Intervju

«Piggtrådmusikken er snart ferdig og kommer aldri tilbake. Det er ikke noe å satse på». Året var 1977 og faren til Ronni Le Tekrø ga klar beskjed om hva han mente om at sønnen ville satse på gitaren framfor en skikkelig jobb som marinbiolog og en god framtid.

Uttalelsen var muligens preget av at det kunne by på noen utfordringer å bo i samme hus som unge Rolf Ågrim Tekrø. Tenåringen øvde nemlig mye, veldig mye. Time etter time fôr fingrene over gitarhalsen for å få riff og gitarsoloer til å sitte. Og at det ga resultater, er det ingen tvil om. Bare 26 år gammel ranket det anerkjente magasinet «Guitar Player» ham som en av verdens 10 fremste gitarister!

- Jeg har alltid vært opptatt av det som rører seg i havet, og var faktisk fast bestemt på å bli marinbiolog. Det kunne jo blitt et passende kjedelig liv av det, med fast lønn og ordnede forhold, sier 53-åringen og humrer.

Stereo+ sin utsendte medarbeider hadde regnet med å få en leksjon om metal og hissige gitarer, men når jeg spør om hva Ronni selv hører på, blir jeg mildt sagt overrasket.

Blir for analytisk

- Je lik John Coltrane og Oscar Peterson, smeller det fra totningen Tekrø. - Egentlig har jeg aldri vært særlig glad i å høre på metal. Jazz og gjerne klassisk, går det mye i. Og selvsagt Beatles. Jeg har en ganske bra samling med førsteutgivelser av dem. Jeg har samlet siden midten på 70-tallet, men LP-ene og singlene er trygt plassert i en bankboks – totalt 280 i tallet. Jeg bor litt i Norge og litt i Spania, der jeg har en leilighet, og jeg skulle gjerne hatt en vinylrigg på plass igjen, for det har jeg ikke akkurat nå. Men det skal det bli. For meg representerte CD-en gedigen nedtur musikalsk sett, forteller han.

- Men kan det virkelig være mulig at du ikke hører på musikk i din egen sjanger?!

- Det er helt sant. Jeg har knapt hørt på tungrock siden Van Halen hadde sin storhetstid. Ronni Le Tekrø blir ettertenksom et øyeblikk før han fortsetter: - Jeg tror det har å gjøre med at jeg umiddelbart begynner å analysere når jeg hører på tungrock, og det er jo ikke der man vil være når man skal slappe av og lytte til musikk. Av samme grunn hører jeg aldri på min egen musikk heller.

En type musikk kan du imidlertid være helt sikker på at Ronni IKKE hører på, uansett hvor han befinner seg i verden. I fjor fyrte gitaristen nemlig av en bredside mot Elektronisk dansemusikk, eller EDM:

Grieg på vinyl

- All musikk som har vært populær står foran et drap. For eksempel EDM står foran et massivt drap. Nå er toppen nådd, og i 2017 er vi kvitt skiten. Det blir helt fantastisk, uttalte Tekrø i et intervju med Dagbladet og fortsatte:

- Det er for mange som har slengt seg på. Det dukker opp for mye dritt. Nå i dag har vi et dobbelt drittproblem, for det er ingen silingsmekanismer. Alt er på internett! Før var det plateselskaper som kunne sile bort dritten, og det kom aldri ut, så du hørte det ikke. Nå må du høre all denne dritten. Det er jo til å bli gal av!

- Mange ble sure og hisset seg opp over det jeg sa. Men jeg står 100 % inne for uttalelsene jeg kom med til Dagbladet. Når maskiner og algoritmer lager en hit, da blir vi helt fremmedgjorte. Det er jo fortsatt mye igjen av 2017, så jeg håper at jeg får rett!

Ronni Le Tekrø ønsker varmt «vælkømmin» på det idylliske småbruket Nyhagen, som også huser studioet hans, Studio Studio. Vi er på tjukkeste Toten, og hovedhuset minner mest om et museum. Her ville helt sikkert besteforeldrene mine ha trivdes, blant gamle stilmøbler og antikke kister. I den hyggelige loftsstua står det kasser med vinyl, og jeg skimter flere utgivelser av Grieg, og en gammel Tandberg Sølvsuper i et hjørne. Overalt henger det gitarer og andre strengeinstrumenter. Når vi ber om å få ta et bilde, plukker Ronni en ESP-gitar ned fra veggen.

