Yamaha A-S2100

Yamaha har en enormt rik bakgrunn fra musikkproduksjon på omtrent alle nivåer. De leverer alt fra instrumentene musikerne spiller på til produksjonsutstyret som skal til for at spillegreiene kommer på plate. Det gir Yamaha et innblikk i hvordan det skal låte, eller burde låte som få andre i bransjen. Likevel er det ganske få her på berget som har gjort hallingkast på stuegulvet av pur lykke etter å ha hørt lyden til den forrige serien Yamaha-forsterkere. De er selvsagt gode, presise, fintfølende og nydelig oppløste, men jeg tror det er mange her hjemme som gjerne vil ha det til å låte litt sprekere og mer morsomt.  Det er en utfordring, men det ser ut som om Yamaha selv har tatt grep denne gangen. Litt i hvert fall

Er det noen egentlig forskjell?

Er det virkelig noen betydningsfulle forskjeller i lydfilosofi som gjør at vi liker forsterkere fra en verdensdel bedre enn andre? Rett som det er kommer jeg over folk som gjerne vil diskuterer hvordan japanske forsterkere låter i forhold til europeiske, engelske og gjerne amerikanske. Hele diskusjonen virker en smule underlig, og selv om det er riktig at det er forskjell på forsterkere, er det veldig vanskelig å finne noen nasjonal lydkarakteristikk. Hva skulle eventuelt være årsaken til at engelske forsterkere skulle være bedre eller mer fremtredende i mellomtonen? Eller at amerikanske forsterkere låter større enn alle andre? For oss som tester, og som også gjør bredere sammenligningstester med forsterkere fra flere kontinenter på en gang, er dette vanskelig å identifisere. Det snakkes veldig mye om blindtester om dagen. Kanskje vi skulle se om det var mulig å avdekke hvilke kontinenter lyden kommer fra? Jeg tror resultatet mildt sagt kommer til å sprike. Om det er Rega, Yamaha, NAD, Naim, Hegel, Primare, Rotel, Arcam eller Marantz, bare for å nevne noen, betyr det ikke spesielt mye hvor opphavslandet ligger plassert. Det er fortsatt de grunnleggende kvalitetene som avgjør om det er en god forsterker eller ikke, og det gjelder alle. Men det er jo en greie at man veldig ofte hører det man tror man vil høre, og det er kanskje noe å tenke på. 

Imponerende oppbygning 

Yamaha sine nye forsterkere ser ut som modellene de hadde på markedet på 80-tallet. Det er renskårne linjer, nøkternt design, flotte trepaneler på utsiden, og belyste VU-metere i front. Når man først skal ha VU-metere kan det hende at noen ønsker at de skal være litt større, slik at de kan ses på mer enn et par meters avstand. 

Fronten er ellers ryddig nok, med bass, diskant og balansekontroll, utgang for hodetelefoner med volumtilpasning, høyttalervelger, inngangsvelger og valg av pickuptype (MM/MC). En moderne forsterker nå for tiden må selvsagt ha en god platespillerinngang. I Yamaha sitt tilfelle er den bygget opp av diskrete komponenter og spiller brillefint i forhold til prisklasse. 

Jeg er blant dem som synes bass og diskantkontroller egentlig ikke er så nøye. Yamaha har sikkert tenkt tanken de også, for så lenge knappene står rett opp i nullposisjon, er ikke tonekretsløpene koblet til, og signalet går direkte til forsterkerens avanserte digitale volumkontroll. Denne har Yamaha fått fra New Japan Radio Co Ltd fordi den etter sigende skal ha meget lav farging av lyden, og ha meget lav forvrengning. Forsterkeren har et symmetrisk dual-mono-design med strømforsingsdelen i midten og elektronikken sittende mot kraftige kjøleribber på innsiden. 

På baksiden finner vi to balanserte innganger, noen skikkelig kraftige høyttalerterminaler, en utgang til en ekstern effektforsterker, og en inngang for en ekstern forforsterker (heldigvis!). Sistnevnte gir nemlig mulighet til å kunne benytte A-S-2100 som effektforsterker sammen med en hjemmekino-receiver. På den måten kan man få det beste fra to verdener. Receiverne er som kjent ikke verdensmestre når vi snakker om lydkvalitet til musikk, og heller ikke når det gjelder stabilitet og rå styrke til å drive større høyttalere.

Bare pass på at surroundreceiveren du har, eller har tenkt å kjøpe, er utstyrt med utganger til en ekstern effektforsterker. De rimeligste der ute har nemlig en lei tendens til å ikke ha dette. Selv om det er de som behøver det mest. 

