Skotsk single-malt

Foto: Roy Ervin Solstad og Fyne Audio

Det er ikke mer enn seks år siden Fyne Audio ble grunnlagt i Skottland, men det er noe umiskjennelig familiært med høyttalerne som produseres i Bellshill rett øst for Glasgow. Ikke minst den nye Vintage-serien som ble lansert på fjorårets messe i München minner veldig om høyttalere fra en annen skotsk høyttalerprodusent, Tannoy. Kanskje ikke så rart, fordi Fyne ble grunnlagt da utvikling og produksjon av Tannoy-høyttalere mer eller mindre opphørte, og de som grunnla Fyne var i stor grad gamle ansatte fra Tannoy. Deriblant lydguru Dr. Paul Mills som har mer enn 40 år bak seg i bransjen, og som stod bak Prestige-serien til Tannoy. Fyne sine høyttalere har derfor fortsatt utviklingen av teknologien Tannoy var kjent for, nemlig elementene der diskanten sitter i midten av et stort bass- og mellomtoneelement. 

I dag lager Fyne høyttalere i de fleste prisklasser.  De billigste innbygningshøyttalerne koster snaut 1200 kroner, mens de to dyreste modellene F1-12 og Vintage Fifteen begge koster 350.000 kroner paret. Fyne sin Vintage-serie består for øvrig av to serier, Vintage og Vintage Classic. Førstnevnte består av tre modeller i gedigent treverk og med henholdsvis ti-, tolv- og femten-tommers element med diskant i midten. De heter selvsagt Vintage Ten, Vintage Twelve og Vintage Fifteen og inneholder alt Fyne kan om å lage høyttalere. Vintage Classic kan derimot minne litt om Tannoy sine retro-høyttalere Eaton, Cheviot og Arden som kom for seks-sju år siden. Jeg falt selv pladask for Cheviot-høyttalerne da jeg testet dem i Stereo+ nr. 8/2017 (https://joom.ag/egEL/p48).

Fyne Vintage Classic-serien består derimot av fire modeller, tre gulvstående og en modell som er beregnet å stå på en hylle eller på stativ. Den heter Vintage Classic VIII SM, der de to siste VIII står for størrelsen på elementet, og SM for «stand mount». De tre gulvstående heter Vintage Classic VIII, Vintage Classic X og Vintage Classic XII. De har altså åtte-, ti- og tolv-tommers elementer.

Vintage Classic VIII

Testmodellen er altså den minste av de gulvstående høyttalerne i Vintage Classic-serien. Utseende nærmest skriker 1970-tallet med sin brede front, ikke altfor store dybde og solide frontgriller i stoff. Høyden er godt under 90 cm og du klarer deg fint med en forsterker på 30 watt for å drive dem. Med 91 desibel følsomhet blir det høyt nok. Selv om åtte tommer ikke er veldig stort, og kabinettet heller ikke ruver så voldsomt, så skal det imidlertid være mer enn nok bass fra høyttalerne. Fyne oppgir at de spiller ned til 30 hertz før de ruller av. Det er også verdt å merke seg at det er bass- og mellomtone-elementet på åtte tommer som tar seg av stort sett hele mellomtonen. Delefrekvensen ligger nemlig såpass høyt som 1,8 kHz. Dermed bør det i hvert fall i teorien borge for stor sammenheng i lyden helt fra bunnen og opp i øvre mellomtone/diskant.

Når det gleder plassering så anbefaler fyne minst en halvmeter fra veggen bak dem og minst en meter fra sidevegg. Ergo må du ha litt luft. 

Å tilpasse høyttalerne til rommet bør imidlertid gå relativt greit. I hvert fall når det gjelder oppover i frekvens. Nederst på fronten finnes nemlig to justeringsmuligheter, begge for diskanten. Det betyr at hvis du har et lite dempet rom, så kan det fungere best å skru litt ned på energi-nivået i diskanten, eller i presensnivået mellom 2,5 og 5 kHz. Har du et godt dempet rom eller har elektronikk som er litt forsiktige oppover, kan du jo prøve å justere opp i stedet. I mitt relativt godt dempede rom valgte jeg imidlertid å spille «flatt», det vil si uten noe pluss eller minus på de to justeringsmulighetene.

Lyden

Det var nemlig ikke nødvendig for å få en glimrende lydopplevelse. Nå skal det sies at høyttalerne rent klangmessig nok er en liten tanke mørke, så noen vil nok ønske å fikle litt med «Energy»- og «Presence»-innstillingene på fronten. Selv klarte jeg meg som sagt fint uten, og jeg nøt hvert øyeblikk jeg hadde med høyttalerne i lytterommet. Bassen er virkelig imponerende dyp til å komme fra såpass små høyttalere, og jeg ser ingen grunn til å stille spørsmål ved om de går så dypt som Fyne selv hevder. Men en ting er at det går dypt. Her er det også veldig bra med detaljer nedover og en kraft og fylde som imponerer. Hos meg oppleves de ikke ultrastramme, men de flyter heller ikke utover. Bassen høres rett og slett realistisk ut. 

