Storvokste stativhøyttalere

Canton ble etablert så tidlig som i 1972, og holder til i en liten landsby som heter Weilrod som ligger nord for Frankfurt i Tyskland. Hubert Milbers, Otfried Sandig Wolfgang Seikritt og Günther Seitz satset sparepengene sine og kjørte i gang det som senere skulle bli det mest solgte høyttalermerket i Tyskland. Allerede første året hadde de sin første stativhøyttaler klar for markedet. 

Canton har fortsatt en betydelig posisjon i Tyskland, og det kommer stadig smarte og innovative løsninger fra den kanten. Sist jeg var på besøk, riktignok er det en stund siden, var halve landsbyen involvert i produksjonen. Kabinetter og elementer ble laget andre steder, men Weilrod må være den landsbyen på kloden hvor innbyggerne har laget flest delefiltre hjemme i stua og på kjøkkenet. Snakk om å desentralisere produksjonen. 

I dag har de et godt utvalg av høyttalere i alle prisklasser og størrelser, og også flere aktive høyttalere som gjør det godt på det tyske markedet. 

Med både Radiant Acoustics Clarity 6.2 og Arendal Sound 1528 Bookshelf 8 friskt i minnet, skal det blir spennende å se hva Canton Reference 9 kan få til. De Canton-høyttalerne jeg har hatt inne til test tidligere har etter min mening vært svært gode, og det er for meg en gåte hvorfor ikke flere hifi-entusiaster kikker i retning av Canton når de skal velge høyttalere. Reference 9 havner omtrent på samme pris som både Clarity 6.2 og Bookshelf 8, og vil ganske sikkert være med å prege denne prisklassen – hvis de oppfører seg slik jeg tror. 

Når du pakker opp Canton Reference 9 er det første du ser egne måleskjemaer med en imponerende flat frekvenskurve og serienummer. De kommer som matchede par og det hele ser i utgangspunktet ganske så seriøst ut. Høyttalerne kommer også med 10 års garanti. 

Reference 9 er en ganske storvokst to-veis stativhøyttaler med diskanten montert nederst og med en egen fot eller sokkel som skjuler den bassporten på undersiden av kabinettet. Høyttaleren er 45cm høy, 26 cm bred og hele 39cm dyp. Vekten er 18Kg. Med et såpass røslig fotavtrykk behøver de et par kraftige stativer, eller du kan kjøpe stativer fra Canton som er laget spesielt for Reference 9.  

Bassen er en på 18cm og har aluminiums-membran hvor det er bakt på et lag av sort keramisk tungsten. Et steinhardt og veldig lett materiale med høy egendemping som gjør at membranen kan stå i mot de hardeste utsvingene, selv ved høyt volum. Diskanten er nærmest som vanlig på 25mm og har også fått et lag med et keramisk materiale. 

Høyttaleren er oppgitt til å spille mellom 23Hz og 40kHz, men det er nok en smule optimistisk. Ja, den har respons ned til 23Hz, noe som hadde vært særdeles imponerende, men ikke regn med noenlunde flat respons noe særlig lenger enn ned til omtrent 40Hz. Det bekrefter også det vedlagt måleskjemaet. Likevel er det ikke en eneste gang i løpet av testperioden hvor vi savner bass. Til å være en stativhøyttaler, er den både dyp, fyldig og mektig.

Følsomheten er rett i underkant av 87dB, men impedansen holder seg hele tiden over 4ohm. Det gjør at høyttaleren ikke er spesielt tungdrevet, men den trives nok likevel best når forsterkeren har litt krefter. Maks effekt er oppgitt til 250watt, men du bør nok holde deg på omtrent halvparten hvis du planlegger å spille både lenge og høyt. 

På baksiden av de flott utformede og veldig skikkelige kabinettet sitter det et par kraftige WBT-terminaler og en mulighet til å justere nivået i diskanten så vidt litt opp eller ned. Jeg har testet alle tre innstillingene, men har hele tiden endt opp med å ha den i den nøytrale midtposisjonen. Selv om du går på litt i diskantområdet skjer det ikke så voldsomt mye, og vi snakker nok om kun en liten dB opp eller ned. Likevel synes jeg høyttaleren er mest allsidig i midtposisjon. Et knepp opp blir den ørlite mer analytisk, og et knepp ned skaper et lite glimt av varme som avgjort kler rock og metall av det litt uvørne slaget.  

De er såpass store at de absolutt ikke har noe å gjøre i en hylle, nesten uansett hvor kraftig og stor den måtte være. Få de opp på et par gode stativer og start med den litt møysommelige jobben det er å få plassert de i riktig avstand fra veggen og vinklet de litt inn mot lytteposisjon. 

Jeg begynner ofte midt ute på gulvet for så å skyve de sakte bakover for å finne avstanden hvor bassresponsen blir for livlig. Overraskende nok spilte de veldig bra midt ute på gulvet, og hadde det vært mulig rent interiørmessig tror jeg at jeg hadde fortsatt med den plasseringen. Dessverre er det knapt mulig for noen, nesten uansett rom å ha høyttaleren midt i veien for absolutt alt man foretar seg i stua. Jeg begynte derfor å skyve de sakte bakover til jeg endte opp omtrent 60cm fra veggen, og så vinklet jeg de noen grader inn slik at de treffer midt på lytteposisjonen. Der ble balansen mellom bassen og mellomtonen bra, og holografien svært imponerende. Selv om den var enda litt bedre med høyttalerne ganske tett på lytteposisjonen. 

