Mye for pengene

Dali iO-8 er ganske gode å ha på seg, og det er en funksjon av myke skumputer som er trukket med skinn, og en myk hodebøyle som hviler lett på hodet. Sveisen går kanskje fløyten på lengre flyturer, eller intens lytting i ørelappstolen, men det er eneste konsekvens. Klokkene er store og fordeler vekten godt runde ørene. Kanskje er det litt ute å bruke ekte skinn, men det bryr vi oss ikke noe om. Vi vil ha det likevel! 

Klokkene er i iO-8 sitt tilfelle runde, mens iO-12 har firkantede og enda mer luftige øreklokker.

Alle som kjøper hodetelefoner i denne prisklassen, ønsker seg god støydemping. De myke og godt polstrede øreklokkene gir litt demping mot omgivelsene, men skal du kunne lytte til musikk behagelig og stressfritt er det ANC eller støyreduksjon som gjelder. Jeg har knapt opplevd at elektronikken som står for støyreduksjonen er fullstendig støyfri, og det er heller ikke Dali iO-8, selv om støyen er lav og kun så vidt hørbar når du spiller forsiktig musikk på lavt volum. Spiller du på vanlig volum, og kanskje klemmer til litt ekstra, forsvinner den forsiktige susingen fullstendig. Med en knapp i ringen rundt klokkene kan du velge om du vil ha støyreduksjonen av eller på. Trykker du på knappen er det en hyggelig herrestemme som opplyser om støyreduksjonen er på eller om du er i «transparency-modus». 

På den samme ringen rundt klokkene sitter det flere kontroller. Den fremste knappen velger mellom «bass» og «hifi». Det er generelt ganske mye bass i disse hodetelefonene, og bass-moduset kan kanskje bli litt i overkant tungt på enkelte typer musikk. Da er det godt å kunne skifte til «hifi».

Elementet Dali har benyttet i iO-8 har en membran på hele 50mm, og her har høyttalerprodusenten Dali likegodt utviklet og bygget alt sammen helt fra bunnen. Det betyr papirelementer med gummioppheng, og et kraftig motorsystem. De har riktignok ikke tatt seg råd til å benytte SMC-magnetene fra iO-12, men ellers er det ikke store forskjeller. 

Du kan overføre signalet til Dali iO-8 på 3 forskjellige måter. Den mest brukte muligheten kommer helt sikkert til å bli via Bluetooth som i dette tilfellet er versjon 5.2 med aptX HD. Det andre alternativet er å koble de til passivt. Altså via en vanlig kabel med minijack i begge ender. Hifi-valget er det tredje og også det som låter aller best. Du kan koble de direkte til en enhet med USB-C og benytte hodetelefonenes innebygde digitalkonverter direkte fra enheten din. Da får du høyoppløst lyd inntil 24bit/96kHz-oppløsning. Og hvis du er i tvil om dette er bedre – prøv selv og bli overbevist! 

Dali oppgir batteritiden til 35 timer hvis du benytter iO-8 uten støyreduksjonen og helt sikkert ikke spiller på fullt hele tiden. Uansett holder godt over 25 timer. Det er ganske lenge og selv om du bruker hodetelefonene hver eneste dag, skal du bruke dem ganske intenst hvis har behov for å lade særlig oftere en gang i uken. 

Det går også an å benytte disse hodetelefonene uten musikk og med støyreduksjonen aktivert. Noe som er perfekt for en blund når du er ute og flyr, eller hvis du behøver å konsentrere deg litt ekstra (eller sove) på kontoret eller ved leksepulten.

Kanskje er det et litt modig valg fra Dali sin side å ikke ha en egen app, men de har åpenbart satt seg ned for å tenke igjennom hvordan kundene egentlig bruker hodetelefonene sine. En app er kjekt å ha – hvis den finnes, men absolutt ikke en nødvendighet for et godt og langt liv sammen med iO-8. 

Når vi først er inne på hva hodetelefonen ikke har. Du kan ikke brette den helt sammen, og den tar derfor litt plass i veska eller ryggsekken. Heldigvis er etuiet ganske slankt. 

Kabelen som følger med for direkte kobling til en PC/Mac er USB-C i den ene enden og USB-B i den andre. Kanskje de også skulle tatt seg råd til å legge ved en kabel med USB-C i begge ender?

Selv om iO-8 har modus for «HiFi» og et for «bass», er dette likevel en hodetelefon som leverer mer enn nok bass på alle typer musikk, men det litt forskjell på hvordan du leverer signal til hodetelefonene. Den strammeste og best fokuserte bassen får du når du kobler hodetelefonene digitalt til lydkilden din, mens bassen får du via Bluetooth mangler litt av kontrollen og stramheten du oppnår via USB. Det er aldri noen krise, for iO-8 kan gå virkelig dypt og det er generelt ganske god kontroll i bassområdet slik at den ikke kladder over mellombass og nedre mellomtone, selv om innstillingen «bass» i kombinasjon med Bluetooth er nær nok. 

Selv om lyden er justert med litt ekstra skyv i bassen, er iO-8 detaljert og åpne nok til det meste, og jeg spiller også klassisk med stor glede selv om det ikke er på denne musikktypen de får vist seg frem slik de åpenbart ønsker. 

Det gjør de derimot når jeg setter på Crystal Ball med Carolin No. Det er mye bass, men den er heldigvis av det spenstige og kontrollerte slaget slik at den ikke senker følelsen av tempo, eller kladder over detaljene i den nedre delen av vokalområdet.

Hodetelefonene strekker seg langt ned i bassen, og de mister ikke kontrollen selv om musikken strekker seg helt ned i den mørkeste og dypeste basskjelleren. 

Dynamikken får kjørt seg i åpningen av Bird av og med Dominique Fils-Aimé, og selv om jeg ikke spiller særlig høyt kjenner jeg behov for å dempe volumet et knepp eller to for å spare hørselen til neste utgave av Stereo+. Stemmen til Dominique er kjølig, fokusert og veldig nær. Bassen er godt fundamentert og selv om den av og til kan mangle litt tone og tekstur, blir den aldri for doven eller tung.

Det er åpenbart at iO-8 har en mer «populær» klangbalanse enn den dyrere iO-12, og det nok ikke uten grunn. iO-12 var mer nøktern og nøytral, og mer hifi-riktig, men så er det veldig mange der ute som synes den nøytrale hifi-lyden er kjedelig og mangler engasjement. Kanskje spiller de heller ikke musikk som i hovedsak er spilt inn med akustiske instrumenter. 

Med rock, pop, rap, RnB og elektronika er iO-8 veldig underholdende, og ønsker du bass som får det til å rakle i underkjeven er kombinasjonen «bass-modus» og Bluetooth et godt sted å begynne.