En ektefødt norsk viking

Hegel markerte sitt 25års jubileum i 2022, og det betyr at konstruktør og eier Bent Holter har sitter krumbøyd og skrudd, loddet og sikkert også bannet helt siden han for 25år siden startet opp Hegel etter å ha studert på NTNU og skrevet hovedoppgave om design av transistorer for bruk i forsterkere. Bent Holter gikk derfra til å kaste alt av etablerte kretsløsninger og kastet seg over et prosjekt som resulterte i det som i dag omtale som SoundEngine Technology. Og hvorfor navnet Hegel? Bent er også en habil gitarist og spilte (og fortsatt spiller) i et rockeband som heter The Hegel Band. Kanskje hadde også den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel opprinnelig noe med saken å gjøre. Hvem vet? 

Verden har forandret seg kraftig siden Mohikan ble laget. Vi har opplevd en pandemi, transportkrise og påfølgende mangel på komponenter, og så er det dette med alle konstruktørers iboende nysgjerrighet og evne til å tenke nytt.  Vi trodde at Hegel hadde mer enn nok med å lansere forsterkersettet P30A og H30A, men det foregår mer på roterommet hos Hegel enn det man tenker seg noen ganger. Så kommer altså CD-spilleren, og det er liten tvil om at det neppe stopper der. Her går det selvsagt an å spekulere vilt, men våre munner er lukket. Vi har hele tiden tilgang til en masse nyheter, men har man lovet å holde kjeft er det nettopp det man må gjøre. Likevel – det er all grunn til å glede seg. 

I en verden av streaming og musikk man kan kjøpe og legge på harddisk har CD-en som format blitt skjøvet i bakgrunnen. Noen liker å legge skylden på den gjenoppståtte vinylplaten og platespilleren, men det er nok bare en del av sannheten.

Jeg er en av dem som har pakket det aller meste av CD-samlingen ned i pappesker i kjelleren. En ting er å ha et større stereoanlegg i stua, noe annet er å ha et større antall hyllemetere med CD-plater i tillegg, og jeg må ærlig talt innrømme at veldig mye av musikken jeg har på CD er kjøpt for musikkinteressens skyld, og ikke for å finlytte på audiofilt vis. Da kan man like god bruke Tidal eller Qobus, eller som hos Stereo+, begge deler. 

Fordi jeg glemmer fort, er enhver ny lyttesesjon med CD-plater avspilt via min CD-transport og DAC en vekker og en påminnelse om at det fortsatt bor kvaliteter i CD-platen som byr på veldig solid lytteopplevelser. Likevel fører oppakningen og tilhørende tilkobling av Hegel Viking til en lytteopplevelse som snur opp ned på veldig mye. Vi har grei oversikt over hvor mye man kan få ut av de enkelte lagringsformatene og strømmegreiene, men liker solide overraskelser og nye perspektiver - og det var akkurat det vi fikk. 

Men hvorfor navnet Viking? Vi lar Hegel selv svare på akkurat det spørsmålet. 

• Vi kalte CD-spilleren vår Viking fordi vi, i likhet med våre norrøne forfedre forbedrer eksisterende teknologi. Da vikingtiden begynte, hadde båter eksistert i tusenvis av år. Men vikingene perfeksjonerte designet. Deres langbåter kunne ikke bare seile nær kysten, men også krysse de åpne havene. Forbedringene de gjorde tok vikingene til nye kyster og til og med nye kontinenter. CD-teknologien er kanskje gammel, men vi tror at når den er perfeksjonert, er den fortsatt det beste digitale mediet som er tilgjengelig.

Skal man lansere en CD-spiller står man overfor flere valg. Et av dem er hvor mye man skal legge til av det utstyret som blir etterspurt for tiden. Jeg tenker det kunne være fristende å utstyre den med digitale innganger for å kunne bruke Viking som en digitalkonverter/ DAC, og kanskje også noen har bruk for en streamer av god kvalitet. 

Likevel – Hegel Viking er laget kun for å spille Red Book CD-er. Det vil si at drivverket, elektronikken, implementeringen av og til slutt selve digitalkonverteren, er blodtrimmet for kun en ting, og det er å spille CD-er med 16bit/44,1kHz oppløsning. 

Hegel Viking er enkel og grei, men skikkelig bygget. Kabinettet har den lille utskjæringen i toppen av frontplaten som flere andre nye modeller, et par kontroller for av/på, sporvalg, play og stopp. Displayet i midten er tydelig, og er valgt fordi det støyer ekstremt lite. 

Spilleren kommer uten CD-skuff. Det kan hende noen er skeptiske til en slik løsning, men det er det ingen grunn til. Drivverket på innsiden er av god kvalitet og er konstruert for å spille kun CD-plater. De fleste vil nok velge å benytte drivverk som også er beregnet på videoformater og lydformater som DVD-audio og SACD, men her er det altså dedikert til CD-avspilling. 

På baksiden er det om mulig enda mer sparsomt enn i front. Du finner en enkelt BNC digital utgang i tillegg til et par phono/RCA-analoge utganger, og selvsagt en balansert XLR. 

På innsiden har den en bitperfekt digitalkonverter og Hegel sin egen SoundEngine. 

Spilleren er i hovedsak kjørt på mitt eget anlegg. Altså med en Hegel H590 og et par Kerr Acoustics H320 og det er ikke fordi anlegget er i den øverst highend-klassen, men fordi jeg kjenner det ut og inn. I tillegg er spilleren også prøvet i kombinasjon med Hegel P30A/ H30A og et par Focal Kanta 3. Opplevelser er mildt sagt forskjellig hvor H320 har en typisk monitor-presisjon, mens Kanta 3 drar på mye mer i bassen og har mer energi i mellomtone og diskant – heldigvis helt uten å være engang en smule spisse. 

