Klassisk jubileumsmoro

Denne høyttaleren var egentlig tenkt som en senterhøyttaler til de store og brutale høyttalerne Klipschorn og da i et stereosystem med tre høyttalere da den kom til verden i 1957. Litt sært, men det var nå likevel en ide. Klipsch Heresy er ekstremt effektiv, den har en svær bass og horn i mellomtonen og diskanten, og den står direkte på gulvet. Klassisk!

Moderne på innsiden

Heresy er selvsagt oppgradert siden 1957, men dette er kun tredje generasjon. Klipsch har kanskje ment at det ikke er så mye å gjøre med den ut fra størrelse, valg av bass-element og generell lydsignatur. Første revisjon kom i 1985 og så igjen for et par år siden. Da fikk den nytt bass-element, nye titandrivere i både diskant og mellomtone-hornet og bi-wiring. Og effektiviteten ble skrudd opp til 99dB! Den spiller altså nær 100dB ved kun 1Watt målt med mikrofonen plassert på 1meters avstand. Det er allerede drønnende høyt, og skulle du ta sjansen på å fore den med de maksimale 100wattene den er oppgitt til å tåle, er hørselvern anbefalt etter kun få minutter.

Et klassisk oppsett med Heresy har selvsagt en rørforsterker eller to, og da holder det jo veldig godt med 10-15Watt per kanal. Men ikke forsøk forsterkere som suser selv en liten smule. Litt sus blir veldig mye sus når høyttalerne er så effektive.

Utvendig er det klassisk treverk av en møbelkvalitet du knapt finner på dagens høyttalere. Ekte amerikansk møbelhåndverk slik vi gjerne skulle sett også på andre typer høyttalere.

Innledende runder

Disse høyttalerne må spilles inn. Importøren anbefaler minst 100timer for å få diskanten og mellomtonen til å ”løsne”. Med en gang er høyttalerne litt skingrende, men det gir seg etter hvert som de får spilt seg til. Likevel er det ikke verre enn at du fint kan plassere de på gulvet i stua allerede med en gang du pakker dem opp. De er ikke særlig store, men sniker seg definitivt ikke unna øyet. De tar plass på flere måter enn rent fysisk. På den posotive side er de ganske lettplasserte. Bare sørg for at du har fri sikt til hornene i front, og det er perfekt hvis du klarer å plassere de slik at du er plassert 90grader mot den skrå fronten.

Klipsch oppgir høyttalerne til å ha kun spille ned til 58Hz i bassen. Det er jo litt flaue greier sammenliknet med de mindre høyttalerne i Klispch sin Reference Premier-serien. Vi snakker likevel ikke om et 5tommers element som skal pines ned til 50Hz, men et stort membran som spiller bass under 60Hz med et overskudd og en respons du nesten ikke tror er mulig. Det er fortsatt ikke dypt, men du får raskt en leksjon i hva dagens kompakthøyttalere mangler i bassen. Nemlig dynamikk! Her er det ikke mye snakk om å feige ut i mellombassen, og den hamrer løs på inventaret i stua og skadeskyter et par potteplanter under den første seansen. Og de får også god hjelp fra gulvet når de skal spille bass. Ikke forsøk å plasser de på stativer! Men det er ikke pent – ennå, og du hører det er god del å gå på i forhold til klarhet og gjengivelse av detaljer. Det spiller litt trangt og det høres ut som om hornene er litt presset, noe de selvsagt ikke er.

De er utfordrende – på flere måter

Den dynamikken du oppnår med Heresy er godt i overkant av hva de fleste har hørt i heimen, eller utenfor konsertsalen. Men dette kommer ikke uten at de utfordrer oppfatningen av hvordan musikk skal avspilles i hjemmet. Det er annerledes og det er mer ”live” enn noen annEffektiviteten er i hifi-sammenheng ganske ekstrem, og høyttaleren spiller faktisk greit høyt selv med en watt eller så fra forsterkeren. Det fører til en sjeldent lav forvrengning, og en klarhet som standard elementer knapt klarer å nærme seg. Du hører alt som skjer, og du får det rett i fanget. Nådeløst og effektivt, men når det først er bra – er det fantastisk!

Skal du dopes ned?

Heresy er en håndfull, for å si det slik. De låter friskt og de er utfordrende fordi de kliner til med en energi og en dynamikk fra mellomtonene og oppover som setter både utstyret og innspillingene på prøve. Men når det funker er det utrolig gøy.

