Vi har forståelse for at det å få plassert et par ganske voksne høyttalere, og et par subwoofere i stua, er vanskelig å få til hvis stua samtidig skal se ut som den siste boligannonsen på finn.no. Det er godt mulig at det er årsaken til at hifi-entusiaster styrer unna en eller flere subwoofer, og overlater dette helt og holdent til hjemmekino-folket. Det er litt synd, for et system med et par gode høyttalere og ditto subwoofere kan gi musikk-opplevelser i den ekstreme klassen. Og det var akkurat det vi fikk da vi koblet opp et par JBL 4349 og to MJ Acoustics Windsor. Maken til lydopplevelse har jeg faktisk ikke opplevd i stua. Men først litt om høyttalerne. 

Dynamikken er fantastisk

Med JBL 4349 er JBL ganske langt unna retro-høyttalerne og HDI-serien de har hatt solid suksess med de siste årene. Dette er høyttalere med en formgivning og konstruksjon som øyeblikkelig leder tankene mot den profesjonelle delen av lydbransjen der nøyaktighet, meget høy presisjon og totalt fravær av dynamisk kompresjon er det som gjelder. Likevel kan den brukes med meget godt resultat på hjemmefronten, og de står ikke noe tilbake for tradisjonelle hifi-høyttalere som ofte er både mer høyreiste og slanke, og som oftest med flere og mindre elementer. Solide tolvtommere slik vi finner i JBL 4349 er dessverre alt annet enn vanlig før du kommer opp i prisnivå som diskvalifiserer de aller fleste vanlige kunder. 

Noe av årsaken til det er tonekontrollene for diskant og de de kaller for ultradiskant. Diskantkontrollen ser ut til å bestemme balansen mellom de to elementene, og ultradiskantkontrollen hvor mye volum du ønsker deg helt øverst i diskanten. 

jbl 4349 par.jpgBassen er en 12-tommer med 75mm svingspole og samme membran som JBL alltid har sverget til, og som de mener låter best. Uansett hva andre måtte mene om mer eksotiske materialer. Den er av komprimert papircellulose og utstyrt med en temmelig brutal, men også ekstremt presis magnet. Den er i stand til å spille ned mot 30-32Hz (-6dB), men har brukbar respons ned mot 20Hz i et vanlig rom. 

Likevel er det ikke først og fremst dypbass JBL er ute etter å gjengi. Det er mye viktigere at den er stram, slagkraftig og kontrollert rundt 45-50Hz, og at basselementet er i stand til å gjengi troverdig dynamikk, og at forvrengningen er holdt på et meget lavt nivå. Stereopluss2021_JBL-4349.png

Den øvre mellomtonen og diskanten, fra 1500Hz, fylles av en driver JBL kaller D2415 med et Teonex-membran på 1,5-tommer (hele 38mm) montert i et HDI-horn støpt i Sonoglass. Ikke noe tynn plast, takk! 

Det er mange som mener horn generelt sett låter «horn», og da gjerne med en litt nasal og hard gjengivelse som i udempede rom kan være mer enn krevende å lytte til. De finnes, men det er ingen grunn til å ta med JBL og en masse andre gode hornkonstruksjoner inn i en generell kritikk av hornløsninger. Noen fungerer fortreffelig, mens andre har egenskaper som er litt vanskeligere å akseptere. Løsningen som er benyttet i 4349 er definitivt ikke en av de sistnevnte.  

Supre subwoofere

MJ Acoustics er håndbygget, og består først og fremst av to store 750watt diskrete og strømsterke MOSFET-forsterkere med solide kondensatorbanker for å løfte alle transienter til himmels. Hver av disse driver et 30cm stort element med svært røslige magneter og ekstrem slaglengde. Disse er montert i topp og bunn av kabinettet. Det bringer frekvensresponsen ned til 10Hz (!) i et vanlig rom, og vi kan love at det kjenens. Hele kroppen settes i svingninger, magemusklene får gratis fysioterapi, og slengbuksa blafrer som om det er liten storm hjemme i stua. 

