Det er 35 år siden tyske MBL Akustikgeräte så dagens lys med høyttaleren MBL 100, en høyttaler hvis design og designfilosofi ikke lignet på noe annet. Konstruksjonen ble patentert, noe som nok er grunnen til at det fremdeles bare er MBL som ser ut – og høres ut som MBL. Navnet er for øvrig ingen forkortelse slik man kanskje kunne tro, men en initialene til grunnleggerne av selskapet. I dag produserer ikke Berlin-selskapet bare høyttalere, men leverer også forsterkere, cd-spillere og dacer i tre ulike serier. Disse heter Corona, Noble og Reference.

MBL 120

Stativhøyttalerne MBL 120 er de nest minste MBL produserer, men både det spesielle diskant- og mellomtone-elementet er de samme sitter i toppmodellene til MBL. Det er nettopp i disse elementene hemmeligheten bak høyttalernes lyd sitter. Mens vanlige høyttalere har elementer som skyves ut og inn i den samme retningen, spres lydbølgene fra MBL-elementene til bokstavelig talt alle kanter, derav navnet «radialstrahler». Måten dette skjer på, kan best forklares ved å se for seg en vanlig ballong som er festet i overkant, men der bevegelsen i elementet skjer ved at «ballongen» strekkes og dyttes på fra underkant. Dermed endrer ballongen ørlite på fasongen og setter luft i bevegelse. Det interessante er jo at «ballongen» endrer seg nøyaktig likt på alle sider, ikke bare i den retningen hvor man sitter og lytter. Dermed blir de samme lydbølgene sendt ut i 360 grader. mbl120_1.jpgSå kan man selvfølgelig spørre seg hva som er poenget med det, men MBL hevder – og det er vanskelig å si dem imot – at lydbølger sprer seg som ringer i vannet, akkurat som vanlige bølger. Hvis en fiolinist stryker buen som over fiolinstrengen, kastes ikke lyden bare mot de som sitter i konsertsalen, den kastes i alle retninger. Det er slik lyd naturlig sprer seg, og slik MBL vil at lyden også fra deres høyttalere skal oppføre seg. I de dyreste høyttalerne fra MBL har man også rundstrålerelementer for nedre mellomtone og mellombass. For 120-høyttalerne er det erstattet med to aluminiumselementer på 6,5 tommer som er montert på hver sin side av kabinettet. Kun ett par terminaler finnes på baksiden av  høyttalerne, så bi-wiring eller bi-amping er ikke mulig. MBL lager for øvrig et dedikert stativ til høyttalerne. Disse skrus fast i undersiden av høyttalerne. Stativene følger med på kjøpet her i Norge.

Plassering og kraft

Ulempen med MBL-høyttalerne er at det ikke bare er å koble dem opp til hvilken som helst forsterker og på hvilket som helst sted i stua. For det første har høyttalerne lav følsomhet. Mens «vanlige» høyttalere ofte har en følsomhet mellom 86-91 dB, ligger MBL 120 på bare 82. Det betyr at du trenger mer kraft for å få de til å spille like høyt som mer følsomme høyttalere. At høyttalerne nominelt har fire ohms belastning bidrar også til at høyttalerne er en litt vanskeligere last enn de med åtte ohms belastning. De vanskeligste høyttalerne å drive er derimot med store dipper i impedansen. Det har heldigvis ikke MBL 120 som kun går ned til 3,8 Ohm ved 71 hertz. Det betyr at har du kraft nok til å spille høyt, så vil ikke impedansekurven til MBL 120 skape ytterligere problemer. Jeg trodde før jeg fikk høyttalerne i hus at de rundtstrålende elementene ville by på det største problemet rent akustisk i rommet mitt. Tipset jeg fikk fra importøren var at det ikke skulle være lik avstand til veggen bak høyttalerne som sideveggene. Det har aldri vært noe problem her hjemme, da jeg stort sett har høyttalerne tett på sidevegger og langt fra veggen bak. Det viste seg nemlig at diskant og mellomtone låt svært naturlig uansett hvor i rommet jeg plasserte dem, noe som nok skyldes at direktelyd og reflektert lyd fra høyttalerne antok samme form som all annen lyd i rommet. Utfordringen ble i stedet å få bassen til å få nok pondus uten at den ble hørende ut som en totalt feilinnstilt subwoofer. Selve refleksporten er vendt rett bakover, uten at det var avstandene bakover jeg opplevde som problematisk. I stedet ble det avstand til sidevegg som ble avgjørende. Jeg forsøkte først å spille med høyttalerne vinkelrett på sideveggene. Da fikk jeg mye bass, men lite definisjon. Så forsøkte jeg det samme, men med større avstand til sideveggene. Da ble definisjonen bedre, men mye av fylden i musikken forsvant. Løsningen ble faktisk å sette dem omtrent 30 centimeter fra sideveggene og vinklet litt mot lytteposisjon. Da fikk jeg både fylde og definisjon, samtidig som overgangen fra de to basselementene til resten av lydbildet ble sømløs. Med MBL 120 var det altså ikke diskant og mellomtonen som gjorde at vinkling inn mot lytteposisjon endret lyden, men de to basselementene.

