lite for å avkrefte det.  

- Det er Anne som bestemmer. Hun har en fantastisk hørsel, er helt «grym» til å huske klanger, og er veldig flink til å forklare lydforskjellene, sier han.

Ofte har Per satt inn utstyr i anlegget uten at Anne har visst hva, så har de spilt musikk og beskrevet uavhengig av hverandre hva de har opplevd, når Per har tatt sakene ut og inn av avspillingskjeden.

- Det har vært forunderlig hvor like beskrivelsene våre har vært, sier Per.

Men i lang tid var ikke Anne helt fornøyd med lyden.

- Det var greit nok til husbruk, men det har vært litt lite trøkk i det. Ikke akkurat spinkelt, men det manglet litt kropp, erindrer hun.

I tillegg synes hun ikke musikken bar utover hele stua.

- Rommet her er vanskelig, så oppsettet står plassert slik på grunn av det. Jeg vil at musikken skal fylle hele rommet, også her jeg sitter bakerst i stua. Konserten skal komme helt hit, og det gjør det nå, smiler hun.

 jorunn_truls (6)_400x285.jpgSpillejobber og båndopptaker

Hifi-interessen er ikke ny for ekteparet på 65 og snart 72 år. Den startet – som for veldig mange – med en interesse for musikk.

- Rundt 1959-1960 reiste det folk rundt i Norge for å vise fram stereoanlegg. En slik framvisning var på Høyers hotell i Skien der jeg vokste opp. Avisa Varden inviterte med meg og en bassist til framvisningen fordi vi spilte. Selv spiller jeg piano, forteller han.

Musikkspillingen til Per foregikk derimot via en Tandberg Sølvsuper, hodetelefoner og en spolebåndsopptaker fra Tandberg.

- Jeg lå med øretelefoner og hørte på Victor Silvesters orkester på kortbølgen fra London. Vi spilte ballroom-musikk til dans, og jeg tok opp musikken og skrev den ned på noter. Vi hadde ingen kopimaskin, så jeg skrev notene ned for alle og syklet rundt til de andre i bandet med det. Notene ble kalt Perebøkene, ler han.

Båndopptakeren ble også brukt til å ta opp det bandet spilte, men lydkvaliteten var så som så.

- Den gjenga ikke det vi spilte skikkelig, minnes han.

Under studiene på 60-tallet fulgte båndopptakeren og hodetelefonene fra amerikanske Jensen ham. Økonomien tilsa ingen investeringer i hifiutstyr, til tross for at musikkutøvelsen fortsatte, også for betaling.

- På den tiden kunne glade amatører få spillejobber, og i 1966 hadde jeg vært til sjøs for å spille på Amerikalinjen. Jeg har vært kapellmester på «Oslofjord», forteller han.

- Da jeg var 20 kjøpte jeg mitt første stereoanlegg, men jeg hadde bare råd til en plate. Det var med Dean Martin på den ene siden og en trompetsolo på den andre. Jeg tror jeg spilte den platen i hjel, ler Anne.

Etter at studiene ble avsluttet og økonomien ble bedre, ble det mere stereoutstyr på 70- og 80-tallet, men riktig «galt» gikk det ikke før på begynnelsen av 90-tallet, da ekteparet flyttet hjem til Norge etter mange år i Sverige.

Prøver og feiler

Enda lenger har de kjent Geir Tømmervik, mannen bak Oslo Hifi Center, og det er derfra de har fått hjelp til å bygge opp anlegget. De får også ofte låne med seg utstyr hjem for å prøve ut i eget anlegg.

- Det er et faglig samarbeid, hvor vi nærmest har fungert som et testpanel for OHC, hvor vi har meldt tilbake de erfaringene vi har gjort med utstyret, sier Per.

Interessen til både han og Anne går nemlig utover det rent musikalske.

- Bakgrunnen er selvsagt musikkinteresse, men også en interesse for hva som kan gjøres av tekniske løsninger for å få bedre lyd, uten at vi er teknisk kyndige noen av oss, sier Per.

