Det er såpass, ja!

Nå er ikke oppkobling av disse enhetene så lett som det høres ut, selv om det kun er en for og effektforsterker vi snakker om. Først må den inn av døra, opp trappa og ut av esken. Forforsterkeren byr ikke på noen utfordringer for sterke, veltrente karer, men den nye H30A er et skikkelig beist av en forsterker, og kjøper du deg en slik er det kun to muligheter. Velbrukt medlemskort fra gymmen, eller ringe en kompis. 

De eksisterende P30 og H30 har vært på markedet i 11 år, og de hadde kanskje levd enda et par år hvis det ikke hadde vært for at transistorene Hegel benytter ikke er på markedet lenger. I årevis har Hegel derfor lett etter erstatninger som ikke bare kunne matche, men også forbedre ytelsen til forsterkerne. De har testet, lyttet og testet igjen, diskutert, kranglet og grått en skvett, men til slutt kan de altså lansere helt nye referanseprodukter.

Etter den formidable suksessen med de integrerte forsterkerne Hegel H390 og H590, som forresten nå har fått Roon-sertifisering, virker det som om verden har langt større forventninger til for- og effekt-forsterkeren denne gangen, enn det som var tilfellet tilbake i 2011. Det skal bli spennende å se hvordan de blir tatt imot.  

Noen vil sikkert mene at det nye designet knapt er noen oppgradering. I typisk Hegel-tradisjon er det enkelt og litt kantete det de har gjort på toppen av frontplaten, og det gjør seg best på forforsterkeren P30A. Min mening. Det ser ut som om noen har slått øksa inn i en bjørkestamme to ganger og så revet bort flisa imellom. Kanskje er det til og med det som er inspirasjonen? Likevel er det en designforandring som blir sittende. De tidligere produktene ser nå litt «gamle» ut ved sammenlikning, og da er det vel «mission accomplished». Det nye designet ser best ut på forforsterkeren, men det er kanskje bare en tilvenning. 

Selv om vi tester denne som en stereo-pakke kan hver av komponentene selvsagt også benyttes hver for seg for å komplettere et eksisterende system, og har du litt mer på kistebunnen enn de fleste kan du kjøpe to effektforsterkere og koble en på hver kanal. 

Hvis vi leser mellom linjene på det som blir sagt og skrevet, er det klart at Hegel er usedvanlig stolte av sine nye produkter, og kanskje er de alle mest stolte av den nye forforsterkeren P30A. Kanskje er det fordi den også har vært den mest kompliserte å lage. 

Forforsterkeren er 100 prosent analog. Hegel overlater til kjøperen å selv finne en matchende digitalkonverter eller streamer. Det er nok et fornuftig valg når vi allerede vet at disse forsterkerne er ment å holde koken på markedet i 10-12 år, og enda mye lenger hjemme hos kjøperen – og på finn.no. En innebygd digitalkonverter og en streamer i den absolutte toppklassen ville gjort produktet vesentlig dyrere, og sannsynligvis også gjøre det utdatert om 4-5 år. Det er heller ingen platespillerforsterker/RIAA ombord. Har du ikke platespiller sparer det deg for noen kroner du kan bruke andre steder, og har du en platespiller har du sannsynligvis lyst til å velge deg din egen RIAA. 

Det er nok innganger på baksiden for de fleste formål. Du har to balanserte XLR-innganger og fire RCA hvor den ene er en Home Theatre-inngang, og du kan også konfigurere en av de ubalanserte RCA-utgangene til en utgang med fast volum. Vær forsiktig! 

På venstre side av bakplaten sitter den en balansert utgang og to RCA-utganger. I front er det også holdt enkelt med av/på-knapp i midten, volum på høyre side og kildevelger til venstre. 

Hegel mener, som de fleste andre, at forforsterkeren er systemets mest kritiske komponent. Derfor har sjefen sjøl, Bent Holter, gått den lange veien for å gjøre den best mulig. De FET-transistorene som benyttes har kun lavere orden harmonisk forvrengning, og hver enkelt transistor er nøye kontrollert. Innenfor en produksjon av transistorer kan det være ørsmå variasjoner som ikke har avgjørende betydning i andre sammenhenger, men her blir de målt en og en, for å finne frem til perfekt matchede transistorer. Heldigvis skal ikke signalet gjennom en haug med transistorer. Hegel nøyer seg med å sende signalet så kort vei som mulig og lar det gå gjennom kun to transistorer og en volumkontroll med ekstremt lav støy. 

