Konstruktør og sjefidelog Peter Gansterer har sannsynligvis forstått at det kan være god butikk å trappe ned prisen og teknologien som er benyttet i Klimt-serien. Det er gjort uten at teknologien er voldsomt forenklet, og det er jo fortsatt en veldig kostbar høyttaler. Liszt er blitt en stor og voksen høyttalere der den veier inn med nær 100 kilo for paret, og med rundt 120 cm på strømpelesten. Vienna Acoustics har for vane å kalle høyttalerne sine etter komponister, og når flere av de store kanonene som Wagner, Strauss, Beethoven, Haydn og Mozart allerede er brukt, er det klart for Liszt. Liszt var en ungarsk komponist som levde mellom 1811 og 1886, og både levde, spilte og studerte i Wien, og her er altså koblingen.   

Mye finjustering

Kanskje har konstruktøren Peter Gansterer gått mye på konsert i Wien. Sikkert mer enn meg, men jeg har vært på et par konserter i Katedralen i Wien som har vært en lydmessig og musikalsk opplevelse av de sjeldne. Lyden har i begge tilfellene vært det som forundrer meg mest. For hadde ikke lyden blitt båret frem til lytteren på et like storslagent vis hadde ikke gåsehuden vært like imponerende i omfang. Her ble jeg sittende som forsteinet i en halvtime eller så, før jeg våknet sånn noenlunde til live igjen. Jeg har hatt en tilsvarende opplevelse tidligere i Mozarteum i Salzburg, hvor det selvsagt stod Mozart på menyen. Jeg kan styre meg for musikken til vidunderbarnet fra samme by, men det var likevel en stor, stor konsertopplevelse. Jeg kan ikke beskrive lyden i Katedralen som noe annet enn silkemyk og med en diskant som ikke kan høres, men som svever nærmest uhørlig utover det kjempestore rommet. Når jeg hører på Vienna Acoustic sine høyttalere får jeg noe av den samme følelsen. Det er ikke slik at diskanten er borte på noe vis, den er bare så godt integrert med den øvre delen av mellomtonen at du oppfatter det som om det er et enkelt element som spiller. Det er ikke en eneste frekvens som ikke klinger naturlig og balansert, og det er ikke en eneste overtone som mangler noe av den harmoniske strukturen den er ment å ha. Med høyttaleren Liszt har konstruktøren gått enda lenger. Med sitt flate mellomtonedesign og en diskant som er montert i midten av mellomtonen, har konstruktøren gått så langt det er mulig med relativt konvensjonelle midler. Han mener at de aller fleste «problemer» med å få dome-diskanter til å spille sammen med koniske mellomtoner kan løses med nettopp flate elementer. Det er det jo andre som også har forsøkt, men kanskje ikke med samme stivhet i mellomtonen-membranene som det Vienna Acoustics har benyttet i Liszt.

Liszt_Detail_047.jpgSpesielle løsninger

De tre bassene gir et imponerende utseende, og man tar seg i å lure på hvorfor de ikke har benyttet ennå større bass-elementer enn de benyttede 7-tommerne hvis de virkelig ville ha imponerende mengder bass. Høyttaleren ville selvsagt blitt ennå større og dyrere, og det ville sannsynligvis også prisen på de forsterkerne man burde benytte. Bassene har fått all mulig hjelp til å yte maks ved å ha store magnetsystemer og en egen avstivning av membranene som Vienna Acoustics kaller «spidercone». De øker stivheten betydelig uten å tilføre spesielt mye vekt. Hemmeligheten ligger jo i at det ikke er benyttet et ekstra lag med forsterkning i hele membranet, men i stedet er benyttet veldig mye tykkere avstivere med en noe annen virkning. Mellomtonen har et 6-tommers membran som også er en «spidercone», men med en stor motor og magnet som er laget av neodymium. Diskanten er en håndlaget og håndcoated silkedome. Også denne med en neodymium-magnet som er ventilert i senter mot innsiden av kabinettet. Håndverket, møbelkvaliteten og finishen på kabinettet nesten grunn nok alene til å kjøpe denne høyttaleren. Kabinettet er tungt, skikkelig og rett og slett helt nydelig utført. Her er Vienna Acoustics en av de aller flinkeste i klassen. På toppen av høyttaleren sitter det et eget kabinett som huser diskanten og mellomtonen. Dette er løst og kan vendes/vris slik at det kommer i perfekt posisjon mot godstolen eller sofaen.  

 

Plasseringen er ikke helt enkel

Med en såpass stor høyttaler kan du glemme alt som kan minne om nærhet til bakveggen. Denne må ut på gulvet! Jeg vil foreslå at du begynner på omtrent en meter, og så jobber deg utover for å få den rette balansen i bassområdet. Diskant og mellomtonemodulen bør selvsagt peke innover, men det er ikke så innlysende som det høres. For i demorommet hos oss fungerte det ikke all verden med toppene vendt direkte mot lytteposisjonen. Lydbildet hang liksom ikke helt sammen, og det var litt uproporsjonert og med dårlig 3D-opplevelse. Jeg forsøkte en rekke forskjellige vinkler på toppboksen uten at jeg kom helt i mål. Nå skal jeg ikke påstå at det var dårlig på noen måte, for det låt fortsatt imponerende, men jeg tenkte at det må bo mer i disse høyttalerne enn det jeg klarer å få ut. Løsningen var å vende bassmodulen (toe in) mot lytteposisjon. Jeg havnet vel på omtrent 7-8 grader vinkel innover mot sweetspot, og så med toppkassene ytterligere noen få grader vendt innover. Det var ikke slik at lyden plutselig skvatt på plass, men jeg syntes fortsatt at det var ganske tydelig hvor punktet faktisk var. Opplevelsen plasserer Liszt i avdelingen for høyttalere som krever ekstra fokus på plassering, og selv om jeg kom frem til en bra løsning i stua hjemme hos meg og på testrommet i kjelleren, er det ikke helt sikkert at det fungerer i ditt rom. Likevel har jeg en mistanke om at plasseringen jeg kom frem til kan fungere som et bra utgangspunkt.

