Vipps oss en gave: 129702
Jeg skal glatt innrømme at jeg har mast på Bent Holter og gjengen i Hegel selv. Flere ganger, men hver gang har de blide folka i Hegel smilt overbærende og fortalt at markedet er så lite at det vil være vanskelig å lage noe som er bra nok billig nok til at de ville sette Hegel-navnet på produktet. De ville heller gjøre det de var gode på, nemlig forsterkere og digitalkonvertere.
Noe må imidlertid ha skjedd, for rett før jul dukket det opp en julegave til alle Hegel-elskere med platespiller, riaa-trinnet V10.
Det ble derimot noe helt annet enn det riaa-trinnet som var planlagt. Da Bent Holter, mannen bak Hegel, endelig ble overtalt til å lage et riaa-trinn, skulle det bare være et lite prosjekt ved siden av med bruk av opamper slik alle andre produsenter av riaa-trinn til 10-15 tusen kroner benytter. Et slags kompromiss for i det hele tatt å lage et riaa-trinn.
Nå vet jo de fleste som kjenner Bent Holter og Hegel, at han er relativt dårlig på kompromisser dersom han finner noe han synes er morsomt og som kan gi god lyd. Da Holter begynte å jobbe med riaa-trinnet oppdaget han at det både var mer vanskelig, mer spennende og ikke minst mer morsomt å lage riaa-trinn enn han trodde.
Dermed ble det produktet som skulle være et enkelt sideprosjekt, langt mer komplisert – og kostbart – enn det som var planen.
Heldigvis er det enklere å forklare enn å utvikle et riaa-trinn, så kort fortalt er dette en platespillerforsterker for både moving magnet- og moving coil-pickuper. Inni sitter det håndmatchede JFet-transistorer som første forsterkningssteg for både MM og MC, deretter går signalene inn i opamper som har bipolare transistorer. Hegel hevder at denne løsnnigen gir et ekstremt stillegående riaa-trinn uten noe som helst feedback fra forsterkerkretsen tilbake til coilen i pickupen.
Strømforsynigen ser ut som en kjip veggvorte fra en eller annen billigbutikk på Ebay, men er det noe man har lært etter å ha testet Hegel i mange år, så er det ikke å skue hunden på hårene. Den «veggvorta» er nemlig en dedikert strømforsyning utviklet av Hegel helt fra bunnen av. Den bidrar i stor grad til det lave støynivået. Tilkoblingen til riaa-trinnet skjer med to, ikke en plugg, så her kan du bare glemme å skulle bruke en fancy strømkabel for å bedre lyden. Det ville ikke fungert, verken rent praktisk eller lydmessig.
I stedet har Hegel skviset kostnader der det har vært mulig, blant annet ved å ha et så enkelt kabinett som mulig, uten masse knapper på fronten. Alt som finnes der, er en power-knapp. Bakplata er derimot langt fullere. Der finner du foruten inngangene for MC og MM-picuper (legg merke til at kun en av inngangene kan brukes samtidig), balanserte og ubalanserte utganger, to rader med bittesmå vippebrytere (eller musepiano som Hegels Anders Ertzeid kaller det). Disse brukes til å stille inn om du bruker MM eller MC-pickup, om du vil ha på det subsoniske filteret som fjerner signalene under 20 hz, og ikke minst innstillingen av både gain, kapasitans og motstand. Litt pirkete er det, men bruksanvisningen er enkel å følge, og når man først har gjort innstillingene, kan man bare glemme dem. I hvert fall for de som ikke bytter pickuper til stadighet. Det er imidlertid verdt å merke seg at innstillingene er speilvendte for høyre og venstre kanal. Man begynner altså ytterst og jobber seg innover.
Det er også en autofunksjon som skrur av riaaen dersom den ikke har mottatt signal på 15 minutter. Dette er i henhold til EUs direktiv for energi-effektivisering, men om du ønsker EU dit pepperen gror eller av andre grunner vil la riaa-trinnet stå på helt til du eventuelt skrur det av selv, så kan man overstyre autofunksjonen.
Lyden
Riaa-trinnet jeg fikk fra Hegel var knapt nok innspilt, men jeg måtte selvsagt spille litt på det for å høre hvordan det låt rett ut av boksen. Inntrykke var lovende. Lyden var veldig transparent og gjennomsiktig, basstrykket var veldig bra og det var deilig fylde i mellomtonen. Jeg synes også den tegnet opp et stort og presist lydbilde.
Likevel var jeg ikke helt fornøyd. Det var en slags grovkornet råhet i lyden som jeg mente ikke burde være der. Heldigvis har jeg Blue Horizon sine riaa-filter tilgjengelig. De fungerer slik at man kan koble på en digital signalkilde rett i riaa-trinnet. Filtrene settes rett i de ubalanserte inngangene på riaa-trinnet og så kobler man bare vanlige rca-kabler til i filtrene og digitalkonverteren. Dermed kunne jeg spille inn Hegel V10 kontinuerlig, og da jeg rundet 60 timer var det på tide med en ny lytt.
Denne gangen var det ikke mye uønsket råskap å høre. Nå var lyden glatt og silkemyk, men ikke glattet ut, om du skjønner hva jeg mener. Det var mer enn nok mikro- og makrodynamikk i lyden, og den gjennomsiktigheten jeg hadde hørt før innspillingen var enda mer åpenbar nå. Jeg tror det kan skyldes Hegels nitidige arbeid for å fjerne støy. Det hørte jeg nemlig ikke noe til, og da dukker jo selv de minste detaljene opp.
