Stor nok til det meste

704 S3 er høyttaleren vi ble sittende lenge å lytte til da B&W viste frem hele sin nye 700-serie, for en tid tilbake, og selv om den mye større 702 er langt mer imponerende på papiret, spilte denne høyttaleren sobert, detaljert og med et overraskende stort lydbilde – og den gjorde det til halve prisen.

Den kompakte formgivningen gjør at høyttaleren tar mindre plass, kan plasseres nærmere veggen og krever mindre av forsterkeren. Det gjør at totalprisen på et høyst oppegående system lett kan reduseres til halvparten av hva en 702 og en tung og muskuløs forsterker vil koste. Det er mange som kjøper alt for store høyttalere, og som verken har rom eller forsterker nok til å innfri kravene større høyttalere stiller. Det blir selvsagt mer og dypere bass, men den blir samtidig litt boomy og ullen slik at den oppfattes som mindre stram og kontrollert. Samtidig er det umulig å få en høyttaler til å låte skikkelig hvis bassen ikke er på plass. 

Kjent teknikk

704 S3 kommer ikke med noen store overraskelser, men heller flere mindre forbedringer som i sum blir en hørbart mer detaljert og presis høyttaler enn forrige modell – og den under meteren høye høyttaleren ser faktisk ganske lekker ut.

Diskanten, som sitter i sitt eget hus på de to større modellene 703 og 702 S3, og den kompakte 705 S3 er bygget inn i kabinettet. Det sparer avgjort penger, og det er selvsagt en diskusjon om hvor mye det egentlig har å si for det totale resultatet. For det er jo ikke slik at diskanten ikke har noe dempekammer på baksiden. Nautilus-kammeret er omtrent det samme. Det er bare at du ikke ser det fra utsiden. Selve diskanten er bygget rundt en 25mm kullfiber-membran som er superlett og holdt godt på plass av et kraftig magnetsystem. Effekten av kammeret på baksiden er at det så godt som det er mulig, skal fjerne energi som bygger seg opp på baksiden og som jobber mot membranens bevegelser. B&W har sin måte å gjøre det på, mens KEF har laget mye ståhei rundt sin Meta-materiale-plate som gjør noe av den samme jobben, men på en litt annen måte. Målet er dog det samme.

Mellomtonen er en ny variant av deres kantløse FST-mellomtone som nå har fått det temmelig solide navnet, hold deg fast, Continuum Biomimetic Suspension FST-mellomtone. Den er litt uvanlig på den måten at den ikke har noe ytre kantoppheng og at den i dette tilfellet at elementet også er koblet mekanisk fra kabinettet for mindre farging av lyden og mindre påvirket av de kabinett-vibrasjonene som skapes av bassene.

Bassen er to fem-tommers elementer med Aerofoil-membraner. De har variabel tykkelse og for å spare vekt er det laget for å være aller mest solid og stivt der det betyr mest, og dermed også tynnere der man kan slippe unna med mindre mengde materiale.

Basselementene står i et bassrefleks-kabinett med en «flowport» bassport på baksiden. Porten har overflate som en golfball, og de små «gropene» gjør at luften passerer gjennom porten med mindre motstand. Bassen strekker seg ned til 48Hz, men har brukbar respons et godt stykke under dette. Med litt hjelp fra rommet blir opplevelsen av bass ganske tilfredsstillende.

Følsomheten er oppgitt til 88dB, noe som er omtrent som forventet, og det nye og enklere delefilteret gjør at høyttaleren er ganske lett å drive. Du behøver ikke en veldig stor forsterker, men vi oppfordrer alle til å holde seg unna mindre hjemmekino- receivere når det skal spilles på såpass sofistikerte høyttalere som dette.

Målet B&W hele tiden har hatt i siktet har vært å lage en høyttaler som har bedre dynamikk og lavere forvrengning, men det er den økte presisjonen og sammenhengen mellom de enkelte elementene som du først legger merke til. Deretter blir det mer og mer tydelig at høyttaleren er stillere og at den henter ut flere detaljer fra musikken enn det 704-modellene noen sinne har gjort, og så er det selvsagt dynamikken. Da snakker vi om evnene til å bringe videre de store og voldsomme smellene i musikken, men også den dynamikken som ligger i et anslag på pianotangentene, eller når neglen treffer gitarstrengen på en akustisk gitar. Uansett har hele høyttaleren blitt mer tydelig og bedre definert. 

