Et helt nytt nivå

Det er knapt noen nyhet at Hegel har orden på sine digitale produkter. De har hele tiden vært langt fremme, og markerte virkelig styrke da de lanserte sin CD-spiller Viking. Den bød på gnistrende god gjengivelse, og selv med helt vanlig 16bit/44,1kHz spilte den fletta av alt jeg klarte å finne av høyoppløst materiale på diverse strømmetjenester. Ikke slik at den viste at det var noe direkte galt med kvaliteten på filene man strømmer, men den gjorde at det ble stilt noen vesentlige spørsmål om den lyden som kommer fra Tidal og Qobuz er så fantastisk som de selv hevder.
Hegel gjorde det «enkelt» for seg ved å kun konvertere filer i 16bit/44,1kHz, og kunne dermed trimme digitalkonverteren for nettopp denne ene oppløsningen. Resultatet var analogt, veloppløst og fantastisk åpent og gjennomgående oppsiktsvekkende godt.
Hva klarer de så å få til med sin ny DAC D50? En fleksibel og velutstyrt digitalkonverter byr på langt flere utfordringer, men Hegel har likevel gjort det så enkelt de kan. Her er det ingen innebygget strømmemulighet, ingen nettverkstilkobling for diverse oppdateringer eller hodetelefon-utgang.

En solid enhet

 Hegel D50 er solid og skikkelig bygget, og har et lett gjenkjennelig, nøkternt og minimalistisk utseende. Som de andre enhetene i toppserien til Hegel har den fått innskjæringen rett over displayet. Det passer perfekt til P30A/H30A og Vikning, men gjør seg heller ikke helt bort sammen med de integrerte forsterkerne. 

På fronten er det kun et OLED-display som viser inngangskilde og oppløsning. Dette er meget tydelig, og du leser lett informasjonen fra sofakroken. Baksiden av produktet er også av det ryddige slaget med et sjenerøst antall tilkoblinger av høy kvalitet. Helt til venstre finner du en balansert analog utgang (XLR) og en ubalansert (RCA). Så kommer i tur og orden de digitale inngangene. En AES/EBU, BNC, coax, to optiske og USB. Akkurat det du behøver.

Hegel påstår selv at den viktigste nyvinningen er hvordan signalet prosesseres før den i det hele tatt kommer til konverteren. AES/EBU-inngangen har ifølge Hegel en unik RS422-mottaker og sørger for at signalene inn er fri for tidsrelaterte unøyaktigheter og jitter. De SPDIF-baserte inngangene har et skreddersydd og meget presist kretsløp for oppakning av I2S-dataene, som deretter blir reklokket med en av tre masterklokker. En for SPDIF, og en separat for både 48k og 44,1 - samplerater.

Ønsker du å utnytte DAC-chipens potensial til sitt fulle er det USB som gjelder. Da har du hele 32/384 og DSD 256 (DoP) til rådighet, går du via coax og AES/EBU er «kun» 24/192 og DSD 64 tilgjengelig, mens oppløsningen er begrenset til 24/96 PCM via optisk. Hegel DAC D50 støtter også MQA.

Har et ekstra triks på lur

Da Hegel demonstrerte sin nye DAC D50 ble vi presentert for et litt uvanlig fenomen. Anlegget spilte totalt sett bedre med DAC D50 stående i systemet - uten å være koblet til annet enn strøm og selvsagt slått på. Ville jeg få den samme virkningen hjemme? Joda. Det er uten tvil forskjell. Med DAC D50 koblet kun til strøm virker lydbildet når jeg spiller på Hegel H600 mer presist, stillere og faktisk også enda mer utstrakt både i bredde og dybde.
Forklaringen skal ifølge Hegel være måten de har konstruert strømforsyningen. Den har positiv påvirkning på støyen totalt i systemet, og virker for meg på samme måte som om du kobler til et nettfilter. Jeg vil anta at denne virkningen vil forandre seg avhengig av hva slags strømkosmetikk du allerede har installert, men dette er likefullt en interessant og klart hørbar bonusfunksjon hjemme hos meg. Og det selv om det finnes et par strømfiltre i oppsettet.  

DAC-loop

Med Hegel H600 og flere andre av Hegel sine forsterkere finnes det en praktisk mulighet til å oppgradere med en ekstern DAC. Du må innom menyen å velge DAC-loop, koble den eksterne DAC-en til den digitale coax-utgangen, og så koble DAC-en til XLR-inngangen til forsterkeren. Dette fungerer med hvilken som helst DAC som har balanserte XLR-utganger.

Det gir en ekstra mulighet for oppsettet hjemme, men også i testsammenheng. Jeg kan sjekke med min eksterne streamer koblet på «vanlig» måte til den eksterne DAC-en, og så inn på H600s analoge innganger, eller koble alt av digitale kilder til H600 og la disse gå i loop til DAC D50.

Lydkvalitet

 Det interessante med digitalkonvertere er at de gjør noe med lyden i systemet ditt du ikke får til, selv om du legger i et høyt sekssifret beløp i nye høyttalere og forsterkere. Systemet ditt aldri kan bli bedre enn signalkilden. I dette tilfellet en CD-transport og en streamer koblet til en DAC D50. Hva du spiller med og hvilken inngang du velger er ikke helt avgjørende, men BNC-inngangen får min stemme hvis du er ute etter best mulig lydkvalitet ut av Hegel D50.