- Jeg er jo sponset av dem, så da får vi ta denne, sier og han og ler. – Jeg tenker rett som det er på hvordan det ville være om jeg mistet en arm. Det skulle nok gått ganske greit, sier han mens venstrehånda jobber seg fram og tilbake på gitarhalsen og høyrehånda er gjemt på ryggen.

Black metal og Unni Wilhelmsen

Ronni holder på med å legge siste hånd på verket på TNTs nye album. Gitarlyden er gjenkjennelig, og det svinger som bare det av lyden som kommer ut av høyttalerne.

- Jeg er veldig opptatt av at lyden skal være lineær, det er det beste når man jobber med rock’n roll. Jeg liker ikke at lyden blir farget på noe vis. Derfor elsker jeg disse monitorene fra Westlake Audio, sier Ronni og peker under miksebordet. Der står det forsterkere fra norske Hegel. Og apropos miksebord. Det er ikke mange som har et britisk SSL 4000 E fra 70-tallet, slik Ronni har her.

- Det krever en del vedlikehold – vi bruker vel rundt 30.000 kroner i året -  men du verden det er bra saker å jobbe på. Analogt 24-spors opptak er det som gir det beste resultatet, sier han bestemt.

Mange artister velger å gjøre innspillingene sine hos Studio Studio. TNT og Ronnis soloprosjekter spilles inn her, men også Enslaved, Darkthrone, 1349, Mayhem og Unni Wilhelmsen reiser til Toten når musikken skal spilles inn.

- Vi har scene, kafé og bar. Artistene bor ofte her under prosessen. Det skaper konsentrasjon og gode arbeidsvilkår, fastslår han.

Verdenskjent produsent

De siste årene har gitarhelten selv fått svært gode kritikker for «Mein Ampf»-albumene. På det andre albumet i trilogien, merkes en annen sound. Det skyldes mye at Ronni har samarbeidet med den verdenskjente produsenten John Fryer, som blant annet har vært produsent for Depeche Mode og Nine Inch Nails. Engelskmannen og totningen har bokstavelig talt funnet toner det er vel verdt å høre på. Mein Ampf II finnes for øvrig på vinyl, og faller definitivt inn under kategorien løp-og-kjøp-album!

- Låtene byr på et vidt spenn av sinnsstemninger, og Eyefilters er kanskje den jeg selv er mest fornøyd med. John Fryer og jeg jobbet med albumet i Spania, og det var midt under flyktningekrisa. Låta handler om hva det vil si å være ung og flyktning, den ser krig gjennom en ungdoms øyne, de som må ta på seg et filter for å komme seg videre, forklarer han ettertenksomt.

- På Mein Ampf-albumene og på Rypdal & Tekrø-albumene synger du også. Ser du på deg selv som både gitarist og vokalist?

- Jeg har aldri følt meg som en vokalist, men jeg jeg får da til noen fraseringer. Jeg synes fortsatt det er morsomt å synge, men med TNT blir det i høyden koring.

Slutt på fyll og nachspiel

Og neste album med Tekrø er TNT sitt. Bandet har skiftet medlemmer flere ganger opp igjennom historien, men denne gangen er det originalbesetningen som er samlet.

- Vi møttes over noen tre-litere med rødvin i fjor og plutselig hadde vi 28 nye låter klare. Nå reduseres det ned til under det halve og et ferdig album, sier Tekrø og smiler. – Du vet at du er den første utenforstående som får høre på dette, legger han til og skrur opp volumet mens Westlake-monitorene spyr ut lineær rock’n roll. Det låter tøft og kanskje er gitarriffene litt mindre aggressive enn før.

Etter at strømming har overtatt og det store flertallet har sluttet å kjøpe musikk, må Ronni i likhet med mange andre ut på veien for å tjene penger. For folk liker heldigvis fortsatt å gå på konserter.

- Det er jo utrolig artig at TNT fortsatt drar fulle hus. Og så er det veldig bra at ungdommen har begynt å kjøpe vinyl igjen. Det finnes håp!

- Men det er vel i det minste fortsatt noen elleville nachspiel og litt småknusing av hotellrom når dere er på veien?

- Hahahaha. Nei, «been there, done that». Vi er nesten blitt litt kjedelige. På raideren til TNT står det én kasse øl når vi holder konserter. Og vi er 12 personer, så da blir det ikke akkurat noe grøftefyll.

Man skulle nesten tro at vi snakker om en kjedelig marinbiolog..!