I det siste har jeg funnet fram en gammel Leonard Cohen-plate som jeg ikke har spilt på en stund. Den heter Old Ideas, og ikke minst første sporet på side to, Anyhow, er en strålende innspilling. Med Hegel V10 er det nesten slik at man ikke skjønner hvordan ting egentlig kan låte bedre. Den rolige synth-introen er knivskarp, og stemmen til Leonard Cohen kan du barbere deg med, så presis og kontant er den. Du kan nesten telle svingningene i stemmebånda til Cohen, og lydbildet er ekstremt presist og stort. Det er klin umulig ikke å få ståpels. Det er utrolig detaljert, og gjengir nerven i musikken fullstendig. Klangmessig opplever jeg det som dønn nøytralt, men det er en så deilig klang i mellomtonen med V10 at jeg tar meg i å kikke bort på den ti ganger så dyre platespillerforsterkeren min og lure på hvor mye bedre den egentlig er.
Nå skal det sies at Leonard Cohen sine innspillinger låter strålende på omtrent hva det skal være, så å basere hele V10-testen på ham, er meningsløst. Derfor finner jeg fram High Voltage, debutplata til AC/DC fra 1976. Det første sporet, It’s a long way to the top, if you wanna rock ‘n roll, har ikke bare fuzzgitarer, trommer, bass og en skrikende Bon Scott på vokal. De fyller opp med sekkepiper (!), og selv da får jeg lyst til bare å skru lyden høyere og høyere. Hegel V10 nekter å gi seg, den bare klinker til. Foten begynner å gå bananas til og med før trommene kommer inn, og jeg sitter bare og gliser fett. De som kjenner denne plata vet at den ikke er noe audiofilt mesterverk, men den er heller ikke dårlig lydmessig. Gitarene gjengis glimrende. Lyden er pris og man hører ordentlig hvordan gitaristene spiller. Vokalen ligger lengre tilbake i lydbildet enn med Cohen, men lydbildet bretter seg også her utover. Det viktigste er imidlertid at V10 bevarer både røffheten og drivet i musikken. Det gjør den heldigvis uten å pynte på virkeligheten. Vokalen til Scott skal være skarpskåren og det er den definitivt. Det er heller ingenting som endrer seg med lydkvaliteten uansett hvor høyt du spiller. V10 er klar for fest, men du bør kanskje vente til koronakrisen er over før du inviterer til sånt. Du får i stedet nyte den alene.
I helt den andre enden av den musikalske skalaen drar jeg fram Gregorio Paniagua sin vidunderlige plate La Folia. Det er en innspilling med barokkmusikk. Fullstendig akustisk, men med masse ulike instrumenter og perkusjon. Nok en gang klarer Hegel V10 å videreformidle alt som pickupen heter opp av platerilla. Dynamikken er praktfull, og klangen i de ulike barokkinstrumentene gjengis vidunderlig. Det er intet annet enn en musikalsk og lydmessig kanonplate og med V10 kan jeg nyte det i fulle drag. Jeg er ekstremt imponert.
Med Ray Brown Trio sin Soular Energy, får jeg sjekket ut V10 sine evner til å spille jazz, og den imponerer igjen. Lyden av Brown sin kontrabass er distinkt og har massevis av attakk og klang. Det samme med gjengivelsen av Gene Harris sitt pianospill og Gerryck King sitt lekre trommespill. Det er massevis av luft mellom instrumentene, og hvert av dem har både klang, dynamikk og detaljer.
Sammenlignet med den nøyaktig like dyre Primare R35 som Stereo+ testet i fjor høst, er ikke forskjellene store, men Hegel sitt lydbilde er litt dypere. Lyden virker litt mer kontrollert og rolig med Hegel enn Primare-riaaen. Noen vil kanskje også mene at Hegel er litt mer laidback, mens Primare er litt mer frampå i spillestilen, og på Ray Brown-plata er det et snev av metallisk skjær over pianolyden som jeg ikke hørte på Hegel-riaaen.
Det virker faktisk som om Hegel-riaaen er stillere enn Primare, for på Leonard Cohen er stemmen ikke fullt så knivskarp. Det låter også utrolig bra, men der jeg med Hegel bare har lyst til å skru høyere og høyere, så holder jeg litt igjen med Primare. Igjen er det den ørlille pågåenheten i øvre mellomtone som gjør meg litt mer forsiktig med volumkontrollen enn når Hegel sender signalene fra platespilleren min til forsterkeren.
Hegel skiller også bedre mellom instrumentene. Lyden er mer distinkt og har skarpere konturer enn Primare, men uten å være skarp i lyden. Det virker mer som om kontrasten er optimalisert, men ikke overdrevet.
Jeg har også sammenlignet Hegel V10 med min egen Burmester 100, og det er nesten skremmende hvor bra V10 gjør det i et slikt selskap. Hegel mangler ørlite på detaljer, litt på størrelse og presisjon i lydbildet. I tillegg virker Burmester enda et hakk mer finkornet og lettflytende i lyden. Jeg våger imidlertid påstanden om at du får 90 prosent av lyden fra Burmester for ti prosent av prisen på min vinylrigg. Det er intet mindre enn sensasjonelt bra.
Skulle du derimot ønske deg et riaa-trinn som «pynter» på lyden fra platespilleren din, er Hegel V10 et bomkjøp. Her får du ingen ekstra varme i mellomtonen. Du får det som pickupen plukker opp, og ingenting annet.