Levende og musikalsk

Mange tror at B&W først og fremst er laget for å spille pent, pyntelig og vakkert – eller som mange også kaller det musikalsk, og det var kanskje en sannhet en gang i tiden, men det prinsippet er åpenbart forlatt. Den er ærlig, energisk og hardtarbeidende, og får raskt høyrebeinet til å jobbe i takt når det står rytmisk musikk på kveldens spilleliste. Faktisk skjer det helt uten at jeg er helt bevisst på at det skjer.  Noe som alltid er et godt tegn – hvis det er rytmisk samkvem med høyttaleren du er ute etter.

Likevel og selvsagt spiller den også forsiktigere og mer melodiøs musikk på en meget innsmigrende måte, men det er knapt noe nytt. Det har etter min mening B&W alltid gjort.

Den fikk spille på så forskjellige forsterkere som Electrocompaniet ECi6, Hegel H590 og McIntosh MA8950, og selv om de spiller på hver sin måte, er det lett å høre at det er samme høyttaleren som spiller på alle tre forsterkerne. Samtidig er høyttaleren brukbart følsom på hvilken elektronikk du spiller med, og ikke minst løfter den seg hørbart i kvalitet når du kobler til en dyrere forsterkere. 

Balansen til B&W har endret seg litt over tid, og det virker som 700-serien også har blitt litt mindre forsiktige. Det er et tveegget sverd, men konstruktørene har fortsatt landet på en balanse som jeg er sikker på passer godt til de aller fleste forsterkere og rom. Likevel – der eldre Bowers & Wilkins-høyttalere hadde en utmerket evne til å doktorere enkelte forsterkeres litt spisse og krevende lyd, er ikke det lenger noen åpenbar opsjon.

Musikken

For å se hvor langt B&W har strukket strikken i retning av spiller jeg Bob Dylan og Man in the Long Black Coat. Det sporet kan være akkurat det som gjør at litt lyse høyttalere tar veien over i det slitsomme, for miksen er ikke akkurat varm og imøtekommende. Jeg konstaterer at det er litt lyst, men ikke noe mer enn det innspillingen tilfører opplevelsen. Det er vel heller slik at høyttalerne tar det så vidt litt ned, og redder øregangene fra kloremerker. På den positive siden noterer jeg også at klangen rundt instrumenter og stemmer er glimrende, og at stemmen er utrolig rik på detaljer og informasjon, og høyst troverdig gjengitt.

Jeg slår umiddelbart over til Infected Mushrooms Never Ever Land og drar på litt for å se hvordan bassgitaren som kommer inn på rundt 0:25 fungerert og hvordan den plasseres i lydbildet. Jeg spiller litt høyt, høyere enn man kanskje ville spille med par så kompakte gulvstående i et mindre rom, og får meg en liten overraskelse. Det er overraskende bra dynamikk i disse høyttalerne, og de viser seg også våre forholdsvis tunge i bassen når den setter i gang sånn rundt omkring 0:50.

For å også ha spilt noe som jeg vet kommer til å fungere veldig godt, og når Lullaby med Manu Katché snirkler seg rundt i øregangen med sin forsiktige, men langt fra søvndyssende «vuggesang», konstaterer jeg at dette låter fortreffelig, og til og med ganske så flott. Ser vi på prislappen kan det til og med tenkes vi skal kalle det imponerende. Den forsiktige omgangen med slagverk og de svært lavmælte blåserne kommer veldig klart og tydelig frem, og jeg drar på smilebåndet over hvor bra et rimelig system faktisk kan være når alt er på stell.

Konklusjon

B&W har en imponerende evne til å gjøre akkurat det som skal til for å beholde posisjonen de har i høyttalermarkedet. På den måten likner de på KEF, Focal, Dali og noen få andre, som klarer å beholde publikums anerkjennelse over flere tiår. Det er imponerende.

704 S3 er lett å undervurdere, men tilbyr i et mindre rom noe som seriens større høyttalere vil slite med – produsere en stram, godt definert og kontrollert bass. Selv om det store hakeslippet ikke umiddelbart kommer i et stort og krevende butikklokale, vokser den betydelig i aktelse når den blir plassert der den hører hjemme. I en mindre til middels stor stue.