I tillegg bruker de to stereoanlegget som en konkretisering når de underviser.

- Hvis man for eksempel gjør en endring i stereoanlegget og forandringen er til det bedre, beholder vi den. Hvis man gjør enda en endring og resultatet blir like bra, selv om man fjerner den første endringen, er ikke den første endringen nødvendig. I undervisningen vår bruker vi derfor stereoanlegget og de endringene vi gjør som en simulator som er overførbar blant annet til lederskap, organisasjonsliv og pedagogikk, sier han.

Nettopp slik prøving og feiling har Anne og Per gjort mye av etter at de flyttet inn i eneboligen sin for 24 år siden.

- Anlegget har både vært en inspirasjon og en avlastning i forhold til den andre jobben vi skal gjøre, men lyttingen har ofte vært analytisk, sier Per.

- Hvorfor det?

- Årsaken er jo at det har vært veldig spennende, og har gitt frukter til jobben vår, men det har blitt mer musikknytelse de siste årene, fortsetter han.

- Det har jo vært lærerikt å prøve og feile, sier Anne.

jorunn_truls (11)_400x259.jpgLydgralen

Musikksmaken til ekteparet på 65 og 72 år handler så godt som utelukkende om akustisk musikk, enten det er klassiske verker av Mozart, Beethoven og ikke altfor tunge symfoniske stykker, og det Per kaller klassisk jazz, det vil si melodisk, akustisk jazz.

- Jeg har hatt en dyp motvilje mot elektronisk musikk. Det låter som boksmusikk. Vi er vant til å ha instrument og orkester i rommet, og vi vil at stereoanlegget skal låte så naturlig som mulig. Vi er opptatt av klang, av renhet og dynamikk, og at musikken henger sammen og ikke faller fra hverandre, sier Anne.

- Betyr det at dere er i mål nå?

- Jeg tror nok det blir en pause nå, men vi har jo fremdeles motivasjon til å finne tweak som løfter lyden ytterligere, sier Anne, før hun kommer med en siste innrømmelse.

- Vi har ikke definert oss som hififreaker før, men vi er nok blitt det nå, ler hun, og får et stort smil tilbake fra Per.

Utstyret

Høyttalere: Adyton iMagic 2.0 Silver Signature

Subwoofere: 2 stk. Burmester S8

Forforsterker: Burmester 077 Reference m/ ekstern strømforsyning

Effektforsterkere: Adyton 2.0 Signatur

CD-spiller: Burmester 069 Reference m/ ekstern strømforsyning

Strømrensing: Burmester 948, 3 stk. Isotek G3 Titan, QRT QBase 8 med 7 stk QRT Qv2, 2 stk. QRT Qx2 og 7 stk. QRT Qx4

Kabler: Nordost Odin, Valhalla 2, Valhalla, Frey 2 og Tyr 2, Transparent

Rack: Burmester

Slik låter det

For en som er opptatt av perspektiv på musikken, og liker akustisk musikk, er det vanskelig å mistrives i stua til Per og Anne. Musikken flyter lett og frigjør seg fullstendig fra høyttalerne. Musikken bare «er» i rommet, og sammenhengen mellom høyttalerne og de store subwooferne er sømløs. Vokalmusikk låter praktfullt, og den pondusen jeg nok har savnet litt i andre oppsett med iMagic-høyttalere er ikke like påtrengende her, selv om f.eks. LMC sitt oppsett med rør og horn nok har enda mer kropp enn hos Anne og Per. Hvordan dette låter på Yello eller Porcupine Tree hadde vært interessant å høre, men mer for meg enn for de heldige eierne av dette fantastiske stereoanlegget. Men den største lydopplevelsen var utvilsomt å høre Steinway-flygelet i rommet ved siden av. For selv et så flott anlegg som de to har, kan ikke gjengi kompleksiteten av «The Real Thing». Anne og Per er så privilegerte at de kan nyte begge deler, og jeg så heldig at jeg fikk audiens. Hit kommer jeg gjerne tilbake.