Intervju: Alan Parsons

Tekst: Ståle Winterkjær Foto & Video: Ståle Winterkjær, alanparsons.com og highend society

Alan Parson (73) er ambassadør for High End Munich 2022, men det betyr ikke at han ikke kritiserer hifi-folket. Mannen som vi kjenner fra The Alan Parsons Project på 70- og 80-tallet og som har rattet lyden for Pink Floyd og The Beatles, mener «vanlige folk bruker hifi-utstyr for å høre på musikk, mens audiofile bruker musikk for å høre på utstyret». Sitatet fra Parsons er brukt i en rekke debatter på hifi-forumer over hele jordkloden. 

-  Jeg synes sitatet sier alt. Vanlig konsumenter gleder seg over musikk og selvfølgelig trenger de utstyr for det. Men audiofile legger mer vekt på utstyret. Derfor trenger de musikk for å vise det frem. Jeg husker jeg så en tegneserie en gang hvor en mann kommer inn i et rom og sier: «Spill noe musikk». Eieren av anlegget svarer: «Jeg trenger ikke å spille musikk fordi jeg ser at det er perfekt. 

Så tenker du at audiofile ikke er musikkinteresserten

- Jeg sier det med et smil. Det er ikke så seriøst, sier Parsons og smiler bredt. Han er tross alt ambassadør for en utstilling hvor de viser frem hifi-utstyr til millioner av kroner.

Har Parsons rett i kritikken?

Etter å ha gått rundt fire dager på verdens største hifi-utstilling forstår Stereo+ hvor kritikken kommer fra. Her blir det spilt audiofile cover-varianter av kjente sanger som «Stairway To Heaven» med Rodrigo Y Gabriella og «Take Me Home, Country Roads» med Chie Ayado. Egentlig ganske sjelløse varianter av vakre melodier, men lyden er fantastisk.
I tillegg får vi norske Anette Askvik «Liberty» (ja, hun er hifi-favoritt også i Tyskland) og Chris Jones «No Sanctuary Here» i uendelig repeat. Pluss masse pling plong-musikk.

Hvor er det blitt av kule hits og musikk med trykk og moro? Vel, de blir i alle fall ikke spilt på hifi-utstillinger. Men etter utallige hjemme hos-besøk vet heldigvis Stereo+ at musikk interessen hos hifi-freaker er like stor som interessen for utstyr.

Hører ikke på musikk

I motsetning til den forrige High End-ambassadøren Steve Wilson, har ikke Alan Parsons noe fett anlegg hjemme.

-  Jeg har mitt studio i bygningen ved siden av, men stereoanlegget jeg har hjemme er beskjedent. Det er en Teac reciever som jeg sikkert har hatt i 30 år. Jeg trenger ikke å høre stor lyd i huset. Ærlig talt hører jeg ikke mye musikk, sier Parsons som heller ser filmer på fritiden. Men surround-anlegget til film er like sparsomt som hifi-utstyret.

Hater komprimerte opptak

Selv om anlegget hjemme ikke er imponerende, er han svært opptatt av lyden i studio.
- Jeg har faktisk brukt high end høyttalere i studio i 30 år. Men jeg vil ikke røpe hvilken fabrikant, ler Parsons.

Men det viktigste er ikke anlegget i studioet.
- Jeg kjøper alltid nye mikrofoner. Masse, masse mikrofoner. Men faktisk foretrekker jeg mikrofoner laget i 1948. Det året jeg ble født, ler han.

Parsons har i mange år jobbet helt digitalt med innspillingene sine, men kan røpe at han nå også har installert en 32-kanals analog Neve-mikser i sitt hjemmestudio. Hvor han snart har mulighet for å mikse i Dolby Atmos.

-  Jeg har vært en stor tilhenger av surround, og jeg vant en Grammy for min nye surround-miks av «Eye in the Sky» (Alan Parsons Project mest populære plate red. anm.). Jeg håper at de vil lykkes med omsluttende lyd denne gangen. De har prøvd flere ganger før uten å lykkes, sier Parsons som har fulgt prosessen helt siden kvadrofoni kom på slutten av 60-tallet.

