Det er mange gode grunner til å kjøpe kompakte stativ eller bokhyllehøyttalere. De låter som oftest like bra, og i noen tilfeller bedre enn sine gulvstående brødre, de spiller ofte opp mot sitt beste uten at du må spille særlig høyt, og de behøver kun en god, men ikke nødvendigvis stor forsterker. Mindre høyttalere har heller ikke så mye energi i bassen at de genererer vanskelige stående bølger i rommet. 

Sonus Faber Sonetto II 

Jeg har hatt mange store hifi-øyeblikk med stativhøyttalere der jeg plasserer meg forholdsvis nær høyttalerne, og også begrenser avstanden mellom dem. Da blir det færre generende refleksjoner fra vegger og tak, og det gjør at fokus, perspektiv og stereo-opplevelsen blir bedre. Det er litt avhengig av musikk-smak om opplevelsen av bass blir tilstrekkelig, men bassen i Sonetto II går ned til hyggelige 42Hz, og selv om det ikke er helt nok til de mest bass-sultne lydentusiastene der ute, er det nok til å gjengi det meste av de frekvensene som er viktige for musikk-opplevelsen. 

Basselementet er et 18cm element som er konstruert spesielt for denne høyttaleren av Sonus Faber. Den spiller sammen med en 29mm diskant, også konstruert av Sonus Faber, som henger med til 25kHz. Delefrekvense er normale 2500Hz, og effektiviteten er oppgitt til 87dB. I rommet hjemme er det imidlertid enda et par dB å få ut av høyttaleren. Det gjør at høyttalerne spiller på hyggelig nivå selv med 20-25watt tilgjengelig fra forsterkeren. Høyttaleren er også såkalt «snill» mot forsterkere og oppfører seg veldig pent elektronisk. Designen er sober, utførelsen er i vanlig Sonus Faber-tradisjon, altså strøken, og de tar forhold liten plass i rommet, og enda mindre når du ser på den. Designen viker litt unna øyet, og den virker mindre enn den er. Sonus Faber Sonetto II  walnut.png

En høyttaler for alle? 

I dette magasinet kan du også lese om den nye KEF R3. Den er i likhet med Sonetto II en aldeles glimrende høyttaler og lyden er av meget høy kvalitet, men den låter likevel helt annerledes. Det blir derfor en umulig oppgave å bedømme høyttalere ut fra klangbalanse og mengde varme. I bunn og grunn handler det om nøyaktighet, presisjon, detaljer, hvordan den gjengir opptaksrommet eller scenen, og om lyden engasjerer eller ikke. Hva du som hifi-entusiast så liker eller er ute etter er egentlig ikke helt vår sak. Vi må forsøke å fange alle andre kvaliteter enn klangbalansen. Skulle vi bedømt høyttalere etter klang og klangbalanse, ville mine preferanser vunnet, og de går i retning av det ærlige, usminkede og direkte. Jeg vil ha det til å klinge slik jeg mener ekte instrumenter låter «live» og noen ganger låter det stygt og hardt. Det får jeg heller tåle, og jeg vet at det ikke er alles foretrukne lyd. Likevel er det null problem å sette pris på en litt varmere tone og struktur, men en ting må alle høyttalere måles mot uansett klangbalanse. De må engasjere og gjøre det moro å høre på musikk. 

Lyden er glimrende

Sonetto II er en typisk Sonus Faber-høyttalere på den måten at lyden er mer romantisk og sødmefylt enn det absolutt nøytrale. Det gjør ikke at den gjemmer bort detaljer eller mangler åpenhet. Øvelsen med å finne denne fremragende kombinasjonen av egenskaper har Sonus Faber perfeksjonert over lang tid, og den er tydelig til stede i alt fra deres rimelige Principia og opp til deres Giuarneri Evolution. De klinger overraskende likt, men der du kan høre forskjell er i hvordan høyttaleren former detaljene, hvor godt de plasserer instrumenter og vokal i lydbildet, hvor dynamiske de er og hvilken sammenheng det er i klangen fra bunn til topp. I tillegg er det verdt å notere hvor stille de dyrere modellene er sammenliknet med de rimelige. 