Uansett inngang vil du oppleve et meget sjenerøst lydbilde med masse luft og med et godt definert rom mellom instrumentene. Sjelden har jeg hørt en digital enhet som er ren og gjennomsiktig, og som viser så mye av klangen rundt instrumentene, materiale de er laget av og de subtile klangforskjellene mellom hvert enkelt instrument - selv om de befinner seg i et større ensemble. 

Klangmessig er DAC D50 helt nøytral og den klarer balansekunsten mellom tilfredsstillende energi og dynamiske evner i øvre mellomtone og diskantområdet, helt uten å tilføre lytteopplevelse noe som kan oppleves som spisst eller skarpt. Den er heller analog, lettflytende og naturlig avslappet i hele mellomtone og diskantområdet.
Bassen den leverer er kjapp, snappy, velfrisert og rytmisk, og med en masse deilig informasjon om tonenes opphav, klang og timbre. Men ikke tro den leverer mer i de nederste oktavene enn det som faktisk foregikk i studioet. Dette er dønn nøytralt, helt ufarget og absolutt ikke noe verktøy for å påvirke klangbalansen i anlegget ditt på noen som helst måte. 

Det blir rent vakkert, dette!

Selv om DAC D50 henter frem utrolige mengder informasjon og har et flott, presist lydbilde, er lyden så flott oppløst at du, som meg, helt sikkert vil oppfatte dette som behagelig og avslappet. Det glatte, lettflytende og analoge lydbildet, gjør lyttingen svært enkel. Du bruker null krefter, slapper av og kan bare lene deg godt tilbake og la musikken strømme mot deg.

Det høres fantastisk flott ut når jeg setter på Loves Came Here med Lhasa De Sala, og overraskelsen over hennes enormt rike og varme klang i stemmen smelter bort all iboende tvil. Samtidig ser jeg inn i et kjempestort og velformet lydbilde med nydelig etterklangen i rommet fra diverse ganske så dynamisk lydende slagverk. Kan dette virkelig vare?

Eivør og sporet Falling Free presenterer meg for et totalt annerledes lydbilde. Bort med den litt skitne og svette miksen til forrige spor, og inn med et rent og blankpusset lydbilde. I hvert fall før støyen fra skurrende gitarer og synther kommer inn i lydbildet. Stemmen til Eivør er likevel det som bærer denne låten. Den er sterk, solid, rik og vakker, og denne låte som jeg nesten har avskrevet som litt slitsom og påtrengende når det tar av mot slutten, flytere nesten sjokkerende lett og skulle det være noen skarpe kanter her og der blir de ikke borte, men oppløses totalt slik at de lister seg forsiktig inn i øregangen.

Hva så med noe litt røffere? Det går utmerket det også, og jeg tror ikke jeg noen gang har hørt temmelig tørt innspilte stemmen på ZZ Top sin La Grange låte helt på denne måten. Det er slik det skal være. Rufsete, slitt og sleipt. Samtidig skapes det en rytmisk fremdrift som gjør at jeg ikke klarer å holde høyrebeinet stille, selv om jeg forsøker alt jeg kan. Gitarene er i fokus, og det låter dønn ærlig, skurrete og forvrengt. Akkurat slik det skal.

Hvis vi først skal snakke om vakkert spiller jeg Ane Brun og hennes Last Breath. En låt som er vanskelig på nesten alle måter. Et filtrert piano som ikke kommer helt frem i miksen, et fåtall spinkle strykere og så hennes fantastisk emosjonelle stemme på toppen. Det har vært smått med seriøse utbrudd av gåsehud de siste ukene, men her får jeg visst tatt igjen det tapte. Dette sporet utmerker seg ikke med sin varme miks eller korrekt klingende strykere, men du verden for en emosjonell musikalsk opplevelse det blir når musikken (og teksten) blir presentert på denne måten. Det er som om jeg på magisk vis blir koblet til utøvelsen og opptaksrommet, og det er flere ganger vanskelig å holde seg i «testmodus» eller i en tilstand hvor jeg kan vurdere opplevelsen av det jeg hører noenlunde nøkternt.

Hvis jeg skal forsøke å beskrive opplevelsen må det være at jeg opplever dette som en kombinasjon av digitale mediers presisjon og noe av det beste fra analoge formater som mastertape eller vinyl. Det er vanskelig ikke å tenke på virkelig gode analoge opplevelser jeg har hatt med vinylrigger i flere-hundre-tusenkroners-klassen, kombinert med det aller beste jeg har hørt fra digitale enheter.

Konklusjon

Hegel DAC D50 er en oppsiktsvekkende god digitalkonverter. Dens kvaliteter er umiddelbart gjenkjennelige, og på et nivå som gjør den umiddelbart attraktiv. Presisjonen, luftigheten og størrelsen på det svært innsiktsfulle, rene, gjennomsiktige og raffinerte lydbildet, er totalt avhengighetsskapende og helt umulig å glemme. Hegel D50 har nådd et helt nytt nivå av lydkvalitet i prisklassen, og det blir veldig spennende å se hva konkurrentene vil svare med, eller om de i det hele tatt kan!