Perlisten er en forholdsvis fersk produsent av høyttalere, men de folkene de har knyttet til seg er absolutt ikke noen ferskinger. Perlisten, en sammenkobling av Perceptual Listening, ble startet opp så sent som i 2016 av Dan Roemer og den blide dansken Lars Johansen, begge har lang fartstid i bransjen og noen har kanskje møtt Lars på messer rundt omkring hvor han har jobbet med merker som JBL, Harman/Kardon, Klipsch og Miller & Kreisel. Fasilitetene og kontorene hvor tingene blir konstruert er plassert i Verona, i Wisconsin.

Jeg treffer mange høyttalerkonstruktører på messer, på fabrikkbesøk og på eventer i butikker, men det må være lov å si at disse folkene fra Perlisten er noen av de mest interessante å slå av en prat med. Konstruksjonene de tryller frem har alltid noen smarte løsninger de elsker å snakke om. De har en evne til å snu litt på kjent teknikk, tenk litt nytt for å øke ytelsen og få det til å fungere meget godt sammen. Og så er det selvsagt snakk om hvor skikkelig og nøye de gjør tingene sine. Perlisten har fra første øyeblikk handlet om høy presisjon og lav forvrengning, i alle ledd – selv om høyttalerne blir satt til å spille særdeles høyt, og det har de tydeligvis tenkt å fortsette med. 

Høyttaleren vi har til test denne gangen er fra en ny A-serie. Noen er kanskje kjent med deres eksisterende S og R-serie, med sin høyst originale diskant/mellomtone-konstruksjonen. Original er også diskant-løsningen på A-serien, som i A4t er en utenpåliggende spredelinse for den 35 mm store diskanten som er festet mellom de to øvre elementene. Det ser heldigvis mye mindre prangende ut i virkeligheten enn det gjør på bilder og trekker til seg mindre av oppmerksomheten enn man i utgangspunktet skulle tro. Høyttaleren måler inn med snaut 130cm i høyden og 45cm i dybden. Bredden er litt mer moderat enn dybden og rundes av på omtrent 28cm. 

De 3 mellomtone-bassene er 215mm store og har membraner av karbonfiber. Konstruksjonen er 2,5-veis og er ren bassrefleks med en gitterkledd og uvanlig høy, bassport nederst på fronten. Jeg vil karakterisere finishen som god, men det er jo en høyttaler hvor pengene helt klart er benyttet på lyden, og ikke på dyr finering eller 20 lag med blank lakk. 

Effektiviteten er oppgitt til 88,6dB og impedansen til 4ohm, men den beveger seg aldri under 3,1ohm. Høyttalerne bør altså ikke skape problemer for moderne forsterkere, men høye lydtrykk får du ikke uten å investere i forsterkere som er over middels kraftige. Desto større, jo bedre. 

Høyttalerne er ikke oppgitt til å gå brønndypt i bassen, men allerede på våre innledende øvelser er det nettopp bassen som imponerer. Målt i ekkofritt rom strekker de seg ned til omtrent 35Hz, men når et godt stykke under 30Hz med litt drahjelp fra rommet. Og når vi først snakker om rom krever disse høyttalerne en god del plass rundt seg, og kanskje bør også rommet være over middels stort for at dette skal balanseres perfekt. I et lite rom kan det nok bli slik at bassen tar litt over, og at klangbalansen tipper litt mot det fyldige og fete. Nå er det imidlertid mange som godt kan tenke seg litt ekstra trykk i bunnen, og kanskje særlig i den viktige mellombassen. Det er mye som tyder på at A4t har noe ekstraordinært å by på akkurat her. 

Vi kobler til det store separate forforsterker/forsterker-settet til Hegel og det tar ikke lang til før vi slipper alt vi har i hendene og bare nyter musikken.

Presisjonen til denne høyttaleren er imponerende, og det gjelder hele veien fra bunn til topp. Den klarer i tillegg øvelsen med å både være åpen og detaljert og det jeg vil kalle imponerende dynamisk, uten at det blir skarpt eller pågående. Likevel låter det skikkelig «live» hvor presentasjonen av musikken får et trykk som svært få høyttalere kan matche, og som knapt er mulig å oppdrive andre stedet med samme raffinement og presisjon som A4t. 

Forvrengningen er avgjort lav, og detaljene kommer klart og tydelig frem enten opphavet er en vokalist, saksofonist eller et helt orkester. Den er heldigvis langt mer finslepen og fintspillende enn det vi faktisk forventet – når det kreves. 

Det spilles også høyt og kraftfullt og vi lar oss imponere av dynamikken og den velformede bassen når musikken krever det. Og selv om den er overraskende detaljert, oppløst og balansert, er det likevel de som spiller rock, metall, techno, elektronika og film i hjemmekinoen, som virkelig kommer til å få utnyttet alt av høyttalerens kompetanse. 

Det er på rock, pop, metall og elektronika den virkelig blomstrer, og på våre innledende runder fikk vi oss en skikkelig oppvisning i fet gitarlyd og solid slagverk med en dobbel basstromme som hamret løs på mellomgulvet. En ting er trykk i bassområdet, noe helt annet er det når musikken spilles med så mye kontroll og tekstur i deler av bassen som her. Det blir intenst, svært levende og veldig gøy! 