Fenomenal lyd

Det er alltid moro med høyttalere som ikke ser ut til å ha noen dynamiske begrensninger, og som spiller vanskelig musikk og krevende musikalske passasjer helt uanfektet. Enda morsommere er det når høyttaleren i tillegg har en klangbalanse som gjør den silkemyk og deilig når musikken krever det, og at den er så raffinert og sammenhengende som nesten bare Vienna Acoustic kan klare å få det til i denne prisklassen. Jeg sliter litt med å karakterisere Liszt som myk, men det er jo det den er størsteparten av tiden. Denne innbydende og innsmigrende spillemåten viser den frem med en gang den får akustiske instrumenter og stemmer, og da gjerne mange av dem på en gang. Strykeintstrumenter i alle størrelser nyter selvsagt godt av denne forførende måten å forme klangen, og flygel og piano spiller med flott og riktig anslag, og en helt nydelig tone. Men trøste og bære som de kan overraske! Midt inne i all ynden bor det imidlertid et helt annet beist. Et som kommer frem når det er påkrevd, og som da hamrer løs på deg med alle kreftene det har. Da kjenner du disse høyttalerne temmelig godt i mellomgulvet. De tre bassene gjør en formidabel jobb i bassområdet, og noen enkle målinger avslører en bass som går ned mot 25Hz. Det er dypt. Noen synes vi snakker litt vel mye om å spille høyt, men med høyttalere som dette er det nesten ikke til å unngå. Fordi forvrengningen hele tiden er så lav blir det til at volumet stadig vekk får et ekstra knepp opp. Det er ikke før telefonen ringer midt under et heftig spor med Rival Sons det går opp for meg at jeg ikke hører ringetonen, og heller ikke meg selv snakke når jeg forsøke å få kontakt med personen i den andre enden. Vienna Acoustics Liszt klarer å være avslappede og nøytrale uten å bli tilbakelent, og de klarer å sette opp et stødig og godt tempo uten å bli for pågående. Noe av årsaken til det tror jeg kan være at balansen i bassen er så god, og at de tre bass-elementene blir holdt i såpass kontroll at de aldri får dominere eller miste kontrollen og fasongen. Det kunne sikkert vært mulig å skrudd opp bassen enda et hakk for å få enda litt mer moro-faktor, slik noen også gjør, men her er nøyaktigheten i avstemmingen opp mot mellomtonen utrolig god. Effekten er at alle stemmene og instrumentene som har sitt viktigste virkeområde fra det øvre bassområdet og et stykke oppover, får de aller beste vilkårene for god lyd. De får et fantastisk godt fundament og en deilig dyp bass, men bassene blir holdt i stramme tøyler slik at de ikke kladder over for de livgivende og viktige detaljene i mellomtonen. Samarbeidet mellom mellomtonen og diskanten er ennå bedre.

Selv om jeg forsøkte så mye jeg kunne var det et temmelig håpløst prosjekt å avsløre at mellomtonen og diskanten ikke var et enkelt element. Kvaliteten i gjengivelsen er som om man sitter og lytter til en god Liszt_schwarz_3.jpgelektrostat, men med de dynamiske systemenes flotte dynamikk. Høyttaleren har en presis og godt proporsjonert måte å tegne opp scene, opptaksrom og instrumentenes plassering. Det blir ikke overtydelig og med et altfor trangt sweetspot, men avslappet og naturlig slik vi gjerne vil ha det. Jeg finner frem Jazz at the Pawnshop med Arne Domnerus (må være evigheter siden jeg spilte den sist) og her er rommet akkurat så skjevt som det skal være, og er det noen som har vært på jazzcafeen Stampen noen gang, kommer de til lett til å kjenne seg igjen på innspillingen. Til å være spilt inn midt på syttitallet en gang, låter det utrolig friskt og saksofonen til Domnerus har sjelden hatt en så vital og fargerik klang og tone som via Liszt. Jeg bytter til Roger Waters og hans The Pros and Cons of Hitch Hiking for å sjekke ut høyttalernes 3D-evner, og må si jeg ble fullstendig overbevist. Fokuset og plasseringen av radioer, bikkjer og folk som snakker er presis og naturlig, og det er nesten så jeg skvetter over hvor nært og troverdig det hele blir presentert.

Konklusjon

Vienna Acoustics Liszt er et par store høyttalere som allerede er utenfor rekkevidden for mange av oss prismessig. Likevel gir de såpass mye av den lyden du vanligvis må betale vesentlig mer for å få i stua, at jeg underveis noterte at dette er mye for pengene! De matcher kanskje ikke bassen til de virkelig store høyttalersystemene der ute, men her kan du uten å måtte kjøpe tonnevis med forsterkere få en totalopplevelse som er nær nok highend-himmelen til at du både kan smile over lydopplevelsen.