- Selv om jeg skrev låta i 1979 så er det nok best å la det ligge hvilken butikk jeg lot meg inspirere av da jeg skrev om Ståle Krapyl, sier Øystein Sunde og trommer med fingrene på coveret til sin nye plate «Bestefar».

Men litt bråk ble det, innrømmer den eminente gitaristen og låtskriveren. Låta starter nemlig slik: «Mornmorn, god dag, god dag mitt navn er Ståle Krapyl, det er jeg som driver byens hifi-asyl».

- Men da jeg fremførte den i starten, brukte jeg uttrykket «Oslos hifi-asyl», og det falt ikke helt i god jord. Han som drev butikken ble skikkelig sur. Jeg gjorde derfor om teksten til det noe mer generelle «byens hifi-asyl», minnes Øystein Sunde og humrer.

Men folk elsket låta, selvsagt, for det var og er så til de grader tatt på kornet:

«Du vet det er med stereoanlegg som det er med promille
du bli'kke rektig frisk før du har hatt det rektig ille.
Du kjøper anlegg nå og blir nervøs og pengelens,
men om et halvt års tid da får du abstinens,
da står du atter i butikken min og trygler og ber meg
om jeg ikke vil være så snill og selge deg mere».

- Det jeg i hvert fall kan si er at det ikke er selvopplevd. Det var en kamerat av meg som fortalte meg noen saftige historier han hadde hørt av folk som hadde vært i den butikken for å handle. Etter at jeg hadde skrevet låta ferdig, hadde jeg en korrektivrunde med kompisen min og gjorde noen rettelser. Og så satt’n, sier Sunde. (artikkelen fortsetter under bildet) 

Sunde10.jpg

Øystein Sunde og Erling Neby har vært kamerater i 30 år. Det var store smil å spore da de to spilte Øysteins nye CD «Bestefar» på Erlings enorme anlegg bestående av McIntosh og JBLs Everest-høyttalere.

Kjøpte platespiller

Stereo+ møter artisten omkranset av en så imponerende hifi-samling at det nesten er ubeskrivelig. Sunde er blitt bestefar og fyller straks 70 år, og i 30 av dem har han kjent Erling Neby. Mannen som blant annet fikk Tivoli-radioene til Norge har brukt år på å sette sammen en samling forsterkere, høyttalere og platespillere som kan ta pusten fra enhver vintage-elsker. Her finner du alt fra 60-talls McIntosh-forsterkere til rørmonoblokker fra Marantz og Tannoy-høyttalere som er så store at du må bo i et slott for å få plass til dem.

- Der er de samme rørmonoblokkene fra Nagra som jeg har hjemme, med tilhørende preamp. De leverer vel omkring 15 watt hver, og jeg elsker lyden av dem i kombinasjon med Elac-høyttalerne jeg har. Klikket når jeg slår på forsterkerne og den fine rørlyden. Det er slik det skal være, forteller Sunde og smiler.

For her snakker vi om en artist som ikke bare har sunget seg inn i nordmenns hjerter og lattermuskler med noen udødelig låter. Han har også skapt begreper som generasjoner bruker i dagligtalen. Det der er «kjekt å ha», «jeg er bleieskiftarbeider om dagen», sier vi. Og det er Øystein Sunde som har fått oss til å si det. Og på toppen av alt er denne ord- og tonekunstneren interessert i hifi og utstyret som skal formidle musikken. Bedre blir det ikke!

- Faktisk kjøpte jeg ny platespiller ganske nylig. Jeg hadde ikke hatt muligheten til å spille vinyl i stua på ganske lenge, bare i øvingsrommet mitt i kjelleren. Men da albumet «Bestefar» var ferdig, min første plate på åtte år, måtte jeg ha noe skikkelig å spille testvinylen på. Da ble det en ny Pro Ject-spiller med platespillerforsterker. Men Nagra-blokkene de blir, altså, ler Sunde. (artikkelen fortsetter under bildet) 

sunde14.jpg

Intervjuet ble gjort i Erling Nebys utrolige Hi-Fi museum. Erling og Øystein deler da også interessen for klassiske vintage-forsterkere og utstyr.  

Kjekt å ha 

Så lenge folk fortsatt elsker musikken hans, holder det med å bli bestefar – og ikke pensjonist.

- Det er det som teller, at folk vil høre på. Og når fingrene henger med, og huet også, så kommer jeg til å fortsette, sier Sunde som er en gitarist i verdensklasse. Når han tar frem Martin-gitaren og drar noen strofer er det ikke uvanlig at folk får hakeslepp. Det gjorde de også hos verdens ledende gitarprodusent, amerikanske Martin. Det er ikke mange forunt å få sin egen signaturmodell fra Martin. Det har tidligere skjedd med storheter som Eric Clapton, Elvis og Johnny Cash. Og Øystein Sunde fra Skarnes. Øystein Sunde signatur-gitarene ble lagd etter hans kravspesifikasjoner, og de ble alle solgt i løpet av kort tid, tross en ublu pris. Gitarkamerat Halvdan Sivertsen kjøpte den ene.

Og for en lyd det er i gitaren! Øystein viser at halsen har eksakt den bredden som han vil ha. Dessuten er gitarkroppen designet for å passe Øysteins kropp.

Sunde2.jpg- Det er viktig å spille uten at man presser gitaren mot magen. Da demper man lyden, forklarer han og demonstrerer. 

- Det kan være vanskelig å rangere egne album, men hvilket setter du selv høyest?

- «Kjekt å ha», svarer Øystein kontant og fortsetter: Plata (som kom i 1989) ble spilt inn over bare tre dager i Nashville sammen med noen av de fremste bluegrassmusikerne i verden.

