Eksplosiv eleganse

Tekst og foto: Roy Ervin Solstad

Helt siden slutten av 1970-tallet har tyskeren Thomas Blumenhofer laget hornhøyttalere fra sitt verksted omtrent 100 kilometer vest for München. At tyskere har dilla på hornhøyttalere burde ikke overraske noen som har vært på hifi-messa i München, eller på messa i Warszawa. Det florerer det av tyske produsenter av hornhøyttalere.

Blumenhofer startet imidlertid ikke serieproduksjon av høyttalere før etter tusenårsskiftet. Tidligere var det ble høyttalere laget på bestilling. I dag består sortimentet av høyttalere i alle klasser, men felles for de aller fleste av dem, er at de er toveis-konstruksjoner og at diskanten er hornladet.

Poenget med hornhøyttalere er å øke de dynamiske egenskapene. Et horn – eller kompresjonsdriver – forsterker lyden, noe som gjør at du trenger mindre kraft for å få til samme lydtrykk som om du hadde hatt et tilsvarende element uten hornlading. Med andre ord vil også elementet trenger mindre bevegelse for å skape samme lydtrykk. Det gjør at du får et kjappere element, og dermed større dynamikk. Det er i hvert fall teorien.

Personlig synes jeg at utfordringen med hornhøyttalere ofte har vært at hornladingen har skapt en «ropert-effekt». Det har vært mest tydelig på vokalopptak. Stemmer har hørtes ut som om man lager en slags tut med hånden foran munnen. 

På hifimessa i Warszawa i slutten av oktober 2022, presenterte imidlertid Blumenhofer sine nye statement-høyttalere, Gioia XXL. De hadde ikke et snev av denne nasaliteten, men bergtok meg fullstendig med sin dynamikk og spilleglede. Ulempen var selvsagt pris og størrelse. De største Blumenhofer-høyttalerne koster mer enn to millioner kroner, og mitt rom på 12,5 kvadratmeter ville være altfor lite for slike beist.

Jeg var imidlertid så spent på om det kunne være mulig å få veldig gode hornhøyttalere til å spille ordentlig også i et så lite rom, så jeg begynte å kikke på de andre høyttalerne Blumenhofer lager. Høyttalerne i Gioia (som betyr glede) var for store, det samme med serien under, Corona. Den minste serien Fun, har ikke hornlading, så den utgikk også, mens Tempest-serien har jeg lyttet til tidligere, med godt resultat.
Da gjenstod kun Genuin-serien med sine tre modeller. Den største FS1 mk3 har et 15-tommers element i tillegg til horndiskanten. Høyttalerne ser utrolig spennende ut, men med 62 cm dybde, så utgikk de av rent fysiske grunner. De ville bli for store. FS3 mk2 hadde fungert fint, men siden de på papiret «bare» gikk ned til 40 hertz, så var det ikke akkurat det jeg lette etter. Jeg ville ha noe som ga meg mer i bassen, og da var Genuin FS2 mk2 akkurat et jeg lette etter.

Genuin FS2 mk2

Den midterste høyttaleren i Genuin-serien var nemlig ikke veldig mye dypere enn mine egne PMC-høyttalere, og de skulle spille bass ned til 35 hertz. For de aller fleste av oss, burde det være nok.

Med 94 desibels følsomhet og 8 Ohms belastning, kan man drive høyttalerne selv med små rørforsterkere. Min egen klasse A-forsterker med 60 watt var godt innenfor maksimal anbefalt forsterkereffekt også. Det var lite som tydet på at dette skulle gå ordentlig galt.

Selve høyttalerne har en lekker kasse bygget opp i kryssfiner av bjørk, med solid intern forsterkning. Utvendig kan du enten få kassa lakkert, eller finert. Standard leveres høyttalerne i valnøtt eller mørk valnøtt, men du kan bestille høyttalerne i spesialfiner eller premiumfiner. Da øker prisen med henholdsvis 10.000 kroner og 17.000 kroner paret. Det trearbeidet gjøres på Blumenhofer sitt eget verksted, og ujevnheter i fineren eller mykere deler blir fylt opp med et stoff i kontrastfarge. Deretter blir fineren pusset og lakkert. Resultatet blir at du ikke finner to like Blumenhofer Genuin-høyttalare. Det ser rett og slett ut som ekte håndverk, og det er det også. Testhøyttalerne er for øvrig levert i Indian Apple premium finish.

Noe demping å snakke om i selve kassen kan du bare glemme, og knoketesten avslører at Blumenhofer sin kasse er en del av lyden. Her vil kassa spille med. Dog er det verst å nevne at kabinettet er uten en eneste parallell flate (bortsett fra topp og bunn). Sidene buer innover fra den brede frontbaffelen mot den langt smalere bakplata, og mens bakplata er loddrett, heller frontbaffelen svakt bakover.

På toppen sitter det som fikk kona mi til å rynke pannen bekymringsfullt. Hun likte nemlig veldig godt trekassene der den store tolvtommeren er plassert. Mindre begeistret var hun for metallstativet som skrus fast i topplaten på trekabinettet, og som huser hornet og diskantelementet. Ifølge kona mi var det designmessig fullstendig krasj, og hvis jeg tar av meg hifi-brillene et øyeblikk, så har jeg en viss forståelse for det synet.

