Da Lars Jansson vokste opp i Ørebro i Sverige på 50-tallet, stod det et piano hjemme som moren spilte på. Selv begynte han å spille piano da han var sju-åtte år gammel. Først på den kommunale musikkskolen, deretter noen år med privattimer.

- Det fikk fart på meg, sier han, og avslører at han også spilte fløyte i noen år.

Det var klassisk piano Jansson begynte med, men i tenårene oppdaget han jazz, og da var løpet lagt.

- En periode spilte jeg mye Hammond B3-orgel, og Jimmy Smith, både var og er en helt for meg. Grunnen til at det ble jazz, er nok at jeg alltid har hatt lettere for å skape musikk enn å gjenskape den. Jeg har vanskeligere for å lære inn musikk enn å finne på noe nytt, og det er jo nettopp det jazz handler om, understreker han. 

Chick Corea cover.jpgDen skapertrangen har resultert i mange låter, storbandskomposisjoner og musikk for jazztrio og kammerorkester, men Jansson trives også på scenen.

- Jeg håper den beste konserten jeg noensinne har opplevd kommer snart, men konsertene i begynnelsen av karrieren min med Arild Andersen og Radka Toneff på 70-tallet var spennende. Arild og Radka var fantastiske som tok hånd om en forvirret ung svensk pianist. Konsertene jeg gjorde på slutten av 80-tallet med Jan Garbarek var magiske. Det er en ære å få ha spilt med ham, sier Jansson.

Han trekker også fram turneen han hadde med trioen sin i Japan i oktober som den fineste turneen han har gjort. Trioen består av ham selv, sønnen Paul Svanberg på trommer og Thomas Fonnebæk på bass.

- Det var utsolgte hus, vi spilte bra og alt var topp, minnes han.

Janssons tre beste

- Hvilke tre av dine mange utgivelser er du mest fornøyd med, og hva er grunnen til det?

- Ingen, men trioplata med Paul Svanberg og Thomas Fonnebæk, “Facing The Wall” fra 2015 er ganske lekende, inspirert spilt, og med ganske stor variasjon i låtene, som er inspirert av blant annet Bach, Debussy, Parker, Bengt Hallberg og Shorter. En annen er Giving Receiving fra 2000 med Paolo Fresu, Paul McCandless, Johan Borgström, Christian Spering og Morten Lund. Det er komponert musikk for treblåsere og mange farger med trompet, fløyte, saksofoner, engelsk horn og bassklarinett. Det er fantastiske musikere, og med veldig fin «gruppe-lyd». Den siste må være Temenos med Bohuslän BigBand der jeg hadde komponert og arrangert musikken. Bohuslän BigBand er et fantastisk band. Det er en frisk storbandplate og Paolo Fresu er en meget bra gjestesolist.

Coltrane cover.jpgDe tre beste pianoplatene

- Hvis du skulle valgt jazzhistoriens tre beste piano-plater, hvilke hadde du valgt, og hva er det med dem som gjør at du setter dem på topp?

Om de er best, vet jeg ikke, men Oscar Peterson Trio «We get Requests» var min første jazzplate. Den har inspirert meg siden ungdommen. Oscars vakre touch, groove og swing, Ray Browns melodiske basspill og Ed Thigpens elegante visper på trommene. Nummer to er Chick Coreas “Now he sings, now he sobs”. Det er en makeløs kreativ innspilling. Han er en fantastisk pianist, og jeg liker best Coreas «sound» fra denne tiden. Den er leken, rytmisk, harmonisk og melodiske linjer som blander pentatonikk og kromatikk. Dessuten er det så lett og lekent i det raske tempoet. Nummer tre er Paul Bley Trio på ECM fra 1963. Den har hørt på tusen ganger. Den er en kontrakst til de to andre. Mye blues og friskere rytmisk kog melodisk. Hans frasering er makeløs, elastisk og innovativ.

- Til slutt rent hypotetisk: Du kan velge deg hvilket som helst orkester/band og hvilken som helst plate. Hvilken hadde det aller mest morsomt å være med på?

Om jeg hadde våget, for jeg vet at jeg ikke passer, men det hadde vært fantastisk å få spille på Coltranes A Love Supreme. Jeg har spilt hele suiten med trioen min og den danske saksofonisten Hans Ulrik noen ganger. Det er fantastisk musikk, og det finnes klipp av det fra jazzklubben Montmartre på Youtube.