Med strømmetjenestene Apple Music og Tidal som støttespillere og med dagens store listetoppere som Harry Styles, Kendrick Lamar og Billie Eilish med egne Atmos-mikser av nye album, virker det adskillig mer lovende enn da SACD kom i 1999. Men det hjelper ikke at lyden omkranser deg hvis den er komprimert i filler. Alan Parsons sier han har sterke følelser rundt den såkalte loudness war.

-  Det er så trist at den eksisterer. Jeg er berømt for min bruk av dynamikk på opptakene. Jeg bryr meg ikke om man må skru opp volumet på min musikk. Så får man heller senke volumet på det neste man hører. Plateselskapene er ansvarlig for loudness war. Sjefene sitter på kontoret og tåler ikke å høre at hans band høres lavere ut på radio enn et annet band. Det er en skikkelig skam, sier Parsons.

Pink Floyds audiofile klassiker

Alan Parsons har skrudd lyden på albumet som i årevis definerte audiofile plater; Pink Floyd «Dark Side of the Moon». Bare CD-versjonen er blitt mastret ni ganger med blant annet en Mobil Fidelity hifi-versjonen og nye mastere med legender som Doug Sax og James Guthrie i masteringstudioet. Selvfølgelig finnes også en flerkanals SACD-versjon og utallige LP-versjoner hvor 30 års jubileumsutgaven av mange regnes som den beste. Hvis du er interessert, går uåpnede utgaver av dette albumet for 2500 kr på Discogs.

Den gedigne suksessen kom som en overraskelse.

- Jeg tror ingen trodde at albumet skulle være på listene i rundt 20 år. Det er utrolig, og jeg er veldig stolt av det, sier Parson som innrømmer at de visste albumet var bra. Jeg tror alle som jobbet med det synes det var Pink Floyds beste album som var laget til da. 

En av tingene Pink Floyd og Parsons jobbet mye helhetsopplevelsen av albumet. Så de samlet alle de 10 låtene på en 16 spors mastertape.

- Slik kunne vi jobbe med overgangene som en del av innspillingen og ikke bare miksingen til slutt, har Parsons forklart til Rolling Stone.

Parsons jobbet hardt med overgangene. På «Money» måtte han måle og klippe pengelydene slik at de skulle være i rytme og på «Time» brukte han opptak av klokker han hadde laget fra en effektplate. Parsons skaffet også til veie Clare Torry som sang den ordløse vokalen til «The Great Gig in the Sky».

- Jeg visste ikke at de ikke hadde skrevet noe tekst. Så når Clare kom i studioet så la hun inn litt «baby» og andre ord bare for å ha noe å synge. Men hun fikk beskjed av bandet at det ikke skulle være noen ord. Så hun bare improviserte lyder og det ble veldig bra, har Parsons sagt til Professor of Rock.

Parsons er forsiktig med å ta på seg for mye av æren for albumet:

- Jeg gjorde bare jobben min. Jeg gjorde det beste jeg kunne. Det er mye flaks og lykkelig omstendigheter i forbindelse med å spille inn en plate. Her fungerte alt. Det var en god kombinasjon av gode komposisjoner og hvordan jeg spilte inn instrumentene, sier han til Stereo+ og tilføyer ydmykt: 
- Jeg var bare en av teamet. Så jeg tar ikke ansvaret for suksessen.

Ble stjerne selv

På midten av 70-tallet og til 1990 fikk han suksess med The Alan Parsons Project. Mest kjent er platene «I Robot» fra 1977 og megahiten «Eye In The Sky» fra 1982. På messen i München var det lange køer for å sikre seg en autograf på disse albumene. Det var ingen tvil om at han ikke var glemt. 

Akkurat som på Pink Floyd-albumene var lyden strøken:

-  I The Alan Parsons Project var jeg ikke bare lydtekniker, men skrev også sangene og var produsent. Det var ganske uvanlig på 70-tallet, sier han og innrømmer at det kostet litt. Det var en svært konsentrert prosess hvor mange parametere måtte være riktige for at albumet skulle bli bra, forklarer han.

Etter å ha jobbet lenge i studio kommer han nå med et solo Alan Parsons album «From a New World» som han har mikset både i stereo og surround:

- Det er en rekke sanger som er skrevet av mitt liveband og meg.

Kan det sammenlignes med The Alan Parsons Project?

- Jeg har allerede fått høre at det er umiskjennelig min lydsignatur. Det er jeg glad for å høre, smiler Alan Parsons.

Klikk under for å se video fra intervjuet med Alan Parsons