Rotel RA1592

Med sin helt nye integrerte forsterker RA-1592 forsøker Rotel igjen å klemme seg inn i et marked man i utgangspunktet skulle tro allerede var overfylt. Men det ser ikke ut som om det bekymrer Rotel nevneverdig. Og jeg må jo innrømme at da jeg koblet den til og satt på strømmen, tok det ikke lang tid før jeg forstod hvorfor.

Pen forsterker

Rotel ser ut som det «alltid» har gjort, og det kan de like godt fortsette å gjøre en stund. De avrundede blanke hjørnene gir et litt eksklusivt preg, og det gjør også den pussede aluminiumfronten. Displayet er muligens verdt en bekymringsmelding i retning Rotel. Det er litt vanskelig å lese når det er mye lys fra en norsk sommersol gjennom vinduet.

På baksiden er det også ryddig, men jeg får et snev av hjemmekinoreceiver-følelse av alle kontaktene og koblingene. Men det er jo slik det må bli med alt av innebygde muligheter i denne enheten. Og så kommer den både i sølv og i sort.   

Mye på innsiden

En ting er å få mye og bra lyd for pengene. Det sørger en tung klasse A/B-forsterker på 2 x 200watt for, men det skal tydeligvis også konkurreres om å ha det meste av nødvendig utstyr. Da snakker vi Bluetooth med aptX for alle som vil koble seg til med mobil-telefonen, noe som er en flott finesse, men forstår jo at dette ikke er den valgte inngangen for stereo-folket. Derimot er det godt med analoge innganger, også med XLR, og du får et antall digitale innganger som burde være nok selv om racket ditt er fylt til randen av komponenter. På baksiden finner du 3 optiske og 3koaks digitale innganger, en balansert inngang (XLR), platespillerinngang (kun MM) og tre valgfrie analoge innganger. I tillegg har du USB PC/Mac-inngang, og på forsiden også en USB-inngang for smarttelefon. Ikke dårlig! DAC-en er fra AKM og er i stand til å spille filer med oppløsninger på hele 32bit/768kHz, og den takler også DSD. DAC-en skal være av premium-sortering for å gi denne Rotel-forsterkeren så god lyd som mulig.

Og om ikke det er nok har du også et par linjeutganger og to utganger til subwoofere. Er det så noe som mangler? Noen vil kanskje savne innebygget Spotify, Tidal og kanskje AirPlay, for å få det hele hundre prosent komplett, men la oss minne om at dette er et entusiastprodukt for hifi-folket. 

Fjernkontrollen er ganske stor og er tungt besatt med knapper. Heldigvis er det en viss logikk og en orden på det hele, og den er kjapp og grei å bruke.

Høyttalere

Rotel RA-1592 fikk forsøke seg med de superdetaljerte B&W 805D3, Buchard S3 og så fikk den lov til å utfolde seg på de overraskende store Arendal Sound Tower. I sistnevnte oppstilling spilte den så hele huset ristet og pumpet ut store mengder kontrollert og svært stram bass. Og så sammenliknet jeg selvsagt Rotel med Hegel H360, for å ha et fast støttepunkt og en solid referanse. Hegel er i daglig bruk i et av lytterommene hjemme, og har hittil vært en særdeles vanskelig match for andre integrerte forsterkere i prisklassen under 45-50.000.- kroner.

Jeg har også et større antall kabler hengende og liggende rundt omkring. Det er en evig diskusjon, men for å være på den sikre siden spilles det stort sett alltid på 3-4 forskjellige kabler. Noen vil fortsatt mene at det ikke er noen forskjell, men det kan ikke tilskrives noe annet enn manglende vilje. Monster, Kimber, AudioQuest og Van den Huul går i sirkulasjon, og etter å ha levd med disse i måneder, og noen til og med år, er det interessant å høre hva de gjør og ikke gjør. Ingen av kablene klarer å redde et dårlig anlegg, og ingen klarer å gjøre et bra system dårlig. Forskjellene er mer subtile enn som så, men de er der.

Lyden er frisk

Rotel hadde på et tidspunkt rykte på seg for å gro litt sammen i mellomtonen. Hvis det noen gang har vært noe hold i dette, er det i hvert fall definitivt slutt på det nå. Jeg tror jeg har til gode å høre en mer oppløst og detaljert Rotel-forsterker enn dette!