Hegel benytter sin egen patenterte Sound Engine i sine produkter, og P30A er ikke noe unntak. Denne gjør an aktiv overvåking av signalet, og korrigerer for intermodulasjonsforvrengning ved hjelp av et feed forward-design og fjerner forvrengningen i sanntid når signalet forsterkes. 

Sammen med det fullbalanserte designet er målet å få forforsterkeren ekstremt stille, presis og følsom, og uten forvrengning slik at signalet er så tett kildematerialet som mulig. Enten det kommer fra en CD, streamer eller en platespillerforsterker.

Kikker vi litt på spesifikasjonene oppgis det et signal/støyforhold på mer enn 130dB (balansert). 

Det er litt rart at det skulle komme to norske effektforsterkere på markedet med bare noen måneders mellomrom. Vi har allerede fått oppleve den store, nye effektforsterkeren fra Electrocompaniet, og nå sitter vi her (litt slitne i ryggen) med Hegel sin H30A. 

Hegel sin modell veier inn med 54kilo og skal yte hele 1100watt i 8ohm når den kjøres som mono effektforsterker. Det gjør de to norske forsterkerne merkelig like i både ytelse og vekt. 

Hegel sin H30A er altså temmelig kraftig, og det oppgis at den er bygget som en mono-forsterker, men med mulighet for å kjøre stereo – slik vi gjør i denne testen.  Den skal være stabil ned til 1ohm, og har nok krefter til å trekke alt som er laget av høyttalere. En imponerende strømforsyning og ikke mindre enn 56 stk. 200watt/15 ampere bipolare transistorer sørger for at dette er mulig. 

Men det er ikke kun snakk om krefter. Effektforsterkeren må nødvendigvis være en god match til forforsterkeren, og må være like detaljert og artikulert for at dette skal være noen mening. 

De fleste har sikkert fått med seg at vi har en Hegel H590 integrert forsterker i arsenalet av utstyr. Den får denne gangen den mer enn tvilsomme jobben med å være negativ referanse når vi går i gang og spiller musikk på P30A/H30A. Den får solid strøm fra Anzus, XLR og høyttaler-kabler fra Chord Company og en Matrix element X2 som streamer/Dac og alternativ forforsterker. Høyttalerne er et par Kerr Acoustic K320. 

Etter et par døgn med oppvarming er Hegel-forsterkeren klar til å spille. Jeg kobler av Hegel H590, kobler til for og effektforsterkeren og utbryter et et par minutter helt for meg selv: «Det er såpass, ja!». Og det er det faktisk. 

Den overveldende kraften, den imponerende dynamikken og saftige spillemåten, og ikke minst dybden i bassen, hadde jeg nok forestilt meg, men den klokkeklare lyden og forsterkernes evne til å hente frem detaljer hadde jeg ikke engang drømt om. Nå er ikke høyttalerne mine spesielt vanskelig å drive, men du hører likevel at forsterkeren knapt bryr seg om høyttalerne som er koblet til. Slik det virket på Horten-messe da de fikk trekke de mildt sagt imponerende høyttalerne Dali Core. 

Det er en autoritet her jeg aldri har opplevd på helt den samme måten hjemme. Jeg tenker at forsterkeren bryr seg like lite om høyttalerne mine som en svær trailer som har fått en knøttliten campingvogn hektet på kroken bak. 

Likevel er det ikke kraften og den nådeløse kontrollen som betyr mest for kroppens indre gåsehudmaskin. I stedet er det detaljene, og måten den henter informasjon fra kilden som jeg blir sittende å lytte til. Selv om det er mer av alt jeg setter pris på i et stereoanlegg, gir den et innblikk i musikken som er veldig imponerende. Men med så mye detaljer og et så åpent og klart lydbilde, kan det lett vippe over i det analytiske og kjølige, men gjør det heldigvis ikke. Likevel får du ikke den nødvendige varmen for å kunne redde de skranglete Rolling Stones-platene dine. Det som kommer ut av høyttalerne er en nøytral og høyst troverdig musikalitet - helt uten skarpe kanter eller hardhet i diskantområdet. 

Selv om Hegel selv snakker mye om diskanten og bassen, er det kanskje mellomtonen og i mellombassen den skiller seg fra annet utstyr jeg har hatt til test. Den har tempo, presisjon, detaljer og en helt rå dynamikk som gjør musikken herlig engasjerende og veldig morsom å lytte til, og det smeller godt samtidig som mellomtonen både er glatt og raffinert. 