Jeg mener at en høyttaler som dette skal slippes løs og få puste. En lett neddoping med avslappet og varmt-klingende elektronikk virker for meg helt feil. Her er det fri dressur som gjelder, og ethvert forsøk på å pynte på opplevelsen bringer en i retning av mer moderne høyttalere. Det som er flott er at du knapt behøver mer enn 5watt for å bringe liv i musikken din. Kjøp den beste 15watteren du kan finne, og du er i lykkeland.  Og når du har hørt på dem i en periode høres nesten alt annet du kobler til forsterkeren din ut til være helt feil. Selv normalt energiske høyttalere virker litt flate og kjedelige i sammenlikningen.

Det er selvsagt fristene og sette på musikk som har mye energi og bare kline til, men jeg begynner mye penere og mer forsiktig. Katie Mehlua er enkel og liketil musikk, og hun har en stemme som lett avslører uregjerlige høyttalere. Her går det faktisk brillefint. Stemmen er god og den enkle instrumenteringen låter fantastisk i bakgrunnen. Lydbildet er svært stabilt og presist, og jeg oppnår et fokus som virker naturlig og godt. Plassen mellom musikerne er imponerende god, og alt er tegnet opp på en beksvart bakgrunn.

Jeg er litt i prog-modus for tiden og fortsetter med Kaipa sin Sattyg, og får endelig høre denne skiva slik den skal spilles. Stemmene er klokkeklare, gitaren deilig svevende og nydelig vist frem, og trommene er både detaljerte og dynamisk troverdige. Tøft!

Fraværet av dypbass er av og til påtakelig og noen spor jeg hører mangler litt fundament, men løsningen er ikke mer enn en god subwoofer unna, og med innstillingene gjort slik at subwooferen spiller fra omtrent 55Hz og nedover slik at den ikke bidrar meg økt forvrengning og faseproblemer, blir dette temmelig eksplosivt. Og så lenge jeg holder meg på den fornuftige siden av 100dB blir jo heller ikke subwooferen presset nevneverdig.

Etter innspilling er det også mye som kommer på plass nå vi snakker om detaljer og oppløsning, og det er absolutt ingen grunn til å være redd for at de blir for lyse eller for skarpe. De er bare ekstremt tydelige.

Jeg synes de er veldig gode på akustisk gitarer av alle slag. Akustiske gitarer låter brillefint, og det gjør de også på svære, forvrengte gitarvegger som i de to første sporene på Rammsteins Reise, Reise. Makan! Det mest interessante er at dette er de første høyttalerne jeg har hørt i kjøpbar prisklasse som får lyden av en gitar til å høres ut som den kommer fra en gitarforsterker og et kabinett, og ikke en blek komprimert kopi. Dette har nok litt å gjøre med tolv-tommerne i systemet, og litt med effektiviteten. Når det spilles på Marshall så låter det Marshall!

En spillestil som dette nesten skriker etter en dyp og tung bass, noe du ikke får, men så betaler du da heller ikke for den. 

Mer raffinert enn du tror

Jeg er ikke overbevist over høyttalerens evne til å spille klassisk musikk. Det blir kanskje litt for mye ”bitt” i feler og strykere, selv om blåserne kommer ut med et brak og ekte messingklang. Kanskje blir det til slutt litt masete, selv om det i begynnelsen er aldri så engasjerende og morsomt.

Men på moderne elektrisk musikk av alle slag har de en tilstedeværelse og noen dynamiske muskler som få andre høyttalere kan stille opp med. Når jeg trekker det helt ned på normale lyttenivåer og spiller Kari Bremnes, Agnes Obel, Allan Taylor og tilsvarende, er dette mer raffinert, detaljert og sofistikert enn både utseende, bestykning og rykte forteller om.

Konklusjon

Selv om dette er storartet på mange måter, er jeg litt delt. Det de gjør er på grensen til fantastisk, men så mangler de også litt av det jeg er ute etter i en høyttaler til hjemmebruk. Jeg vil gjerne at det skal være dynamisk og ekte, og samtidig oppløst og lineært. Med Heresy får du ikke begge deler – slik det ofte er med høyttalere som ikke koster skjorta. Heresy er altså både spesielt og sært, men også uimotståelig og flott. Et vanskelig valg!