Aktive høyttalere, enten de er mer eller uten trådløse muligheter, gjør det enkelt å plassere hifi i møblerte hjem. I tillegg til at det veldig ofte spiller meget godt til prisen, kan du kaste ut stereoracket eller hylla, og alle komponentene du har plassert der, og kabelkaoset eller kråkeredet bak hylla er et tilbakelagt stadium. Hvis det er det du ønsker. Det vil alltid være mange som vil ha full fleksibilitet til å bytte ut komponenter, og gjør oppgraderingen både på elektronikk og høyttalere så fort det er noe nytt tilgjengelig i markedet. Ikke noe galt sagt om det. Hobbyen vår er heldigvis allsidig og mangefasettert. Men jeg må innrømme at tanken om å få plassert inn aktive høyttalere i stua har streifet meg etter noen virkelig flott opplevelser de siste par årene. Det begynte med KEF LS50, fortsatt med B&W Formation Duo og nå sitter jeg her med System Audio foran meg. De har noen egenskaper jeg knapt har hørt på komplett anlegg i tilsvarende prisklasse, og det er veldig moro å høre et par så kompakte høyttalere bevege seg ned til 20Hz. Det betyr brønndyp bass, og deilige lydopplevelser. 

Mye effekt

Det er åpenbart at bassressursene ikke kommer av smarte akustiske løsninger og store elementer. Det er avslører hvem som helst i løpet av noen sekunder. Alle forstår at her er det DSP-er, aktiv elektronikk, betydelige kraftressurser og elementer som er spesialbygget for oppgaven. For å begynne med forsterkerne. System Audio har utstyrt høyttalerne med 300watt per høyttaler og det er jo ganske betydelig effekt uansett hva man sammenlikner med. Konstruksjonen er en lukket 4 veis-konstruksjon hvor diskant og mellomtone deles på tradisjonelt vis. I bassen er det, selv om det er to identiske elementer, ikke nøyaktig samme delefrekvens og DSP-behandling. Elektronikken gir nye muligheter for manipulering av elementet og hvorfor ikke ta de i bruk? 

Når to såpass små elementer skal spille så dypt må de ha lengre vandring, men selv det vil ikke holde når man spiller høyt. Derfor begrenses volumet i de aller dypeste frekvensene når det spilles høyt. Noen vil kanskje si at dette vil føre til hørbare forandringer i lyden, men egentlig ikke. Du kan ikke høre at det skjer, og heller ikke på hvilke frekvenser. Jeg har prøvd! Den ekstremt lette diskanten sitter i en DXT akustisk linse som sørger for kontrollert og forutsigbar spredning av lyden i rommet. 

Besøk av Ole Witthøft

Ole Witthøft hadde tatt turen helt fra Danmark for å levere høyttalerne hjem til meg. For en service! Over en kaffekopp fikk vi derfor tid til å gå skikkelig gjennom konstruksjonen, før Ole satte seg i bilen og kjørte tilbake til Danmark. Vi snakket mye om hvordan elektronikken kan kompensere for, la oss kalle det unøyaktigheter i elementene. Ole vet utmerket hva som kreves i konstruksjonen av et element for at det skal kunne brukes i en highend-høyttaler, men her har det vært viktig at prisen ikke skal gå helt i taket. Derfor har han sett veldig mye på hvilke parametere som DSP-en kan korrigere slik at produksjonen av elementene blir så rimelig som mulig. Det som ligger i dette er nok at det siste og gjerne tidkrevende manuell arbeidet med elementene som skiller et highend-element som dette fra et i superklassen, kan kompenseres for med smart bruk av den innebygde elektronikken. silverback_electronics.jpgElementene er forresten laget av karbonfiber og bassene har hele 40 prosent større slaglengde enn tilsvarende elementer. Vi snakket også en del om trådløs overføring av lyd. System Audio benytter standarden WiSA (Wireless Speaker Audio) som skiller et seg fra de fleste tilsvarende systemer ved at den er laget spesielt for lyd. Dataoverføringen er en kontinuerlig strøm av data og ikke pakker slik andre standarder benytter. Det låter bedre, og Ole går så langt som å hevde at overføringen er like god som hvilken som helst kabel, uansett pris. 

WiSA benyttes forresten av flere produsenter, og har den fordelen at det konfigurerer seg automatisk. Det fungerer på 24bit/96kHz, og har du en forsterker eller TV med WiSA snakker den trådløst med disse høyttalerne. Det er også forberedt for 7.1. 

Digitale og trådløse muligheter

Til denne testen har jeg også fått levert en HUB. Den gjør at høyttaleren ikke bare blir aktiv, som også er et mulig bruksområde, men også trådløs med flere interessante muligheter. Som aktiv høyttaler kobler du Legend 40 Silverback til med et par XLR-kabler og kontrollerer den fra forsterkerens linjeutganger. Høyttalere starter opp automatisk og slukker også av seg selv etter en stund, uten en lyd. Hub-en gir også flere digitale muligheter som blant annet 4 digitale innganger, 2 analoge innganger (de blir konvertert til digitalt format), AirPlay, Chromecast, Bluetooth, Spotify Connect, DLNA, USB og HDMI for direkte kobling til TV. Det burde gi de aller fleste den fleksibiliteten de er ute etter. Det er heller ingen ting i veien for å benytte de både kablet og trådløst i et og samme hifi-anlegg. Det interessant med WiSA-teknikken er at systemet har veldig lav såkalt latency (forsinkelse). Signalene du sender til HUB-en trådløst eller via kabel blir gjengitt uten forsinkelse. 

