Tekst: Håvard Holmedal (haavard@stereopluss.no)

Vi har testet to stativmodeller som begge imponerer i denne utgaven av Stereo+. KEF R3 og Sonus Faber Sonetto II ligger så veldig langt unna hverandre i pris og begge er kompakte høyttalere beregnet på stativ. Selv om dette av forskjellige årsaker ikke er en direkte duell går det knapt an å skrive om den ene uten å sammenlikne dem med hverandre. De er likevel svært ulike både i konstruksjon og design, og virker også å henvende seg til helt forskjellige kjøpere. 

Enda en ny generasjon koaks-elementer

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg har kommet helt ut av tellinga når det gjelder KEF sine koaks-elementer. Jeg trodde det var 7. generasjon eller noe, men det viser seg at dette er deres 12. utgave av elementet. Det går rykter om at de på et eller annet tidspunkt holdt på å gi opp (noe de sikkert hadde en grunn til å gjøre), men tok nye grep, utviklet sitt eget simuleringsprogram og så gikk det slag i slag. De er også blitt relativt åpne om hva som har vært utfordringen med hver ny generasjon, og er det ennå. En av de største utfordringene har hele tiden vært gapet mellom diskant- og mellomtone-elementet. Luft som beveger seg ut og inn av den spalten har skapt forvrengning og en liten farging av lyden. Dette er fikset, eller i hvert fall såpass under kontroll at dette ikke lenger er noe problem, og ikke hvert fall ikke noe som er hørbart. En annen utfordring er at diskanten bruker mellomtone-elementet som spredelinse. Det er ikke noe problem – så lenge den står stille. Men det gjør det jo ikke. Her har KEF kommet frem til en form både på mellomtonen og omgivelsene til diskanten at denne utfordringen er løst. Så er det sikkert 100 andre ting som de har løst de siste 20 årene. 

Den lille linsen foran diskanten er også stadig forbedret. Den har som hensikt å bryte opp luftproppen som oppstår rett foran diskanten og dermed kontrollere spredningen bedre. 

Bass-elementet er av en hybdrid mellom papir og aluminium. Det gir høy stivhet, la vekt og god demping. Bassporten har samme løsning som porten i LS50. Den har imponerende bass i forhold til størrelse. Kanskje KEF er inne på noe....   

KEF R3 Black.jpg3-veis konstruksjon

I og med at diskanten og mellomtone-elementet er så kompakt, behøver ikke KEF lage en halvhøy stativhøyttaler for å lage en full 3-veis konstruksjon. Høyttaleren er kun 42cm høy og altså forholdsvis kompakt. Dybden er imidlertid 34cm og det gjør at høyttaleren totalt sett er ganske stor. Det kjennes også på vekten. Den veier inn med nesten 14kilo. 

Delefrekvensen mellom bassen og mellomtonen er oppgitt til 400Hz, mens det mellom mellomtone og diskant er delt på 2,9kHz. Selv om 400Hz høres lavt ut, er det ikke mer enn en plystretone, og de som har en hørt en stemmegaffel noen gang kan sikkert bekrefte at dens 440Hz tone ikke er spesielt dyp. 

Høyttaleren er oppgitt til å spille mellom 52Hz og 50kHz, men hvis man kun er en smule romslig med målingen er det bra respons ned til i underkant av 38Hz. Det er ganske imponerende for en stativhøyttaler. 

Høyttaleren er 8ohm, det oppgis 87dB effektivitet og du kan spille 110dB. Det er høyt nok for de fleste. Vanlig lyttenivåer, slik som vi holder oss på under tester er sjelden over 95-96dB. Nå er det ikke alle som synes det er spesielt høyt, og kanskje særlig de som steller med hjemmekino. Kobler du til en subwoofer og deler disse høyttalerne på 80Hz kan du spille vesentlig høyere – hvis du har en bra forsterker. Ikke prøv det med en blodfattig budsjett-receiver. Da kan veien til service-verkstedet med brente diskanter være kort. 

Selv om det ikke burde være noe problem for moderne forsterkere viser det seg at det er det likevel. Høyttaleren har sitt nederste impedans-punkt på nær 3 ohm. Det gjør at utvalget av rimelige forsterkere og særlig flerkanal-receivere som kan brukes tynnes kraftig ut. Det er vanskelig å komme med noen absolutte anbefalinger her, men det skal vi forske litt på i neste utgave da vi har planlagt en sammenligningstest av integrerte forsterkere i prisklassen opp til kr. 20.000.-. Det gir likevel en antydning når en forsterker som Marantz PM8006 spiller bra på KEF R3. Du hører at det litt mer å hente, men du bør klare å stable på beina et fabelaktig anlegg for en hyggelig pris.   