Oppover i mellomtonen merker jeg meg stemmegjengivelsen. Den er nydelig og har massevis av pondus. Jeg liker godt at mellomtonen er gjennomsiktig, noe som gjør at det er enkelt å høre detaljer langt innover i lydbildet. Samtidig er den ikke nådeløst avslørende for skavanker i resten av anlegget eller i innspillingen du hører på. Det gjør at du fort kan risiker veldig lange lytteøkter, da lyttetretthet er et fremmedord med disse høyttalerne. Lyttetretthet skapes jo ofte av en lyd som oppleves som aggressiv i øvre mellomtone og diskant. For utrente ører kan nok det forveksles med at lyden er svært detaljrik, men resultatet er gjerne heller at det blir færre og færre timer med musikk. Det er nettopp det som gjør Vintage Classic-serien og denne Classic VIII så genial, for her kan du jo nettopp justere det området nøyaktig slik du liker det. Du er jo nesten garantert å finne ditt eget lydmessige G-punkt med de to «pleasure-kontrollene». 

Diskanten er allerede ypperlig, og den oppleves som ekstremt godt integrert med det store åtte-tommerselementet. Det er luftig, detaljert og med så mye energi som du ønsker. Den homogeniteten og med plasseringen av diskanten i midten av bass- og mellomtone-elementet, fasekorrektheten, bidrar også til at høyttalerne leverer glimrende på holografi. Det er stor presisjon og størrelse på lydbildet. Roger Waters «Amused to Death» med sin Qsound-teknologi låter fantastisk med lyd 90 grader ut fra lytteposisjon. Det er nesten spooky at det går an med bare to høyttalere. Det krever riktignok både et symmetrisk rom og høyttalere som matcher, men da blir det også holografi-halleluja. Slik det var hjemme hos meg med Fyne Vintage Classic VIII. 

Det eneste ankepunktet lydmessig var faktisk en liten negativ overraskelse. Jeg hadde nemlig ventet meg en høyttaler med bortimot eksplosiv dynamikk nesten på linje med hornhøyttalere, men disse Fyne-høyttalerne var ikke helt der. Trommeinngangen på Heirate Mich med Rammstein fra Herzeleid-plata traff meg ikke som en løps rammbukk (som jeg synes den bør). Rage Against the Machine sin debutplate var også litt mindre sinna og aggressiv enn jeg synes den bør være, og skarptromma på introen til The Dapper King med Chris Minh Doky satt ikke som et rifleskudd i øra slik den skal. Det ble litt i overkant snilt, eksempelvis sammenlignet med Pylon Jade Twenty og Blumenhofer-høyttalerne jeg nylig hadde på besøk. Begge de er for øvrig toveis-konstruksjoner med tolv-tommers element og hornladet diskant. Det var likevel ikke i diskanten jeg synes det ble en liten tanke snilt. Det var først og fremst i mellombassen det manglet litt eksplosivitet. Det kan derfor tenkes at både Vintage Classic X og Vintage Classic XII har det trøkket i mellombassen fordi de har større elementer enn den minste gulvstående. Det burde jeg kanskje sjekke ut.

Nå kan det selvsagt tenkes at jeg er litt for kritisk akkurat på dette punktet fordi høyttalerne jeg bruker til daglig og de høyttalerne jeg har hatt i hus de siste ukene og månedene har vært eksepsjonelle på dette området. Jeg tenker likevel at dersom du er over sittet opptatt av at lyd skal være ekstremt dynamisk, så bør du nok høre disse før du kjøper. Hvis du derimot er mer opptatt av perspektiv i lydbildet, klang, detaljer og ikke minst homogenitet enn dynamikk, så kan disse høyttalerne anbefales fullstendig uten reservasjoner. Da vil de garantert gi deg gåsehud med øynene igjen. Så gjør det selvsagt ikke noe at designet er så lekkert at det nesten gir gåsehud bare å se på dem også.

Konklusjon

Fyne Vintage Classic VIII ser fantastiske ut, er ekstremt enkle å få til, og spiller utrolig deilig. Høyttalerne spiller virkelig dyp bass, og måten høyttalerne tegner opp lydbildet i dybde og bredde er imponerende. Jeg kunne nok tenkt meg enda bedre dynamikk, men jeg har likevel tatt meg i å bli sittende å lytte til musikk i timevis i strekk på disse lekre retro-høyttalerne. Av og til også med en single malt fra det skotske høylandet i glasset.