Jeg synes nesten det er litt rart å plukke opp en Rega RP8 fra esken. Det er sannsynligvis den letteste platespilleren jeg noen gang har hatt i hus, og den virker faktisk temmelig spinkelsammen med en Technics SL1200 og en god, gammel og modifisert Thorens 321 (i tung og massiv mahogny) som den deler hylle med under testen. Technics og Thorens kan du danse fugledansen på uten at de bryr seg større, mens Rega i utgangspunktet virker litt pinglete og ser ut til å måtte behandles med forsiktighet. 

Jo lettere, desto bedre

Målet med konstruksjonen var i utgangspunktet å lage plinten så lett som mulig, men da må den også lages ekstremt stiv. Her må noen nye materialer tas i bruk! Den lave vekten kommer er oppnådd ved at det er benyttet et lett og stivt fibermateriale. Fiberkjernen fått et lag med et laminat på over og undersiden for ytterligere å stive den av. Det indre skjelettet er superlett, og den kan brukes uten den ytre delen av plinten og støvlokket. En smakssak selvsagt. Men det er grunn til å ta med at den av en eller annen grunn virker solid, stødig og godt satt sammen. Til tross for at den ikke veier mer enn i overkant av 5 kilo og hvor tallerkenen står for det meste av vekten.

Arm

Armen er en Rega RB808 og den er noe mer sofistikert enn armen som sitter på Planar 3 og 6.  Rega har en lang historie med å lage gode armer. De har jo holdt på i 35år eller noe deromkring. Kanskje er Rega-armene litt undervurderte, selv om det ikke er noen egentlig grunn til det. Det må ikke se eksotisk og fancy ut for at det skal fungere. Her det ikke noen spor av karbon og andre spennende materialer. Kun velprøvde metaller som stål og aluminium som Rega har god erfaring med fra tidligere. Men denne gangen med større nøyaktighet på viktige punkter. Lagrene i den håndlagde RB808 har meget lav friksjon, den har stivere bæringer, helstøpt armrør og høy presisjon på justeringen av stifttrykk og antiskating.

rb808.jpgPickup

På spilleren sitter den nye Ania MC-pickup-en. Den passer perfekt til RP8 på den måten at den ikke behøver noen mellomstykker under armen for at den skal få eksakt riktig høyde (VTA). Pickupens impedans er 10ohm og utgangseffekt er 0,35mV. Rega lar deg selvsagt bruke den pickupen du ønsker, men det kan føre til litt fikling for å få høyden på armen, og dermed vinkelen på pickupnålen mot platen 100 prosent korrekt.

Tallerken

Mellom armbasen og lageret (av messing) til tallerkenen sitter det en nøye kalkulert avstivning. Den har jobben med å hindre eventuelle resonanser som oppstår i tallerkenen og lageret å nå armen. Selve tallerkenbasen er i aluminium, mens den tredelte tallerkenen av glass har størst tyngdepunkt ytterst for å sikre stabil omdreiningshastighet.

Strømforsyning

En ting som er helt avgjørende for lyden i en platespiller er at hastigheten på motoren hele tiden er så jevn som mulig. Jeg, og et par andre i redaksjonen, er helt allergiske mot små hastighetsvariasjoner som henholdsvis senker eller høyner tonene som blir avspilt. Det tok litt tid i min platespillerutdanning før jeg forstod at min motvilje mot enkelt spillere med remdrift var at det rett og slett låt litt «surt». Nå kommer denne ujevnheten av flere ting enn motoren alene, som for eksempel slakk eller strekk i remmen, flytende oppheng som beveger seg svakt horisontalt og plater hvor senterhullet ikke er eksakt i midten, men du kommer uansett ikke i mål uten at motoren går 100 prosent jevnt. Rega har derfor laget en ekstremt stabil motorstyring med TT-PSU. Denne blir tilpasset og justert til hver enkelt spiller for høyest mulig nøyaktighet.

ania-2-g.jpgOser av tempo og substans

Spilleren kom godt satt opp fra leverandør, så det var ikke særlig mye annet som måtte gjøres enn å sjekke stifttrykk (anbefalt mellom 1,75 og 2 gram med Ania), stille antiskating, og kjapt måle vinkelen på nålen.