Imponerende lyd

Jeg må innrømme at jeg ble imponert over det KEF R3 gjør, hvordan de spiller musikk og hvordan KEF har klart å hente ut så utrolig mye detaljer uten at det er noe som stikker seg ut og blir overtydelig. 12. generasjon koaksialelementer er helt åpenbart forbedret, og i tillegg har de hentet teknologi fra reference-serien, som riktignok begynner å dra litt på åra, men som likevel gir deg hakeslipp på godt utstyr. 

Det som er den mest tydelige kvaliteten er måten den avslører scene og opptaksrom. Lydbildet ligger der som en løk du kan skrelle av lag for lag, og stadig komme lenger inn mot bakveggen. Det merkelige er at innspillingen heller ikke behøver å være så fantastisk. Du blir sittende som fjetret likevel med gåsehud over hele overkroppen og en håret på armene rett til værs. Den punktkilden som koaks-elementet utgjør fungerer perfekt – også om du skulle bli skubbet bort fra favorittstedet og sweetspot i sofaen. Lydbildet du hører er fortsatt stort og luftig, og med imponerende presisjon. Instrumentere og stemmer sitter perfekt i lydbildet. 

Jeg spiller Rose med Manu Katchè og blir sugd inn i et lydbilde som brer seg ut i rommet som et varmt, deilig teppe. Pianoets anslag er naturlig og klangriktig, og både saksofon og trompet gjengis som om de står foran deg i rommet. Helt uten filter. Når saksofon-soloen starter er jeg solgt. Det låter stort, varmt og rikt. Kontrabassen mangler litt størrelse, men her snakker vi altså om en stativhøyttaler. KEF R3 LF_tech.jpg

Det viser seg fort at høyttaleren er i stand til å la musikken og innspillingen bestemme hvordan det klinger. KEF R3 tilfører null egen lyd. De instrumentene som har en smule varme, for eksempel en myk tenorsaksofon, beholder klangen gjennom hele låten. Samtidig er det luft i cymbaler og snert i vispene når de treffer skarptrommen. Pianoet er mykt når anslagene er myke og rolig, og steinhardt når det klinkes til i de øverste oktavene. 

The Ballad of Bill Hubbard av og med Roger Waters ruller rett som det er over anlegget, men når jeg tester er det først og fremst for å høre hvor nøyaktig høyttalerne plasserer stemmer, hundegnell og instrumenter, og hvor de opptrer i de kjempesvære lydbildet. Funker det betyr det at fase og tid er pent på plass. Det hele er pent akkompagnert av Jeff Becks svevende gitar. Dette er kort og greit en stor (bokstavelig talt) opplevelse. Litt lydmasturbering er det riktignok, men likevel så bra gjengitt på disse høyttalerne at du blir litt satt ut. Jeg spiller låta 3 ganger etter hverandre bare for nytelsen skyld.  

Jeg koster på meg et par rundturer med Train Song med Holly Cole og forsøker å finne noe feil i høyttalerens gjengivelse av kontrabassen. Jeg har som sagt hørt den større, men det har aldri skjedd med såkalte kompakthøyttalere, og i hvert fall ikke i denne prisklassen. Bassen er dyp nok og er kontrollert og stram helt til høyttaleren treffer de aller dypeste og mest krevende tonene. Likevel holder den stand uvanlig langt nedover før den av naturlige årsaker må melde pass. Naturlige årsaker er i denne sammenhengen ren fysikk. Det går an å komme dypere, men på bekostning av volum, og du kan spille høyere på bekostning av dybde. Fritt valg. 

Hvis noen ber meg om å velge mellom Sonus Faber Sonetto II blir jeg svar skyldig. Begge er fantastiske høyttalere, men likevel er de totalt forskjellige og henvender seg til to forskjellige kunder.  

Konklusjon

Det er tydelig at høyttalerprodusentene har kommet et skritt lenger når det gjelder finish. KEF R3 er flott og med en rekke flotte finisher finner du en som passer perfekt sammen med andre dyre møbler i stua. Den er lett å plassere så lenge du holder den litt unna bakveggen, men kjøp deg et par stativer. Det får du mer igjen for enn nesten hva som helst annet du kjøper sammen med denne høyttaleren. Hvis du absolutt insisterer kan du selvsagt plassere den på en hylle, men få den så langt unna bakveggen som praktisk mulig.