Jeg er jo vanligvis ikke vanskelig å lokke den veien heller. Men da helst på vinteren og med slalåmski på beina. Dagene før fellesferien har jeg stort sett tilbragt ved sjøen, ikke i et dalsøkk innover skogen vest for Drammen.

Som jazzelsker burde jeg jo ha fått med meg Kongsberg Jazzfestival for lenge siden. Festivalen hevder selv de er Norges største, og programmet spriker såpass i alle retninger at det nærmest er komplett umulig å ikke finne noen konserter som appellerer. Kanskje med unntak av gammeldans og dødmetall.

At mitt hjemmeprosjekt med oppussing av både stue, kjøkken og gang i begge etasjer tilsa at grunningen av gulvene måtte medføre tolv timer før neste overmaling, gjorde også at det ikke var noe som holdt meg hjemme i år. Snarere tvert imot. Så nyskrubbet (for malingsrester) og med ny t-skjorte med Stereo+-logo, slang jeg automatgiret i Drive og satte kursen vestover.

Halleluja og amen

På forhånd hadde jeg blinket meg ut fire konserter jeg ønsket å overvære. Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og In The Country sitt samarbeidsprosjekt skulle presenteres i live-format i Kongsberg Kirke.

Og for et konsertlokale. Kirken er enorm, og alteret med prekestolen hengene oppå veggen rett bak, er plassert på den ene langveggen. Mange av oss hifi-freaker sverger jo til en slik plassering av anlegget for å få best mulig lyd. Uten mulighet for sammenligning, kan jeg i hvert fall underskrive på at lyden under denne konserten var aldeles prima. Dette var slettahjell01.jpgingen akustisk konsert, så alt var «mikket» opp, men lyden var krystallklar med god pondus og strålende instrumentseparasjon. Jada, jeg er klar over at nerdelampene allerede blinker på «red alert» ved en slik beskrivelse, men den fantastiske lyden var bare en bitteliten del av konsertopplevelsen. Musikken, formidlingen av den, og ikke minst innlevelsen til musikerne i In The Country, Morten Qvenild på piano, Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer forsterker med vokalist Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud på gitar og munnspill, var på skyhøyt nivå. Det er noe med trøkket i en live-setting som ikke en gang verdens beste opptak og mastering klarer å gjenskape på plate. Uansett format.

Her henta samtlige musikere sats fra akillesen og opp, og særlig Slettahjell sang sjela av seg. Det var ståpels og tårer i øynene og en konsertopplevelse som dundret inn på min personlige topp fem-liste. Særlig versjonen av Clark Sisters  «Is My Living in Vain» var pur magi og var minst på høyde med originalsøstrenes variant som man kan se på Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=pWtrpuPHDcM 

Gjengen skal for øvrig spille på Molde Jazz denne sommeren også, og basert på det vi fikk oppleve i Kongsberg kirke i går ettermiddag, burde køen utenfor konsertlokalet i Molde strekke seg til Trondheim og Bergen.

Prince light

Rett utenfor kirkeveggene på Kirketorget var det klart for de to neste konsertene. Jarle Bernhoft sin soulpop er så unorsk at han til og med ble Grammy-nominert. Selv har jeg alltid synes han er en Prince light, uten at det skal sees på som noe negativt overhode. Bernhoft kan sitt fag og er funky som få om noen i det hele tatt her hjemme på berget.

Dessverre for Bernhoft så gikk han på scenen såpass tidlig at ikke alle som stod i kø for å komme inn, hadde sluppet gjennom portene ennå, men etter litt kreativ bernhoft01.jpgvoksenopplæring av publikum ble det litt ordentlig festivaljubel foran scenen likevel. Ikke bare klapping for flotte soloprestasjoner som man ofte får på mindre klubbkonserter med jazzmusikere.

Lyden satt for øvrig som en kule også ute på Kirketorget, men det blir ofte litt upersonlig med stor avstand mellom band og publikum som på en festivalscene. At sola skinte like mye på publikum som på scenen, gjorde også at det visuelle «suget» inn mot scenen slik det er når det er mørkt, ikke var til stede, men Bernhoft gjorde det beste ut av situasjonen til glede for de etter hvert mange tusen som stod og hørte på.

Elendig lyd

Nå kan det tenkes at mange av dem møtte opp tidlig for å få bedre plasser til konserten med Earth, Wind & Fire som skulle på samme scenen rett etter Bernhoft. For da det amerikanske soulfunkpop-orkesteret dro i gang litt forsinket var det langt bak til nærmeste ledige ståplass.

Det tolv mann store orkesteret, inkludert tre i blåserekka, har hatt mange utskiftninger siden starten på begynnelsen av 70-tallet, men både Philip Bailey på vokal og perkusjon, Verdine White på bass og Ralph Johnson på trommer er igjen fra originalbesetningen.

Konserten ble en oppvisning i funky soulmusikk med strålende opplagte musikere, men lyden som bare minutter tidligere hadde vært så god på Bernhoft-konserten var elendig. Det hørtes definitivt ut som om lydmannen hadde mistet evnen til å høre høye frekvenser, noe vedkommende tok igjen så det holdt på miksebordet. Det var skarpt og skjærende selv når man stod 80 meter fra scenen. Det var virkelig synd, for både band og publikum hadde fortjent langt bedre.

Selv tok jeg konsekvensen av lydgalskapen og ruslet noen hundre meter ned til kulturhuset Krona, der Arild Andersen og Ensemble Denada skulle på scenen klokka halv elleve i går kveld.

Sprelsk 70-åring

Utgangspunktet var ganske enkelt, for ikke å si vanskelig. Ensemble Denada har tatt både ny og gammel musikk skrevet av Arild Andersen og omarrangert det etter egen overbevisning. Så inviterte de komponisten selv til å være med på konserten på instrumentet sitt, nemlig kontrabass.

Som konsertkonferansier Tor Hammerø så treffsikkert sa før musikerne kom på scenen: - Det betyr at Arild Andersen har måttet dekode alt han har gjort med egen musikk for å lære seg det på nytt igjen.

arild_andersen03.jpgMen Arild Andersen som er 70 år i år, og som internasjonal jazzpresse har gitt legende-status, hadde ingen problemer med å overbevise hverken fruen, Hege Schøyen, eller alle de andre i salen. Andersen spilte nemlig som en sprelsk ungfole og nærmest stod og hoppet ved siden av ståbassen sin, spesielt da han og trommeslager Håkon Mjåset Johansen tok det helt ut. Kanskje er det nettopp slike øyeblikk som gjør at jeg digger jazz. Slike øyeblikk hvor musikerne glemmer både tid og sted, og bare lar det stå til i en felles kakofoni av improvisert musikkglede og samspill. Da ser man at musikerne holder på med det morsomste de vet om, og den gleden er det umulig for publikum ikke å bli smittet av. Selv trampet jeg takta så hardt at jeg fryktet naboklager, men oppdaget raskt at de som satt rundt meg holdt på med akkurat det samme.

Lyden var heller ikke verst, dog ikke på nivå med Bernhoft og Slettahjell-konsertene. Det kan skyldes at jeg satt et stykke opp i salen.

Uansett ble det fire flotte konserter, og i dag er det blant annet Farmers Market og Steps Ahead for de som liker jazz og Kygo og Aurora for de som er mer interessert i pop.

Om det blir med meg ringside, er litt avhengig av om jeg blir ferdig med neste strøk maling her hjemme.

Så nå skal det males.