Lyden

Jeg har testet høyttalerne både med min egen forsterker og cd-spille/dac og MBL sin forsterker C51 og cd-spiller C31. Begge kombinasjonene fikk 120-høyttalerne til å synge fortreffelig, om enn ikke helt likt. Det viser at høyttalerne ikke skjuler forskjeller andre steder i kjeden. Det kan ofte være en fordel, men også en liten ulempe om man trenger noe som er litt tilgivende for eventuelle lydmessige særegenheter andre steder i kjeden. Den umiddelbare oppfatningen av hva disse høyttalerne får til som svært få andre gjør dem etter, fikk meg et øyeblikk til å tenke på min gamle studievenninne fra Sørlandet. Hun var vokst opp ytterst i den sørlandske skjærgården der knapt nok noe stod i veien for hav og himmel. Hun var vant til et landskap som var så åpent og luftig, at da hun begynte på lærerhøgskolen i Sogndal i Sogn og Fjordane fikk hun nesten angst. For innerst i Sognefjorden er ikke horisonten en svak linjalstrek mellom det blå havet og den blå himmelen, men noe som følger fjellformasjonene langt der oppe. – Dette er som å leve i bunnen av et vannklosett. Vi bor her nede ved vannet, og langt der oppe er klosettskåla, sukket hun tungt. Med MBL 120 er det som å gjøre en lydmessig reise den andre veien. For det er så ekstremt åpent, luftig og detaljert at man blir sittende fullstendig fjetret. Lyden kommer fra hele rommet, ikke fra høyttalerne, og det er en naturlighet i gjengivelsen som jeg sjelden – eller kanskje aldri har hørt i min egen stue. Det blir nesten feil å si at lyden kommer. Det oppfattes mer som om lyden bare er i rommet. - Det ligner på Magnepan, sa kona fra sin plass i sofaen på andre siden av stua. - Er det positivt, spurte jeg for sikkerhets skyld.  Jeg har eid tre ulike par Magnepan de siste 10-15 årene, og det er nettopp åpenheten jeg har satt pris på med de høyttalerne.  - Javisst, smilte hun.  - Dessuten ser de ikke ut som skapdører midt i stua, fortsatte hun.

mbl120_3.jpgFor akkurat som Magnepan er det en umiddelbarhet i lyden som er sterkt vanedannende når man først har hørt den. Med det menes en mikrodynamikk og hurtighet i elementene som virker å overgå «normale» elementer. Det gir seg utslag i en utrolig evne til å gjengi detaljer, enten det er fingrer som sklir over halsen på en akustisk gitar, eller Keith Jarretts stemme der han remjer i vei på melodilinjen han spiller på pianoet sitt. Det er sjelden jeg har hørt Jarrett like tydelig som «vokalist». Spørsmålet er om akkurat det er en fordel. Diskanten er praktfull og selvsagt luftig, men uten at skarpe lyder blir uutholdelige. All Maps Welcome med Tom McRae er en slik killer-plate, der det virker som om lydteknikeren nærmest har ramlet over miksebordet og stilt diskanten på «are you nuts?»-nivå. Likevel går det fint med MBL 120. Det går fint i bassen også, selv om den ikke går veldig dypt. MBL oppgir at de spiller flatt til rett under 50 hertz, men avrullingen virker ganske så slakk, så en firestrengs kontrabass høres veldig bra ut, selv på den tykkeste strengen. Uansett virker ikke musikken bassfattig. Trykket i mellombassen er nemlig så bra at man får bra trøkk, men altså ikke så veldig dypt trøkk. Da må du nok opp et hakk eller to på MBL-stigen, eller koble til en ekstern subwoofer. Høyttalernes begrensning nedover gjør også sitt til at det ikke er all musikk disse høyttalerne fikser like bra. Store og tunge orkesterverk á la Wagner og Brückner samt tung elektronika og hip-hop, mister noe av fundamentet sitt, men det er bass nok til at normal pop og rock fungerer utmerket. I tillegg til det aller meste av jazzen jeg har fora de med i de ukene jeg har hatt dem i anlegget. Jeg har kanskje vært så vidt innom det, men den evnen disse høyttalerne har til å gjengi et opptaksrom er helt ekstremt bra. Det er en vanvittig dybde, og presisjonen virker også veldig nøyaktig. Gode stemmeopptak er skremmende virkelighetsnære, enten det er Ole Paus sin stemme Ole Staveteigs Hendrix-plate, eller Sting når han synger Practical Arrangements. Dette låter så heftig at jeg vurderer å kalle det en «før og etter»-opplevelse. Jeg er bare nødt til å sjekke ut de gulvstående MBL-høyttalerne, for disse høyttalerne har jeg lite lyst til å sende tilbake til importøren.

Konklusjon

Jeg har hørt MBL-høyttalere og utstyr på hifimesser i mange år, men har aldri skjønt hypen. Etter å ha hatt høyttalerne hjemme må jeg bare innrømme at jeg er blitt helt frelst.