Jeg benytter en Fono MC RIAA som også er fra Rega. Den låter overraskende fint, og er veldig mye for pengene, men kanskje spilleren fortjener en enda mer påkostet RIAA for å få ut det maksimale potensialet.

Det tar omtrent 5 sekunder før spilleren har jevn hastighet. Det er innafor, selv om man jo blir veldig bortskjemt med Technics SL1200 som får den hastigheten den skal ha nærmest umiddelbart. Innledningsvis sjekker jeg også om hastigheten er stabil og jevn, og hører her ingen tegn til hastighetsvariasjoner selv om jeg spiller testplater med lange toner på samme frekvens.   Utstyrt med t knippe LP-plater viser pickupen seg kjapt å være et godt valg. Den tonale balansen er god, og det settes opp et naturlig, åpent og ganske så luftig lydbilde det er nær umulig å mislike. Det er friskt og livlig uten å bli for påtrengende, og både stemmer og instrumenter låter ærlig og troverdig. Klangen er selvsagt litt avhengig av hvilken RIAA du velger, men Planar 6 tilfører ikke særlig mye varme til klangen på egen hånd. Noe å tenke på hvis du er fan av behagelig varm analoglyd, eller har et stereoanlegg som behøver å mykes litt opp.

Diskanten er flott oppløst og detaljert, og spiller med masse luft. Det skapes plass og rom i lydbildet og utklingingen av hver eneste note er veldig presist og realistisk. Mellomtonen, som jeg nok mener er spillerens høydepunkt er kjapp, gledelig dynamisk og åpen. Det gir fabelaktig gode stemmer, herlige gitar, hardtslående perkusjon og det skapes et fantastisk flærr og tut i blåseinstrumenter. Det er ikke så ofte du får følelsen av å sitte en meter eller to midt foran en trombone eller en trompet, men her går altså det helt fint. Inspirert av dette setter jeg på Monster on a Leash med Tower of Power. Her er det mye som foregår, det er ganske tykke lag med klang og blåserne står på som gale gjennom hele skiva. Likevel er det imponerende orden på sakene. Blåsere, keyboards, vokal og slagverk får luft mellom seg både i bredde og dybde, det låter like fint enten det er full fyr i hele bandet eller tatt helt ned både i volum og tempo. Platen viser også at spilleren har en herlig evne til å skape engasjement. 

Og så over til det som kanskje er den største overraskelsen. Vi har blitt innprentet i noen tiår at vekten på spilleren er viktig for bassgjengivelsen. Kanskje til og med DET viktigste. Men her er det absolutt ingen tegn til at det er sant. Bassen er kanskje ikke like kjøttfull som på Technics SL1200, men bassen er både dyp og mektig. Dessuten har den en kjapp og presis gjengivelse av bassen som skaper tempoet Rega er så kjent for. En ting er at bassen starter presist og kjapt, men den stopper presist og naturlig også. Her er ingen følelse av uttværing i bassen og senkning av tempoet i musikken - slik den veldig ofte er på rimelige spillere. Jeg vil karakterisere bassen som ganske spretten og dynamisk. Det bringer med seg en naturlig energi og en livlighet som gjør musikken interessant og engasjerende, og veldig underholdende.

Med andre og mer stillfarende typer musikk på spilleren, for eksempel Ingvild Koksviks utmerkede «Og sangen kom fra havet» er det stemmen som er i fokus. Det takler RP8 på glimrende måte, med et godt og naturlig fokus på stemmen og med god plass til instrumentene bakover i lydbildet. Høyden er flott, og bredden er mer enn rikelig. Stemmen tar plass rett foran deg, og du får en kontakt med artisten som er spennende og ekte.

Konklusjon

Rega RP8 har mange positive egenskaper. Design og finish kunne sikkert vært mer spennende, men det skal jobbes særdeles hardt for å lage en platespiller med like god balanse mellom de enkelte komponentene i konstruksjon. Lyden er livlig, bestemt, engasjerende og inspirerende. Spilleren har selvsagt konkurrenter, men er du ute etter en ryddig platespiller med tempo og rytmisk presisjon utover det vanlige og en smittsom energisk musikalitet er dette et åpenbart valg i prisklassen.