Aktiv drift

Fordi aktive og trådløse høyttalere har lett for å spille litt forskjellige avhengig av om det er kablet eller trådløs overføring av lyd, hvor trådløst veldig ofte spiller svakt dårligere, var det all mulig grunn til å begynne med høyttalerne koblet til en iFi DSD Pro med både rør og transistor og fullbalanserte XLR-utganger. Jeg begynner med å spille musikk og kobler inn transistor-moduset på forforsterkeren. Det første som åpenbarer seg er en dypbass som må ha gitt meg et uttrykk av total vantro i ansiktet. Dette er rett og slett ikke til å tro fra et par kompakte gulvstående høyttalere. Bassen beveger seg uten åpenbare problemer helt ned i den aller dypeste kjelleren, og så lenge du ikke insisterer på å spille skikkelig høyt, holder den seg også der. 

Det er en utfordring å spille så dypt, og en enda større utfordring å gjøre dette stramt, kontrollert og balansert. Bassen stikker absolutt ikke av, men har en balanse som føyer seg pent med mellomtonen, og ikke kladder til lydbildet og på den måten hindrer detaljene i mellombassen og den nedre delen av mellomtonen å skinne. Klangbalansen er nøytral og det finnes en smule varme i mellomtonen som jeg tror mange vil sette pris på. Det gir gode vilkår for blåseinstrumenter som saksofoner, piano, gitar og kanskje særlig herrestemmer. Og så skulle man kanskje tro at salige Leonard Cohens stemme skulle blir for stor, dyp og tung, slik som dessverre ofte skjer når det kobles til en subwoofer, men det skjer ikke. Stemmen er derimot svært detaljert og du kan høre et helt artistliv i lyden fra stemmebåndene, og selv om «riktig» ikke er en perfekt beskrivelse, er det slik man forventer at stemmen skal låte. Syetem Audio Legend 40.jpg

Jeg spiller også Rose med Manu Catche, og i tillegg til å være en helt nydelig sang, kommer instrumentene særdeles godt til sin rett med Jan Garbareks tenorsaksofon som et absolutt høydepunkt. Det er raffinert, detaljert og godt oppløst, men det er ikke det du legger merke til. Først og fremst er det hvordan høyttaleren formidler musikken og rommet som imponerer. Med en høyttaler som spiller ekte dypbass oppleves rommet som større, instrumentene vokser slik at de får naturlig størrelse, og når fokus og perspektivet også er meget nøyaktig tegnet opp, blir dette vakkert – på alle mulige måter. 

Trådløst

Jeg kan ikke huske å ha hatt trådløse høyttalere som har vært mindre kranglete å koble til enn disse. På baksiden av høyttalerne er det et lite panel hvor du må markere hvor i systemet hver høyttaler hører hjemme, i dette tilfellet høyre eller venstre front, og så var det bare så spille. Tro det eller ei. Dette er virkelig veldig enkelt og brukervennlig å sette opp. Jeg spiller gjennom den samme spillelista og kobler også frem og tilbake mellom balansert kabling og trådløs avspilling. Det er absolutt ingen degradering av signalet ved trådløs drift, og det er selvsagt slik det skal være, men erfaringen vår viser at man ikke skal ta dette for gitt. Kvaliteten går ikke alltid i favør av trådløs overføring av lyden når høyttalerne også har kablede muligheter. Her fungerer det utmerket, og når kablene (og kanskje også stereoracket) først er ryddet unna, er det ingen vei tilbake. 

Dypbass er deilig

Vanligvis er den eneste muligheten for ekte dypbass et par alvorlig svære høyttalere eller minst en subwoofer. Her overtar elektronikken og flytter gjengivelsen til ytterpunktet av fysikkens muligheter. Og det er ikke bare for å gjengi instrumentenes dypeste frekvenser. De får man stort sett et brukbart inntrykk av selv med et par mindre høyttalere. Til og med de som er beregnet på å tå i bokhylla. Tilleggsopplevelsen er imidlertid en følelse av rom og plass som overgår mindre høyttaleres formidlingsevne fullstendig, og en følelse av ekte tyngde. Flygelet står fjellstøtt på gulvet og du kan føle at det veier sine 3-400 kilo, mens kontrabassens kobling til gulvet og underlaget plutselig er en betydelig del av musikk-opplevelsen. At brønndyp bass uten hørbar kompresjon fra en Moog Taurus basspedal også får det til å skrangle i glasskapet på kjøkkenet hører også med til opplevelsen når Steve Hackett (ex Genesis) drar i gang med konsertversjonen av Voyage of the Acolyte. Mektig og episk! 

Konklusjon  

Bass er ikke alt. Legend 40 Silverback spiller også minst det som forventes av kvalitet i mellomtonen og diskanten, og spiller balansert og raffinert helt uten at det er noe som stikker seg ut og farger opplevelsen, eller gjør den syntetisk og spiss. Høyttaleren er faktisk veldig lett å like!