De fleste forsterkere og elektronikk flagger ganske fort hva som er favorittmusikken, men det blir fort tydelig at Hegel-settet har så minimal påvirkning på det musikalske signalet den behandler at musikken får leve sitt eget liv. Er musikken bra spilt inn har sjanger og kompleksitet knapt noe å si. Selv betydelige og godt befolkede orkesterverk sender den igjennom uten hørbar påvirkning. 

Som vanlig er det stiligste og morsomste opplevelsene knyttet til instrumenter du har et forhold til. Ja, det er veldig tøft å spille Trentemøller på litt høyt volum, men de syntetiske klangene blir ofte mer en akademisk øvelse enn musikk jeg koser meg med, og snakker ikke til meg slik strengeinstrumenter, strykere, blåser og stemmer som oftest gjør – når ting er skikkelig på plass. 

Etter noen runder med musikk står det klart for meg at det å utfordre dette oppsettet slik at det kneler og avslører sine svakheter er heller vanskelig. Det er like greit å snu på flisa og se hva oppsettet kan gjøre med musikk jeg spiller veldig ofte, og som jeg kjenner godt.  

Et av sporene jeg benyttet er Porcupine Tree og deres The Sound of Muzak, og allerede i åpningen avslører oppsettet seg som særdeles dynamisk og ryddig. Gitar og en ganske heftig innspilt skarptromme sitter som et skudd dynamisk sett, men det er mer her. Når det drar seg til (gitarsolo) blir sporet ofte litt uryddig, men her er det forbausende godt på plass. Lydbildet er gedigent i både bredde og dybde, og fokuset på stemmen og instrumentene er utrolig bra. 

Jeg fortsetter med Mari Boine og hennes Eallin, og jeg kan ikke huske å ha hørt innledning så kontrollert som dette tidligere. Ikke resten av låten, heller, må det sies.  Trommene er brønndype, men veldig kontrollerte og stramt gjengitt. Den svevende stemmen til Boine har flott klang, er totalt avslappet og har en naturlig og svært troverdig tilstedeværelse. Samtidig er det veldig stille, og til tross for masse detaljer, mye energi og stort engasjement, er lyden merkelig avslappet og rolig. 

Kan Hegel gjøre noe med den litt matte og trange innspillingen til Joe Bonamassa av Sloe Gin fra Royal Albert Hall? Yes, it can! Det begynner veldig stille, og du aner at dette er en svær sal ut fra hvordan responsen fra publikum høres ut. Gitartonene er krystallklare, har riktig tykkelse og nydelig, ren klang. Det høres ut som om det kan bli riktig så moro når det drar seg til lenger ut i låta, for når volumet i gitaren går opp og bandet skal trykke til faller det vanligvis sammen og oppleves mer enn en smule komprimert. Her løftes imidlertid gitaren flott frem og lydbildet åpnes opp og brettes ut til de forventede dimensjonene – og enda litt til. Jeg legger hodet bakover og nyter, og drar en av tidenes luftgitarsoloer. 

Hanz Zimmers musikk til The Dark Knight er svær, krevende, mørk og kompleks. Jeg spiller I´m not a Hero, og her løser Hegel-settet oppgaven på imponerende vis. Strykerne har flott klang, masse detaljer og glimrende fokus, og når blåserne og slagverket kommer inn mot slutten blir dette musikk og gjengivelse av episke dimensjoner. Lydbildet er stort, dypt og flott, og med en beksvart bakgrunn som gjør at hele slagverket, selv om det sitter langt i bakgrunnen, blir detaljert, hardtslående og med en ytterst troverdig klang. Samtidig er det oversiktlig, kontrollert, mer avslappet og mindre krevende å lytte til enn jeg hadde forventet. 

Etter å har hørt forsterkersettet spille opptil flere ganger tidligere, burde jeg ikke bli så overrasket, men det å få denne elektronikken hjem i stua er likevel en ganske overveldende opplevelse. Det låter nytt og friskt, og selv musikk du trodde du kjente ut og inn blir lyttet til med nye ører. Vakker musikk blir vakrere, tung musikk blir enda tyngre og svær og kompleks musikk blir lekkert løst opp i sine enkelte bestanddeler, men uten at det blir knirkete eller analytisk. Bedre lyd enn dette er kjempedyrt!