På siste IFA snakket jeg med noen av direktørene i Audio-avdelingen, og der i gården var det ikke snakk om noe som helst annet enn hi-res. Det var det Sony ville ha, det folk på deres siden av verden foretrakk, og nå skulle resten av kloden overbevises. Med en imponerende mengde produkter med hi-reslogo, og en horde av unge mennesker i Japan som igjen kjøpte hifi og stereoanlegg, mente Sony at det var på tide å løfte frem hifi-produktene sine igjen. Vi synes selvsagt det er en god tanke, og den er det jo flere produsenter fra Japan/Østen som åpenbart har hatt. 

 

Skikkelig bygget

Kjernen i denne hodetelefonen er et membran på hele 70mm!  Det er imponerende stort. Vi ser vanligvis elementer/membraner på 40 og 50mm. Disse dekker ikke hele arealet til dumboørene jeg er utstyrt med fra naturens side, men når du kommer opp til 70mm får du både store dekning av areal, og et par øreklokker som går skikkelig utenfor øret. Når vi først snakker om øreklokkene må vi nevne at disse er utrolig komfortable. Hemmeligheten er et par utrolig myke og behagelig puter, men konstruksjon, justeringsmuligheter og ikke minst en veldig lav vekt. Du kjenner at du har dem på hodet, men du blir aldri sliten eller varm i ørene. Jeg lyttet til musikk i mange timer, jobbet med dem på hodet, og benyttet dem til alt fra iPad-en til noen av de hodetelefonforsterkerne vi har liggende. Forskjellen er ikke så voldsomt stor, og hodetelefonen oppfører seg pent på alt av utstyr, men vi snakker jo om et kvalitetsnivå som gjør at det blir mer luft, mer plass og en økte følelse av sammenheng i lyden når man kobler den til en hodetelefon-forsterker. Jeg har et Apogee lydkort jeg kan benytte på iPad, et par Sony-enheter jeg fikk med til denne testen, en Hegel Super USB til PC/Mac og en ProJect Head Box. Ikke noe rådyre saker, og helt sikkert ikke på nivå med McIntosh MHA100 som vi testet for et par utgaver siden. Likevel er samtlige en hørbar oppgradering fra det vanlige uttaket på iPhone/iPad, eller på PC/Mac-en.

Sony har lagt mye vekt på at disse kan spille frekvenser opp til langt over 40kHz. Noe som verken du eller jeg hører, men som sier litt om hvor langt opp i frekvens Sony har klart å løfte oppbrytningen, resonanser og annen støy. Fraværet av dette øverst i den hørbare delen av frekvensområdet er viktigere enn om du kan spille pipetoner som bare puddelen til naboen er i stand til å høre.

mdr-z7_2.jpg

Lyd

Det er ikke umiddelbar suksess for disse hodetelefonene i systemet mitt. Noe av musikken synes å bli litt basstung, mellomtonen kan av og til oppfattes som litt slank og diskanten stikker seg en liten smule frem. Selv om den er deilig oppløst og på enkelte innspillinger silkemyk og forførende. Årsaken kommer fort frem i dagen. Jeg er litt puslete med volumet i begynnelsen av testen. Det er akkurat som om det 70 mm store elementet ikke helt kler å spille lavt, men behøver litt volum, og kanskje også en hodetelefonforsterker av høy kvalitet med gode evner til å drive den store membranen.

Jeg skal ikke spesielt høyt på volumskalaen for at det meste av innvendingene fordufter, men jeg får likevel ikke bassen til å pass helt til alle platene jeg spiller. Bassen er litt for stor og tar litt for mye plass i lydbildet. Den er likevel interessant å lytte til, for jeg har sjelden hatt en hodetelefon på hodet som så til de grader har fått med seg det som skjer i den brønndypet og mørke bass-kjelleren.

Spill låter med virkelig grandiose mengder dypbass og du har fått deg en hodetelefon som gjør dette på en imponerende måte. Det er litt mye av den, men du verden så morsomt. Den leker seg formelig gjennom «Song for Olabi» med Bliss. En gøyal musikalsk lek med masse perkusjon og en dypbass som er så til de grader tilstede at det nesten kan ses i undertøyet at du har spilt musikk.

Bassen er langtrukken, sterk, dyp og gigantisk svær, og alt jeg forsøke meg med av andre hodetelefoner fra Shure, AKG og Sennheiser, kommer litt til kort.

Jeg kjører kassegitar med Alan Taylor, og her er også en ganske så svær dypbass akkompagnert av en ganske naturlig og krispy strengeklang fra en akustisk gitar. Stemmen til Taylor blir et nummer for stor, men det er til å leve med, og det er dyp og vibrant resonans fra brystbeinet som ligger helt nederst i stemmen. Gitarene skifter fra å være litt for tynne, til helt OK, og det kan jeg ikke tolke som noe annet enn at bassen har en tendens til å påvirke klangen i mellomtonen.

Skal Sony klare å parkere seg i markedet for ganske så dyre hodetelefoner, foreslår jeg at neste modell er enda kløktigere balansert, og selv om jeg virkelig digger dypbassen, er det greit om den tas ned et bitte lite hakk.

Mer rytmisk musikk som Tower of Powers Souled Out er heftig, og hodetelefonene setter opp et av de meste imponerende lydbildene jeg har hørt i prisklassen. Det er ikke helt som om lyden kommer forfra, men i motsetning til en del andre modeller kommer i hvert fall en del av lyden fra et punkt foran deg, og det er en klar forbedring. Når vi snakker om tempo, er det alltid en utfordring å ha en bass som er litt tung, og det er den jo her. Selv om vi ikke kan snakke om at bassen mangler tempo (noe som knapt er mulig å få til) er en bass med for mye volum lett å oppfatte som litt treg.

Derfor mangler jeg litt fremdrift, selv om det ikke er noe i veien med mellomtonen og diskanten. Her går det fremover med expressfart, og når blåserne virkelig trår til er det sjeldent mye messingklang og trykk. Det er nesten så det spraker litt i ørene når trumpetene kliner til for fullt. Så mye dynamikk som man blir utsatt for her, kan være en utfordring i seg selv, og de burde nesten kommet med en liten advarsel. Pass på ørene dine! Vokal, gitarer og keyboard låter naturlig og troverdig, og de blir også plassert på beste måte i lydbildet. Her er det plass til alt, og det hele blir gjengitt med forbausende fokus og troverdig størrelse på instrumentene.

Konklusjon

Sony har gjort veldig mye riktig, og så har de gjort en del ting som vi absolutt ikke kan kalle feil, men som ikke skinner like mye som hodetelefonens aller beste egenskaper. Bassen er stor og dyp,  diskanten er på sitt beste så smørmyk og deilig som den nesten kan bli og lydbildet er stort. Mellomtonen er for meg mer kilen enn direkte ubalansert, og på mange typer musikk er ikke dette noe man legger merke til i det hele tatt. Kresen musikk avslører dette fortere enn massiv orkestermusikk og tung metall, og du må nesten sjekke ut dette på egen hånd. Jeg tipper mange blir så imponert over alt det andre de gjør, at førsteinntrykket uansett vil være meget positivt.