Helt inntil veggen er en plassering de ikke liker i det hele tatt. De får en ganske heftig pukkel i bassen, og selv om det kanskje kan være kult til enkelte typer musikk, tåkelegger den noe overdrevne energien du får i bassen både mellomtone og diskant i såpass stor grad at du mister den viktige rominformasjon og mye av detaljene i lydbildet. 

Disse Canton-høyttalerne, med diskantjusteringen i midterste posisjon, er etter min mening balansert helt nydelig. Canton har valgt en klangbalanse i den øvre mellomtonen og diskanten som passer til det aller meste av elektronikk, inklusive musikk som har litt hardere kanter enn det ørene finner behagelig. I rommet mitt hjemme har jeg ikke noen problemer med at det blir for mye energi i diskantområdet, men det er lett å tenke seg at disse høyttalerne også kan bidra positivt i et lydbilde som er litt hardt og lyst. 

Den fine balansen går absolutt ikke ut høyttalerens evne til å spille skikkelig tøft, hardt og fort. Dynamikken er god, bassen våkner skikkelig når du drar på og fyller rommet på en utmerket måte. Med Infected Mushroom og deres Deeply Disturbed i spilleren er det bare å sette på seg sikkerhetsbeltet. Dette er hektisk, engasjerende og stilig, og det dunker ganske godt i mellomgulvet når den imponerende dype bassen får vise seg frem i all sin prakt. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å begynne der, for vanligvis er det spillelistens mer sarte innspillinger som markerer starten på den siste lyttesesjonen. Etter suksessen med Infected Mushroom går jeg videre med flere  hardtslående låter fra spillelistene mine, og ender opp med metallbandet Gojira og deres tunge Silvera. Noe av det som skjer med mange kompakte høyttalere er at de komprimerer dynamikken når det blir litt høyt. Her er det like klart, rent og dynamisk hele veien, og det gir en langt mer behagelig og avslappende lytteopplevelse enn når du må sitte og gjete volumet slik at høyttalerne ikke viser altfor mange av sine begrensninger. Det låter også overraskende fyldig, og høyttaleren viser på nytt at det er justert mot den litt varme siden av nøytralt. Kanskje er det ikke nok til å kalle lydsignaturen varm, men det er heller ikke særlig langt unna. 

Nå er det ikke bare hardtslående trommer og harde, forvrengte gitarer høyttaleren behersker. Den er også raffinert, oppløst og gjennomsiktig nok til å gå løs på velfrisert vokal og musikk med store innslag av akustiske instrumenter. 

Jeg starter opp med Sopie Zelmani og hennes All About You, og får en gitartone med sjeldent mye av klangen til gitarkroppen i lydbildet. Stemmen er utmerket gjengitt og flott fokusert, og kassegitaren i begynnelsen av sporet låter rett og slett fenomenalt bra. Bassen er som vanlig litt forsiktig, men den er dypt og romslig. Når det roer seg ned er stemmen nær, naken og fullstendig åpen, og du får en dyp og engasjerende innsikt i lydbildet. 

Hva så med piano eller flygel? Jan Gunnar Hoff og Bruremarsj Fra Beiarn får utfordre høyttalerens klang, anslag og timbre, og klarer oppgaven på en utmerket måte. Anslagene er svært solide, og tonen er naturlig og troverdige. Klangen i flygelet får klinge fritt, og det er nesten ikke grenser for hvor stort opptaksrommet er. Høyttaleren er stille, fri for resonanser og den keramisk belagte bassporten er på dette volumnivået, helt støyfri. 

Høyttaleren er også stor nok, og presis nok til å huse et symfoniorkester, og jeg kjenner hvordan Ole Bulls I Ensomme Stunde (2L) virker på meg. Det er vanskelig å stenge melankolien ute, og du kan absolutt føle ensomheten og stillheten. Fiolinen til Annar Follesø er nydelig gjengitt, og det samme gjelder klangen av de fantastisk innspilte strykerne i orkesteret. 

Siste låte ut, og det er mest for å sjekke bassegenskapene er Deeper av og med Peter Belasco. Uten bass er det likesom ikke noe vits å lytte til akkurat det sporet, og mange kompakthøyttalere blir for puslete i forsøket på å gi dette sporet tyngde. Det går heller ikke her helt perfekt for seg i den dypere delen av lydbildet, men det har mer med hvor dypt høyttaleren er i stand til å spille enn at den mister kontrollen eller presisjonen. Anslaget i bassen er fortsatt veldig flott og presist, og klangen stor og utstrakt. 

Canton Reference 9 spiller veldig bra, og jeg vet ikke hva Canton holder på med, men det er mange produsenter som må betydelig opp i størrelse for å konkurrere med bassressursene til denne høyttaleren. De som har hørt Canton for 20 år siden og fortsatt tror de har litt vel mye energi i toppen, bør raskt revurdere den oppfatningen. Overgangen mellom mellomtone og diskant er balansekunst på høyt nivå, med en åpen og energisk mellomtone og en overraskende dempet og svært velfrisert diskant på toppen. 

At høyttaleren også spiller veldig bra på ikke altfor kostbar elektronikk, gjør at du kan få deg et hifi-system i highendklassen du virkelig kan kose deg med, minus den aller dypeste bassen, for godt under 100k. De er heller ikke spesielt sære på elektronikken, da de har en klangbalanse som gir høyttalerne ganske mye å gå på før de tipper over til den gale siden av «nøytralt». 

Jeg trodde virkelig at jeg hadde hørt de beste høyttalerne i denne prisklassen, men Canton Referance 9 ville det annerledes. Det er rett og slett en veldig allsidig og velspillende høyttaler.