At publikum likte musikken, vitner salgstallene om. Over 100 000 eksemplarer ble solgt i lille Norge, og rett etter fikk Øystein Spellemannpris for albumet, og han ble i tillegg kåret til «Årets Spellemann» samme år.

Klassisk McIntosh

Og hjem fra Nashville ble det med noe helt spesielt i bagasjen. I likhet med kamerat Erling Neby har han sans for gamle rørforsterkere og en McIntosh 275 sto høyt på ønskelista. I Nashville visste de råd og fant et eksemplar som tidligere hadde stått i de gamle lokalene til The Grand Ole Opry. Det er ikke usannsynlig at stemmen til Hank Williams har vært innom den amp’en. Nå står den på Skarnes!

- Om jeg har prøvd den, nei. Her er det nok mer snakk om eierglede enn nytte. Jeg liker å se på den, sier Øystein og viser frem en tilsvarende modell som står trygt plassert på en solid glasshylle i Nebys hifi-museum.

Musikkeksperter rangerer også «Kjekt å ha»-plata høyt, men flere trekker like gjerne frem «I husbukkens tegn» fra 1984 som Sundes beste. 

- Det er hyggelig å høre at noen velger den. Noen av mine beste låter, som Bleieskiftarbeider og Påsketur, er å finne på plata, men den solgte ikke noe særlig, altså.

Fyller Oslo Spektrum

Plata holder en høy sonisk kvalitet, for her snakker vi om en artist som er opptatt av slikt. Flinke musikere som Petter Baarli og Reidar Larsen er med, og herligheten er spilt inn i Rainbow studios med Jan Erik Kongshaug bak spakene. Det var for øvrig samme mann som var tekniker på Øysteins første album i 1970. 

- Han er et eventyr av en tekniker! Ekstra morsomt er det også at et par av låtene på plata ble spilt inn i gamle Fagerborg studio for åtte og 12 år siden. Da jeg spilte dem inn den gangen var jeg ikke riktig fornøyd med tekstene. Så jeg skrev om og sang på nytt, sier han.

Når Øysteins 70-årsdag skal feires på nyåret, blir det ikke med en enkel middag. Artisten klinker like godt til med en jubileumskonsert i Oslo Spektrum 1. april. Billettene ble lagt ut i sommer, og i løpet av svært kort tid var 7000 billetter solgt og Oslos storstue fylt.

Sunde8.jpg- Så vidt jeg vet er det over 1000 personer på venteliste. Jeg gleder meg virkelig til denne dagen, sier han og legger til at noen artistvenner skal bli med ham på scenen. Og før storkonserten skal han holde flere konserter sammen med Ingrid Bjørnov, samt en del på egenhånd. Ikke noe AFP her i gården, med andre ord.

- Jeg merker alderen på at jeg må øve mer på gitaren enn før for å få til ting. Jeg er helt avhengig av kontinuerlig å holde spillingen vedlike, men gjør jeg det så fungerer det bra, sier han beskjedent.

For Øystein Sunde er langt fra rusten, og «Bestefar» byr på glimrende låter, spennende klanger og gitarspill i verdensklasse. Det blir helt klart når lytte-sesjonen hos Erling Neby står for tur. Det er nemlig ikke bare vintage som er å finne på museet. Neby har også et vilt anlegg bestående av de største McIntosh-monoblokkene og JBLs gigantiske Everest-høyttalere. Horn og til sammen fire 15-tommers basser sørger for trøkk så det holder. Smilene kommer raskt når Øysteins CD mates inn og moroa kan begynne. 

- Har du hørt på makan, dette må være ditt beste album. Jeg liker virkelig det jeg hører, både av musikken og tekstene. Dette er deg, men likevel i vår tid, skryter Erling Neby. – Og den bassaksofonen er det en helt utrolig lyd i!

Ikke streaming

- Når du fyrer opp rørmonoblokkene hjemme på Skarnes, hva liker du å høre på av andres musikk, Øystein?

- Først og fremst må jeg nok innrømme at jeg ikke hører like mye på musikk som jeg gjorde før. Da satte kona og jeg stadig vekk på en plate i stua. Det blir sjeldnere nå, men hvis jeg skal velge sjanger så bli det gjerne bluegrass. Jeg er veldig glad i Alison Krauss og Union Station. For noen fantastisk flinke musikere. Det er en sånn gjeng som bare trenger å ta «ett take» i studio fordi de er så flinke at det sitter med en gang. Og så kommer vi ikke utenom Dolly Parton og henne første bluegrass-plate, «The grass is blue». Der er det mange flotte låter. Av norsk musikk så gleder jeg meg veldig til Halvdan Sivertsen kommer med ny plate på nyåret. Jan Eggum kom jo med en veldig bra plate tidligere år, og nå er min nye plate ute.

Så er det bare å håpe på at Lillebjørn gjør noe også, sier Sunde og trekker frem et annet norsk album som har gjort inntrykk: Den siste til Lars Martin Myhre synes jeg låter veldig fint, altså. Anbefales! Og så har jeg veldig sans for Charlotte Audestad.

- Digital musikk eller vinyl?

- CD eller LP. Ikke streaming på meg, jeg har hverken Spotify eller Tidal. Jeg liker albumformatet. Jeg liker å gjøre avspillingen til en opplevelse i seg selv - åpne coveret, legge skiva i spiller’n og lytte til musikken mens jeg leser tekstene og hvem som spiller på de forskjellige sporene. Streaming blir litt som musikalsk overrislingsanlegg. Og er det noe jeg virkelig ikke tåler, så er det bakgrunnsmusikk, sier Øystein Sunde.