Selve kabinettet er stødig og tungt med 18 og 25mm MDF hele veien, og det er skrudd ekstremt godt sammen. Ikke en eneste gang under testen var det mekanisk støy å høre, og det selv om det kun var subwooferen som ble utsatt for et bombardement av sinustoner, for å sjekke hvor langt den strekker seg i nær sagt alle retninger før den protesterer. Jeg har knapt hørt en subwoofer som er så stille. 

Bass i dette formatet koster, men det ville den også gjort i et par seriøst svære highend-høyttalere i en prisklasse som er langt forbi prisen på en MJ Acoustics subwoofer. I tillegg kan den plasseres der bassen låter absolutt best, og så kan frontene dine få stå der de gir den beste holografien og det beste lydbildet. En subwoofer som går så dypt, og som gjør det på en såpass skikkelig måte som Windsor kan stilles inn og integreres i systemet på flere måter. 

En av metodene, som jeg har brukt denne gangen, er å stille den inn for å spille der frontene ruller av naturlig i rommet etter en solid omplassering. Etter litt måling og fikling er det klart at frontene i den nye posisjonen og med plugger i bassportene, spiller flott bass ned til omtrent 40Hz. Det gir Windsor rikelige muligheter til å imponere fra 10 til 40Hz– og det gjør den til gangs. Selv på helt lave nivåer får du et sjokkerende mye større lydbilde og en følelse av fysisk tilstedeværelse som er makeløst i denne sammenhengen.  MJ Acoustics smart remote.jpg

Innstillingene gjøres via den glimrende og svært brukervennlige appen Smart Remote, og det er et solid pluss at du kan gjøre dette uten særlig hjelp, sittende i sofakroken. Subwooferen er nær 80cm på strømpelesten og den kan absolutt sees i stua, men den kan godt gjemmes helt bort, og den må heller ikke har fri sikt til fjernkontroll eller mobiltelefon for kontroll og styring. 

Håndbygget 

MJ Acoustics er håndbygget, og består først og fremst av to store 750watt diskrete og strømsterke MOSFET-forsterkere med solide kondensatorbanker for å løfte alle transienter til himmels. Hver av disse driver et 30cm stort element med svært røslige magneter og ekstrem slaglengde. Disse er montert i topp og bunn av kabinettet. Det bringer frekvensresponsen ned til 10Hz (!) i et vanlig rom, og vi kan love at det kjenens. Hele kroppen settes i svingninger, magemusklene får gratis fysioterapi, og slengbuksa blafrer som om det er liten storm hjemme i stua. 

Selve kabinettet er stødig og tungt med 18 og 25mm MDF hele veien, og det er skrudd ekstremt godt sammen. Ikke en eneste gang under testen var det mekanisk støy å høre, og det selv om det kun var subwooferen som ble utsatt for et bombardement av sinustoner, for å sjekke hvor langt den strekker seg i nær sagt alle retninger før den protesterer. Jeg har knapt hørt subwoofere som er så stille, og som gjør så lite ut av seg.  

Det er enda bedre med to!

Alle som har erfaring med subwoofere vet at to er bedre enn en, og tre er bedre enn to. Det høres kanskje litt spesielt ut at man behøver to stykker av en subwoofer i denne prisklassen, men to stykker løfter bassen til et enda høyere nivå av kontroll, stramhet og dynamikk. Men det er også mye enklere å justere opp og integrere med hovedhøyttalerne dine. Kanskje krever det litt prøving og feiling, en målemikrofon og god tid, men sluttresultatet med et par highend-subwoofere som MJ Acoustic Windsor er hinsides flott.  

Det finnes mange måter å sette opp subwoofere på, og det finnes mengder av artikler og videoer på det store internettet, men det er like greit å innse med en gang at hver stue og hvert anlegg er unikt, og at subwooferne stort sett aldri skal så akkurat der det er plass. Heldigvis er to stykker litt enklere å få til enn kun en. MJ Acoustics Windsor.jpg

En utrolig lydopplevelse

Med JBL 4349 til å spille alt over ca 55Hz, og med MJ Acoustic Windsor til å gjengi resten ned mot 12Hz (!) ble dette en skjellsettende opplevelse. En ting er at JBL 4349 har en enorm dynamikk i mellombassen, mellomtonen og diskantområdet, noe helt annet er at Windsor-subwooferne er i stand til å henge med, og videreføre kvalitetene helt ned til skjelettet ditt begynner å skrangle. 