Det betyr likevel ikke at kvalitetene til Hegel Viking har trøbbel med å bryte igjennom og skinne like klart som sola når den bryter gjennom skydekket etter et dagens regnvær. Samtidig noterer jeg at det nesten er litt sprøtt at alle som lager hifi så til de grader ender opp med forskjellig resultat, selv om målet er akkurat det samme. 

På begge systemene vi spilte på fikk vi et ekstra skyv og dynamikk i bassen. Lyden er ikke ekstra fet eller fyldig, men den har veldig god dybde, mektig kontroll, solid dynamikk og flere nyanser enn vi vanligvis opplever. Begge høyttalerparene vi benyttet er kapable til å spille bass ned i området rundt 20Hz, men til tross for at det har vært mange lydkilder koblet til, har vi sjelden hørt en dybde som dette. 

Det er aldri godt å si om det er forskjellige versjoner av studioets master vi sitter og lytter til, men med samtlige spor vi spilte ble det i nærheten av 20-0 i favør Hegel Viking. Vel, la oss for å være litt snille si 18-2, og det er likevel et nederlag for streaming som kan i hvert fall kan kalles i nærheten av knusende. Det er selvsagt lov å spekulere i årsaken, men det som er sikkert er at CD-spilleren til Hegel spiller av musikk med en kvalitet som definitivt skiller seg fra de to DAC-ene (iFI Audio iDSD Pro og den nye Ferrum Wandla) og streamerne vi testet ut, og som til sammen hadde minst prislappen til Viking. Er det kvaliteten på det mottatte signalet fra streaming-serverne som er utfordringen, eller er det fordi digitalkonverterne forsøker å være «alt-for-alle»? Ikke vet jeg, men høyoppløste filer, gode digitalkonvertere og ditto streamere, hadde ikke den samme presisjonen og åpenheten i mellomtonen og diskanten, den utrolig flotte holografien og den samme opplevde dybden i bassen. Det rare er at jeg kunne høre hva som spilte selv om jeg gikk en halv etasje ned og stod i trappa og lyttet. 

Med en håndfull CD-er for hånden, regn som trommer på taket slik at strand og bading er utelukket samme med roen du får når verden rundt endelig har begynt på sommerferien, er jeg klar for en av sommerens mest spennende tester. 

Jeg begynner med Terje Rypdals Last Nite. Den går rett på Terje Rypdals gitar og det er ikke ofte jeg har hørt klangen så direkte, men samtidig så svevende og luftig. Eteriske gitartoner, ekko og passe svevende synther gir et fantastisk lydbilde. Jeg fortsetter like godt med mer Rypdal og As If The Ghost .... Was Me? Der har han heldigvis beholdt det vesentlige, men erstattet trommemaskinen med en trommis av kjøtt og blod, og det låter mesterlig. Gitaren er nådeløst fokusert, snerten i anslagene på ride-cymbalen er meget flott og størrelsen på lydbildet er kjempestort med godt definert plassering av instrumentene. 

Jeg fortsetter med Opeth og Hessian Peel fra plata Watershed. Ikke fordi det vanligvis låter fantastisk, men fordi det altfor ofte ikke gjør det. Lyden har lett for å bli litt pakket og ullen, og de forskjellige instrumentene står gjerne i veien for hverandre. Her gjør imidlertid spilleren til Hegel en imponerende ryddejobb, og spikrer hvert enkelt instrument solid fast på den beksvarte bakgrunnen og henter ut en mengde informasjon som ørene kan meske seg med, men uten å gjøre noe overtydelig, eller for den saks skyld truende. Når det drar til utover i låta blir det mektig og tungt med et uvanlig solid bassfundament, men samtidig beholder lydbildet sin imponerende størrelse og den samme tydeligheten og åpenheten jeg har hørt i mine innledende runder med spilleren. 

Den litt døsige Over En By av og med Kari Bremnes holdes godt nede, men kommer servert med en mengde nyanser og helt utrolig flott artikulasjon. Selv om denne plata til Kari er nær spilt i filler, er dette en uvanlig frisk og nesten litt ny opplevelse. Stemmen er rett og slett fantastisk flott gjengitt, og du kommer helt utrolig nær hennes stemme. Artikulasjonen, klangen og de tilbakeholdte s-ene, andre vanskelig konsonanter og fraseringene gjengis mesterlig, og selv om det er mye finspilling av musikerne i bakgrunn kommer hvert litt anslag og hver lille berøring av vispene mot trommeskinnene uvanlig godt frem. Samtidig er den ganske så støvete trompettonen til Arve Henriksen utrolig rik på luft, resonans og klangfarger. Til sammen blir dette en altfor kort melodisnutt. Når du først kommer inn i den, synker ned i godstolen og lukker øynene har du lyst til at den skal være minst en halvtime, for dette er virkelig en fantastisk flott lydopplevelse. 

Det er selvsagt farlig å komme med spådommer, men det er veldig vanskelig å tenke seg at en CD-spiller i denne prisklassen skal kunne bli særlig mye bedre hvis det ikke skjer betydelige innovasjoner. Hegel Viking behandler lyden fra en CD-plate på en måte som er særdeles imponerende, veldig gledelig og litt sjokkerende i positiv retning. Lyden er meget bra nesten uansett hva du sammenlikner med under 100K, og den får deg til å tenke nøye igjennom om det var så utrolig smart å pakke CD-platene ned i kjelleren. Det kan se ut som om noen tiår med utvikling av avspillingsenheter for CD ennå ikke helt har hentet ut potensialet til de engang så populære sølvdiskene. Kanskje de også får sin renessanse?