Det er alltid et spørsmål om hva høyttalerne egne seg best til, og hva slags visjon konstruktøren har for arbeidet sitt. For med den ganske store høyttaleren Perlisten A4t foran meg, er det mye med høyttaleren som kommuniserer høy underholdningsverdi – og gjerne på høyt volum. Men det må også sies at høyttaleren overrasket og endret spillemåte fullstendig da jeg satt på kresne hifi-innspillinger med fokus på vokal, soloinstrumenter og piano. For med musikk som ikke er voldsomt travel i bassen, høres A4t ut som en hvilken som helst velspillende høyttaler i høyere prisklasse. 

Bassen er uansett imponerende, men på en annen måte enn hos mange andre høyttalere. Dette låter som et system bestående av et par bra hifi-høyttalere med et par gode subwoofere koblet til. Et par perfekt integrerte subwoofere, må sies. 

Høyttalerne er tunet på en måte som gjør at nesten alt du spiller får en fyldighet som mangler på mange hifi-høyttalere, og det er særdeles mye futt i bassen. Musikken treffer solid i mellomgulvet og opplevelsen blir ofte fysisk når du drar på litt. Samtidig er lyden sprek og detaljert, med flott fokus og veldig bra perspektiv og tredimensjonalitet. 

Jeg har knapt hørt rock og metallgitarer tøffere og riktigere enn det jeg hører med disse høyttalerne. Det er stramt og svært godt organisert, men samtidig bygges det imponerende svære gitarvegger, og det er låter absolutt «live». Det er nesten som å høre et veldig bra PA-system med lyden skrudd på plass av en tekniker med full kontroll. 

Jeg spiller Jeff Beck og Space for the Papa. Jeg har aldri hørt dette sporet på denne måten, og sitter og lurer litt på hva det er Perlisten har gjort for å gjøre lyden så til de grader heftig og underholdende. Jeg ender opp med å formulere et svar til meg selv. Det er veldig sjelden jeg opplever en gitartone som er så rå, rett på, dønn ærlig og intens, men samtidig fyldig. Det gjør noe med inderligheten i det allerede glimrende spillet til Beck, og selv om jeg forsøker å holde stand og ikke engasjere meg altfor mye, er det umulig å stenge en musikk-opplevelse som dette helt ute. 

Jeg kjører på med mer gitar, og setter på David Gilmour og Comfortably Numb med fullt orkester fra Live in Gdansk. Denne innspillingen gir gitaren til Gilmour masse rom å leke i, og det er en dytt i den dypere delen av mellombassen som jeg begynner å ane er hele hemmeligheten med denne høyttaleren, og det som gjør en så morsom å lytte til. Gitaren er solid, svevende og deilig, og den er plassert på nydelig vis i lydbildet. Bassen er kontrollert og stram, og det er sjelden jeg har hørt trommene med like mye trykk og dynamikk helt i bunnen. Det er i det hele tatt lenge i mellom vi hører noe som låter så «live» som nettopp denne høyttaleren. Klarer du å høre dette sporet helt upåvirket, må dét karakteriseres som litt av en prestasjon, for her er det bare å kaste luftgitarreima over skuldrene og skru luft-Marshall-forsterkeren på 11. 

Med et par så kapable høyttalere som Perlisten A4t kommer jeg selvsagt ikke unna å spille Tool og deres låt Invincible, og her høres det allerede i åpningen at det blir bra. For allerede fra første strofe kobles jeg som lytter til musikken. og når det begynner å dra seg til og slagverket kommer inn, er det et herlig trykk i mellombassen, samtidig som høyttalerne spiller klart, åpent, presist og midt oppe i det hele er det en imponerende stillhet mellom anslagene. Har vi hørt doble basstrommer helt på denne måten tidligere? Ikke som jeg husker. Og du store min for en dynamikk! Jeg klarer knapt å sitte stille, og da jeg kikket bort mot kollega Tom fikk jeg et fett glis tilbake. 

Jeg tenker at høyttaleren kanskje kan være en utfordring i små rom – hvis du vil ha det helt lineært i bassen, men når du opplever denne høyttaleren tror jeg drømmen om en linjalrett frekvenskurve svinner i det øyeblikket musikken startet å spille, og heller tenker: Det er slik det skal være! 

Vi liker Anette Askvik og låta Liberty er derfor ofte med på lista over demolåter. Her markerer den seg med et særdeles romslig lydbilde med god plass til all hifi-snacksen Askvik har lagt inn i miksen, og litt ut i sporet kommer den kanskje feteste saksofontonen jeg har hørt på lenge. Den er stor, varm, dynamisk, særdeles lettflytende og glimrende fokusert i et flott holografisk lydbilde. Lydbildet har ellers god plass, det er rikelig med luft mellom instrumentene, og på dette sporet får vi også sjekket av hvor gjennomsiktig og transparent lydbildet er. Dessuten er ikke bassen påtrengende i det hele tatt når den ikke skal være det, og holder seg også dønn i ro når den ikke får dypere frekvenser å leke seg med.

Det er sjelden jeg blir så gira av å høre på musikk, men her må jeg innrømme at følelsene tar helt overhånd. Her blir det fort høy puls og tilhørende adrenalin, og en følelse av å være på konsert jeg knapt har opplevd i prisklassen. 

Høyttaleren er bra på alt, men det som virkelig skaper engasjementet og opplevelsen er noen ekstrem-egenskaper for gjengivelse av det aller meste av moderne musikk det knapt finnes maken til i prisklassen. Lytteopplevelsen var en salig blanding av luftgitar, måpende ansiktsuttrykk og gåsehud, og en jeg ikke kommer til å glemme på denne siden av jul.