Det som skjer med gode subwoofere er at de ikke høres ut som subwoofere, og egentlig ikke har noen lyd, heller. På den måten høres det bare ut som om JBL 4349 vokser seg større, sterkere og tyngre. Det er ingen tegn til treghet eller den litt langsomme og hengende responsen fra rimelige subwoofere, og det er en tone og en renhet som er fantastisk. Helt ned til der responsen i rommet mitt endelig ga seg, og det var altså godt under 20Hz. Da snakker vi bass som ikke lenger kan oppfattes av øret, men den kan definitivt kjenner i kroppen. Og det skjer selv om du ikke spiller høyt. Fylden og dybden er der selv om du spiller under 90dB hjemme i stua. 

Musikken og musikkopplevelsen er rasende festlig allerede i utgangspunktet. JBL 4340 spiller all musikk med bravur. Den elsker stemmer, den elsker forvrengte gitarer, rasende synther og sinte trommeslagere, og imponerer mer og mer desto større utfordringer den får. Og det inkluderer svære symfoniorkestre med Wagner gjengitt på realistisk volum i stua. Hvilke andre høyttalere i denne prisklassen klarer det? På samme måte, og med det samme dynamiske overskuddet? MJ Acoustics Windsor fireplace.jpg

Da jeg testet høyttalerne alene, altså JBL 4349, var jeg innom You Want It Darker av og med Leonard Cohen. Den åpner med et malmfullt herrekor og her hører du hver enkelt stemme, før Leonard overtar showet med sin dype subwoofervennlige røst. Men det kan også gå helt galt fordi stemmen blir for feit og for stor. Her er den superstram, naturlig rufsete slik den skal være, og var det hypnotisk uten subwooferne, er følelsen av størrelse og en tyngde som blir fysisk om mulig enda mer imponerende. Og det er fortsatt uten at subwooferne egentlig låter noe som helst. De smelter bare sammen med resten av bassen og gjør scenen og romopplevelsen mye større og mye mer imponerende. Samtidig er det ingenting fra bassen som forstyrrer renheten og detaljene i mellombass og mellomtone. Ingenting. Bassen er ren som norsk kildevann.  

Jeg opplever Are Kvernberg og hans Arpy som ganske problematisk i de fleste sammenhenger. Bassen kan nesten ikke bli større og dypere når du kommer et stykke ut i låta. Innspillingen har så mye energi mellom og 40Hz at den får de fleste høyttalere til å knele, eller spille dypbass som høres ut som en basstone, uten pauser og uten nye ansatser. Det skal ikke mye treghet til i systemet før alt under 50Hz faller helt fra hverandre og bare blir en grå og monoton saus av buldrende bass.  Her er imidlertid kontrollen og grepet om bassen helt imponerende, og det blir både studiotørt og superpresist, men også musikalsk og utrolig troverdig. 

Selv på helt normale lyttenivåer bringer subwooferne inn et ukjent element i lyttingen. Det opplevde jeg på imponerende vis med en subwoofer, men med to stykker er lyden enda mer åpen, presisjonen og dynamikken utrolig imponerende og den rytmiske snerte på et nesten uoppnåelig nivå. Uansett hva du forsøker å utfordre subwooferne med av musikk, svarer de med å lage et uanstrengt og fullstendig forvrengningsfritt bilde av de to dypeste oktavene i musikken. 

Konklusjon 

Selv om prisen på denne kombinasjonen omtrent en kvart million, er det ikke gitt at det finnes en eneste fulltone-høyttaler på markedet som matcher lydkvaliteten i bassområdet. Fordelen med å få bassen vekk fra hovedhøyttalerne, og plassert på steder i rommet hvor den har de beste forutsetningene for å spille bra, er en av tingene. Den andre er at MJ Acoustics Windsor er en par heidundrende subwoofere. De er superstramme, lette på foten når det behøves, og blytunge når musikken krever det. I den innledende testen mente vi at dette uten tvil er vår nye subwoofer-referanse, og det to blir det bare enda mer åpenbart! 

Klikk og les siste utgave med alle årets EISA-priser