Samtidig som den har masse energi og øser ut detaljer, vil jeg også beskrive lyden som raffinert og fargerik. Her er ingen som helst råhet, og absolutt ingen følelse av at musikken blir for lys eller for tynt gjengitt. Vi har hatt noen klasse D-forsterkere inne, og de gjør noe av det samme når det gjelder detaljer og oppløsning, men Rotel har klart å gjøre noe i tillegg, nemlig få litt kjøtt på det musikalske beinet.

Jeg spiller som vanlig litt fra spillelistene våre på Tidal, og jeg må jo si det er særdeles moro å høre denne forsterkeren på et par Arendal Tower når de dytter ut bassen i Bliss sin Song for Olabi, for ikke å snakke om perkusjonen som tidvis smeller temmelig friskt i øregangene. Og ikke en eneste gang er det noen tegn på at den mangler kraft eller får pusteproblemer med de 4(!) åttetommerne som sitter i Tower. Og det er heller ingen antydninger til at den lager uro eller mister dynamikk i mellomtone og diskant, selv om det går særdeles hardt for seg i den dype enden av bassen. Tung og massiv musikk skyves gjennom forsterkeren på ganske elegant vis.

Med B&W 805D3 på stativer og høyoppløste filer fra Mac-en via BitPerfect, er dette en festforestilling av en lydopplevelse. Artistene blir tegnet opp i rommet med nesten skremmende presisjon, og det er så luftig og avslappet naturlig at får gåsehud av omtrent alt jeg spiller. En kjapp kobling over til Hegel H360 avslører et enda mer avslappet lydbilde, uten å egentlig gi noe avkall på detaljer, fokus og perspektiv. Men det er moro å høre hvor nær RA-1592 kommer, men også hvor annerledes jeg oppfatter den som lydformidler.

Tilbake til Rotel forsøker jeg å finne musikk eller innspillinger som gjør at denne forsterkeren kommer til kort, men selv der hvor det vanligvis er litt for mye diskant eller for spisst i den øvre delen av mellomtonen, er det som om Rotel-en løser det opp og sprer det forsiktig utover. Jeg liker detaljer, men jeg misliker sterkt tynn og pistrete lyd uten kropp og substans. Her er det som om det er litt englestøv i diskanten, og en enorm mengde informasjon og klangrikdom som faktisk er en solid overraskelse. Mellomtonen er like detaljert og åpen som diskanten og danner et homogent og ganske lekkert lydbilde med mye informasjon, flott gjennomsiktighet og glimrende fokus. Bassen er litt på samme måte. Ryddig, kontrollert og detaljert. Og i stand til å spille virkelig dypt. Den presise og rike lyden fra mellomtone og diskant kan lett kjennes igjen, og det er kanskje noen som vil synes den er litt slank nederst, men det er rett og slett fordi den er så presis, og mangler ethvert tegn på rumling og uhumskheter som i altfor mange tilfeller blir kalt «bass», men som egentlig er ikke skal være der hvis man er ute etter en lyd som likner på det som ble innspilt i studioet. Vi blir stadig overrasket over hvor slank og veldreid bassen er når vi er i settinger hvor det blir spilt live-musikk med akustiske instrumenter. Noe av den samme følelsen får vi også med RA 1592. Men den dundrer også til når det er elektronika eller tyngre rock som skal leveres via et par store høyttalere.

Det er tøft med store høyttalere, men forsterkerens ekstreme finkornede oppløsning kommer aller best til sin rett på høyttalere som  for eksempel B&W 805D3. Opplevelsen av lyd blir nesten for svær til å bære, og når Cecilia Bartoli synger med sjelen på utsiden av høyttalerne blir dette sterkt. Resultatet er som oftest massive utbrudd av gåsehud, og jeg som ikke engang er så fantastisk fan av klassisk musikk. Men her tar musikken bare fatt i meg og trekker meg inn.

Er den bedre enn konkurrentene?

Er den så bedre enn Hegel, Parasound, Denon, NAD eller NuPrime? Nei, den klarer ikke utfordre alle disse på deres aller beste egenskaper, men det er på den annen side umulig å sette fingeren på noe den gjør dårlig. Den har minst like gode DAC-er som noen av konkurrentene, og den spiller med en finesse som imponerer.

Nesten alle andre forsterkere med en spillemåte som RA 1592 har lett for å bli litt tynne og slanke. Med RA 1592 er det mer i retning av en behagelig og luftig oppløsning som minner om det svært dyre og påkostede forsterkere i highend-klassen leverer. Jeg synes Rotel har gjort en utmerket jobb!