Hva slags musikk skal man så spille på et par kompakte kvalitetshøyttalere? Jeg begynner med Peter Belasco og hans Deeper. Den tittelen må han åpenbart ha ment bokstavelig, for her snakker vi om bass om går ganske dypt og også har forholdsvis mye volum på innspillingen. Det er selvsagt ikke det eneste som foregår. Det er verdt å nevne stemmen til Belasco som også er gjengitt med bravur, og det er også den forholdsvis spede instrumenteringen på platen. Det låter sterkt og uttrykksfullt. Som ventet går ikke høyttaleren helt ned i bunnen av bassen, men bassen er likevel ikke så helt gal. Det spiller ganske stort og fyldig, og på enkelte innspillinger er ikke bass noe du vil savne. Tyngden og dybden er ikke på nivå med storebror Sonus Faber Olympica III, som jeg har hjemme en god stund, men ganske imponerende likevel. Det som likevel er lett å legge merke til er at Sonetto II har lydkvalitet som nærmer seg Olympica-serien til en ganske mye hyggeligere pris. Du får ikke Olympica sin overlegne finish med utrolig flott treverk, aluminiumdetaljer og ekte skinn. Likevel er det et klart bevis på at høyttalerkonstruktørene hos Sonus Faber stadig klarer å hente ut mer av den samme gamle teknikken. 

Neste spor ut er Cecilia Bartoli. Operasangerinnen med den dype, sexy stemmen er slett ikke enkel å gjengi skikkelig. Stemmen hennes (mezzo-sopran) låter likevel utrolig bra, og høyttaleren gjør alt den kan for å få den til å virke enda litt mer sexy og innbydende enn den allerede er. Stemmen blir dyp, varm og omfangsrik med en detaljrikdom som imponerer og som samtidig trekker meg helt inn i musikken. Det er noe med denne levende og engasjerende lyden som gjør det gøy å høre på musikk av denne typen. Orkesteret er lekkert tegnet opp på rundt henne på baksiden, og cembaloen i begynnelsen får den riktige smellen i anslaget og tonen er nesten så sprø og krisp som den skal være. 

Med elektrisk musikk i spilleren

Sonetto II er godt balansert og den er veldig homogen i klangen. Det merkes umiddelbart. Jeg noterer også, slik jeg gjorde på Sonetto III, at høyttaleren nærmest nekter lyden å bli hard eller skarp. Der noen vil føle et sterkt behov for å ta dekning bak sofaen eller godstolen med andre høyttalere, tror jeg de ville valgt å bli sittende med Sonetto II foran seg. Høyttaleren er ikke sløv eller bedagelig, men den klarer likevel å løse opp harde elementer i musikken slik at de blir ufarlige – hvis det er mulig å forstå. Du har ikke følelsen at du mister noe eller at noe blir utydelig, det er bare at lyden sniker seg inn i øregangen på en litt silkeaktig måte. Sonus Faber Sonetto II  sort.png

Jeg spiller Trentemøller og her er det vanligvis mye å bite i av sylskarpe syntetiske lyder og ofte en ganske hard og energisk bass. Høyttaleren spiller likevel med og får det rytmiske godt på plass, og det samme må sies om presisjonen og nøyaktigheten. Det er mye som stemmer med denne høyttaleren! Presisjonen kan høres når lyder som på enkelte andre høyttalere nærmeste høres ut som et utbrudd av hvit filtrert støy, men som du her hører er flere lydpulser lagt opp på hverandre og med en hørbar pause mellom transientene. 

Skal vi så kreve at den også klarer å gjengi Reise, Reise med Rammstein? Ja, hvorfor ikke, egentlig. Det er krevende å få til, men så lenge du tar hensyn til de begrensningene høyttaleren har når det gjelder volum og dynamikk-reserver er det slett ikke umulig å bruke denne høyttaleren til breibeint industriell metall (noen vil kanskje kalle det industriell pop?) Vokalistens raspende stemme står godt i rommet, og gitarene er akkurat så tunge som de skal være. Det eneste jeg egentlig savner er det dype trykket i basstromma når Mein Teil kliner i gang umiddelbart etterpå med en vegg av herlig, forvrengt gitarlyd. 

Konklusjon

Jeg var fornøyd med lyden til Sonetto III, men er minst like fornøyd med modell II. Gevinsten det er å få dedikerte bass og mellomtone-elementer kan høres, men vi må konstatere at Sonus Faber har gjort en flott jobb med både delefilter og bass/mellomtone-element i Sonetto II. Resultatet er veldig flott, og helt på topp i prisklassen hvis du liker at lyden er en liten smule søt og romantisk. For det er ikke akkurat Klipsch, liksom!