Vi kobler opp og spiller

Med både Rega og Pro-Ject platespillere på plass i demorommet, begynte jeg med vinyl for å sjekke om phono-inngangen står til troende. Det kan jeg herved bekrefte at den gjør! Lyden som kommer ut er godt balansert, raffinert og ikke minst stille, og med et vell av detaljer og musikalsk krydder. 

Allerede fra første tone hører man også at Yamaha har sin egen personlighet. Det er ikke en forsterker som buser frem eller forsøker å selge seg selv. Lyden har en smule varme, og kan kanskje virke litt stille første gang man hører forsterkeren spille, men den vokser på deg for hver time du lytter til plater. Etter en stund kommer du sikkert til å føle, som meg, at flere andre forsterkere i prisklassen låter litt knudrete, eller at det i hvert fall ikke føles som om de er like glatte og elegante. 

Den forrige modellen hadde noe av den samme spillestilen, men jeg syntes den manglet litt sprut og spenst. Det må gjerne få være litt pent og pyntelig det som foregår, men jeg kjeder meg fort hvis det er mangel på dynamikk. Mangler forsterkeren i tillegg krefter kan det låte så varmt og deilig det bare vil. Det får meg rett og slett ikke i lyttemodus.  

Yamaha A-S2100 er godt balansert. Den klarer å underholde samtidig som den er behagelig og nøktern. Kjører du på litt volum kommer beistet frem fra undersiden av chassiset og driver høyttalerne til å yte all den pump og prakt som skal til når du vil spille høyt. Heldigvis uten å miste noe av kontrollen og balansen i lydbildet. Det høres heller ikke ut som om den komprimerer dynamikken nevneverdig selv om volumet økes betydelig. 

Med en CD i spilleren blir lydbildet noe ryddigere, men ikke nødvendigvis noe mer behagelig og innbydende. Vinyl låter fint selv om signal til støyforholdet er dårligere enn fra CD, og dermed også dynamikkområdet. 

Spillestilen til Yamaha inspirer meg til å finne frem musikk som er av det litt lette slaget. Forsterkeren kan selvsagt håndtere tunge og bastante saker, men det kan virke som om kvalitetene først og fremst kan avsløres med musikk som er litt sart, naken og stille, og gjerne med stemmer som kommer klart frem i forkant av musikerne, instrumentene og elektronikken. 

Jeg starter med Emilie Nicolas og hennes helt nydelige Nobody Knows. Den er litt kjølig spilt inn, men det merker jeg ikke så mye til når Yamaha A-S2100 får tak i musikken og skal videreformidle den. Stemmen blir presentert med masse detaljer, og med en liten smule ekstra varme som kler både Emilie og musikken hennes godt. Elektronikken rundt og bak stemmen har til tross for sitt heldigitale opphav en slags struktur og dybde, og det gir en totalopplevelse som er veldig fin. Til og med utrolig vakker.

Det bor mye musikk i denne forsterkeren, og etter å ha gått gjennom vår faste test-CD noen ganger, kommer jeg til den konklusjonen at Yamaha har klart å lage en mer enn brukbar allrounder. A-S2100 klarer å skape rom for alt fra små jazz-trioer til større orkestre, og plassere musikerne på riktig sted i både bredde og dybde. Den gjør også en flott jobb med å gjenskape størrelsen og proporsjonene i lydbildet. Rommet er stort, avstanden mellom musikerne er god og når bakveggen er så kullsort som den er her, blir alt tegnet opp med stor og riktig kontrast mot bakgrunnen. 

Dynamikken er blitt bedre enn på forrige modell, og jeg oppfatter at forsterkeren har fått mer energi og trykk. Det skaper engasjement og interesse for musikken, og ikke minst lyst til å spille mer musikk. Fremdriften og rytmikken er stødigere, og det virker som om forsterkeren er mer på hugget enn tilfellet var med forrige modell. Den låt også fint, men var kanskje i overkant avslappet for de fleste. 

Selv om forsterkeren låter fint og glatt ønsker jeg meg enda litt mer vilje til fremdrift, litt mer attakk og enda mer moro. Ingeniørene hos Yamaha har gjort en kjempejobb med å få den raffinert, og helt åpenbart gått over alle skarpe hjørner med det aller fineste sandpapiret som er tilgjengelig, men kanskje har de slipt akkurat litt for mye et par steder.  

Konklusjon 

Yamaha tar vare på musikken på beste måte, og spiller veldig rolig, behersket og kontrollert. Denne gangen er det mer dynamikk, litt mer tempo og noe mer energi, men uten at det går utover evnen til å få lytteren til å slappe av og kose seg. Lydsignaturen er behagelig, rolig og innbydende, og det kan være akkurat det du og høyttalerne dine behøver.