Den monteringen har likevel en fordel når du skal tilpasse høyttaleren til lytteposisjon. Diskanthornet kan nemlig skyves frem og tilbake for å få en optimal integrasjon med tolvtommeren, slik at det akustiske punktet på diskanten og bassen blir nøyaktig like langt fra lytteposisjon. Hvis du har en lytteposisjon som er litt høy, kan du prøve å skyve hornet lenger tilbake, sitter du lavt kan du prøve å trekke det fram. Her er det bare å prøve seg frem for best resultat. Men det skal ikke mange millimeterne feil før det høres.

Det er også verdt å merke seg at høyttalerne i tillegg til å ha mulighet for biwiring eller biamping, også har innstilling for rør- eller transistorforsterker. En bøyle som kan monteres i dertil egnede hull på baksiden gir en impedansekorreksjon som ifølge Blumenhofer er gunstig dersom man har rørforsterkere eller klasse D-forsterkere. Selv forsøkte jeg med og uten, men endte opp uten. Jeg synes jeg fikk best diskantgjengivelse da. Høyttalerne står stødig på tre solide spikes. Det gjør det langt enklere å få høyttalerne til å stå stødig enn med fire spikes.

Det er anbefalt å vinkle høyttaler noe inn mot lytteposisjon. Jeg forsøkte meg både med å vinkle rett mot lytteposisjon og uten innvinkling, men fant til slutt ut at det fungerte best slik Blumenhofer anbefalte. Da fikk jeg både bra fokus og stort lydbilde.

Lyden

Nettopp det store og dype lydbildet overrasket med litt. Noe av det jeg har vært litt kritisk til med hornhøyttalere er mangelen på dybde i lydbildet. Jeg har hørt noen oppsett der dette har vært på plass, og med disse Blumenhofer-høyttalerne var det rett og slett ekstremt bra. Presisjonen både i dybde og bredde var ypperlig, og jeg savnet ikke en millimeter i utstrekning i dybde eller bredde heller.

Enda bedre var følelsen av fokus og gjennomsiktighet i lydbildet. Finn fram Ole Staveteig på Tidal (Qobuz har ham dessverre ikke), og plata «Plays Jimi Hendrix». Plukk ut «Hei, Jo» med Ole Paus på vokal og du får virkelig føle hvordan det ville vært å ha den raspende gamle visekunstneren i egen stue. Nesten enda «verre» var det å spille Leonard Cohens «Anyhow» fra plata «Old Ideas». Jeg gikk dessverre glipp av å se og høre ham live mens han var i live, men maken til Lazarus-effekt har jeg sjelden opplevd. Disse Blumenhoferne kan jo vekke de døde til live, selv uten å skru volumet på «are you nuts?». Og apropos Lazarus. Bowie-låta med sammen navn som kom ut på Black Star-albumet kun dager før han døde, låter også ekstremt overbevisende. Det er en dynamikk, en gjennomsiktighet og klangrikdom og detaljering her som nesten er frapperende.

Det skal innrømmes at på noen opptak og på veldig høyt nivå, så kan det bli en liten tanke hardt oppover. Ikke mye med min elektronikk, men jeg utelukker ikke at det kan være lurt å ha det i bakhodet når man skal matche disse med forsterkere og signalkilder.

Bassen har veldig bra trøkk nedover, og anslaget om nesten flatt ned til 35 hertz, synes jeg virker riktig. Avrullingen derfra opplever jeg også som udramatisk, slik at du får bra med bass også under 35 hertz. Det finnes riktignok høyttalere som er enda mer kontante og med enda bedre definisjon nederst i bassen, men jeg synes faktisk dette er godt innafor. Faktisk imponerer bassen nesten mest når man tør å utfordre den litt, enten det er Rage Against the Machine, eller på Thundercat’s «Show Me The Way». Dette er ingen anemisk bass, eller et øksehogg av en kontant bass. Dette er mer den organiske deilig typen som er kontant nok. Ikke minst klarer tolvtommeren å flytte nok luft til at du kjenner det i mellomgulvet – og buksebeina.

Når det gjelder øksehogg, er jo Roger Waters «Too Much Rope» fra «Amused to Death» en låt jeg ofte er innom, og selv om jeg vet når det første øksehogget kommer, så er det en slik eksplosivitet i denne høyttaleren at jeg blunker med øynene. Det skjer ikke med alle høyttalere jeg har prøvd. 

Jeg lar meg også imponere av diskanten, for gode opptak av cymbaler høres veldig riktige ut. Det er et instrument med massevis av energi, og Blumenhofer-høyttalerne holder ikke igjen den energien.

Om denne måten å gjengi musikk på er hifi-korrekt eller ikke, glemte jeg egentlig å bry meg om halvveis inn i det første sporet jeg spilte. Det er hifi-korrekt nok, samtidig som det er en utrolig morsom høyttaler.

Konklusjon

Ingenting er bedre enn når egne fordommer eller forventninger får seg en alvorlig uppercut. Jeg innrømmer glatt at jeg har hatt noen når det gjelder hornhøyttalere, men Blumenhofer Genuin FS2 mk2 har fått meg til å se verden på nytt. Disse høyttalerne har vist meg at hornlyd trenger ikke å være nasal eller uten særlig dybde i lydbildet, eller at du trenger et stort rom for å få det til å låte bra. Høyttalerne er ikke perfekte, men så lenge hver eneste lytteseanse foregår med et smil om munnen, så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Her får du både eksplosivitet og eleganse i en skjønn forening, så nå får jeg bare begynne å spare…