Studiopresisjon i stua

Kerr Acoustics har lang og bred erfaring med bygging av høyttalere for å dekke profesjonelle behov både til innspilling og mastring. Firmaet drives av en veldig hyggelig og imøtekommende fyr fra England som heter Jes Kerr. Han er både studiomann og trommeslager, og nærmest som vanlig for høyttalerprodusenter begynte eventyret i garasjen hjemme, selv om mye av trearbeidet ble gjort av faren hans ute under åpen himmel ute i hagen. Det var også han som lagde kabinettene og gjorde fineringen av de første høyttalerne som ble solgt, og sikkert også en endeløs mengde prototyper for å teste ut forskjellige elementer. 

Med et betydelig økt volum er jobben med å lage kabinetter satt bort til en egen produsent som holder til under tak, og som helt sikkert kan jobbe uavbrutt selv om det kommer en engelsk regnskur.

I utgangspunktet er høyttalerne til Jes Kerr laget for å brukes i studio som monitor-høyttalere. Det krever blant annet høy presisjon, stor dynamisk kapasitet og svært presis holografi. Akkurat det samme som en god hifi-høyttaler, men så er det hva hifi-entusiastene liker. En helt flat og dønn ærlig frekvensgang er ikke det som alltid står høyest på ønskelisten. Det er da også derfor så mange hifi-høyttalere er tatt ned så vidt litt i diskanten, og noen ganger er det også benyttet en ørliten «hengekøye» i mellomtoneområdet for at høyttaleren ikke skal virke for pågående. 

Enkelt forklart er en transmisjonslinje en tunell eller en labyrint som begynner rett på baksiden av bass-elementet. Kall det gjerne en bølgeleder som er justert etter 1/4-del eller 1/3-del av bølgelengden til basselementets resonansefrekvens. 

Transmisjonslinjen har en gradvis avtagende diameter, er god dempet med absorbsjonsmaterialer og ender i en port helt nederst på fronten med overflateareal som tilsvarer bass-elementet som benyttes, men burde ideelt sett være en uendelig tunell som blir stadig smalere mot utløpet. Det er enkelt å se at det er en fysisk umulighet med kabinetter av normal stue-størrelse. For selv K320 er litt dypere enn de ville vært med et lukket kabinett eller en bassrefleks-løsning. Kompromissene er derfor til stede, men fører likevel til en utstrakt og kontrollert bassgjengivelse ned til imponerende 24Hz i modellen K320. 

En av fordelen med transmisjonslinjen er altså at bassen strekker seg lengre nedover i frekvens, men også at den har langt bedre definisjon og presisjon – hvis konstruksjonen er gjort riktig. Det å slippe forvrengningen av interne refleksjoner fra baksiden av elementet og tilhørende resonanser som du enten hører gjennom elementet eller bassporten, gir klarere og mer detaljert lyd i bassområdet. 

Kompromissene er flere, og vi kan begynne med at kabinettene er komplekse å sette sammen og konstruere, og kan også bli langt større enn bassrefleks og lukkede kabinetter. I tillegg er de tradisjonelt ansett som lite effektive og at de derfor krever mer effekt fra forsterkeren for å spille høyt, men moderne konstruksjoner både fra blant annet Kerr Acoustics og PMC ser ut til å ha kommet rundt denne utfordringen. Høyttaleren krever likevel en forsterker av en viss kvalitet for ikke å bli helt revet i fillebiter av K320. Jeg ville nok sett etter forsterkere fra 45-50k og oppover. 

Utover at K320 er en større høyttaler med en lengre transmisjonslinje, er elementene de samme som sitter i den imponerende stativhøyttaleren K300. Det betyr en 16,5cm bassenhet fra ScanSpeak med membran av papir/trefiber og en superlett 60mm bånddiskant med en bevegelig masse på kun 0,027gram som er fra produsenten Fountek, men her i en litt modifisert versjon. Delefrekvensen er så lav som rett under 2000Hz, og effektiviteten er oppgitt til hyggelige 90dB – noe som sammen med en nominell impedans på 6ohm gir en høyttaler som er forholdsvis enkel å drive. 

Kabinettet er laget av 18mm kryssfiner av bjørk, men bruker hele veien den interne tunellen som avstivning. Fronten er i 24mm av det samme materialet. Knokeprøven avslører at kabinettet er temmelig dødt, og det er vakkert finert i valnøtt. 

I stedet for den vanlige løsningen med gullbelagte terminaler av messing og gjerne med en bi-wiringsløsning, er det kun et sett terminaler i massivt kobber. 

I esken følger det med spikes, men det vet jeg av erfaring at ikke er perfekt for underlaget mitt som er flytende parkett med spon på undersiden. Derfor skrudde jeg inn et sett med IsoAcoustics Gaia dempeføtter før jeg i det hele tatt begynte å finsikte plasseringen. I esken til Gaia-ene er det skruer til det meste, og også noen som passer til K320. Høyttalerne blir ikke superstødige sideveis, og jeg lurer litt på om jeg kanskje hadde foretrukket noe som kunne bredde ut ankerpunktet helt nederst slik at de er vanskeligere å velte. Kanskje bare et par aluminiums-skinner på tvers med skruingen til spikes-ene eller dempeføttene noen cm lengre ut på hver side.  

Det som overrasket, var hvor enkle de er å plassere. Selv med 30 cm til veggen kom lydbildets balanse vakkert på plass, og de lot seg ikke påvirke i særlig grad, selv om de ble flyttet midt ut på gulvet. Med stativmodellene K300 har jeg etter hvert funnet det jeg mener er en perfekt vinkling mot lytteposisjonen, og kom etter hvert til at K320 ville ha nøyaktig samme «toe in» for å spille optimalt hjemme hos meg. 

Med de samme elementene og det samme delefilteret skulle man kanskje tro at disse høyttalerne låter likt, men det gjør de likevel ikke. Den langt større K320 er klart mer presis i mellombassen og i den nedre mellomtonen, og da har vi ikke engang snakket om den imponerende dype og skikkelige bassen. 

Jeg spurte Jes Kerr om dette mens jeg var midt inne i testingen: 

- Intensjonen med designet var å holde voicingen så nær K300 som mulig, men likevel med den utvidete bassresponsen. Det større kabinettvolumet og den lengre transmisjonslinjen gir Scanspeak-elementet mer pusterom, og jeg synes også mellomtonen er mer åpen og mindre anstrengt som et resultat.

Likhetene er likevel mange. Det store og holografiske lydbildet får du med begge modellene, og den utrolig detaljerte øvre mellomtonen og diskanten er egenskaper du fort lærer deg å sette pris på. 

Det er ingen grunn til å være engstelige for at en høyttaler som er balansert for studiobruk ikke skal passe til hi-fi. Så lenge grunnkvalitetene er på plass, balansen er god og presisjonen er høy har det null å si om høyttaleren er konstruert med tanke på det ene eller det andre. Når det er sagt har Kerr Acoustics meldt at de vil komme med en versjon av K320 hvor diskanten er balansert en dB eller to ned fra dagens nivå. Det skal bli spennende å høre hvordan det går, for den balansen disse høyttalerne har hjemme hos meg, er for meg akkurat passe energisk. Den er ikke lys og heller ikke spiss, og er faktisk ganske snill når musikken lar den være det, men jeg kan fortsatt se for meg at den i enkelte akustiske miljøer kan bli litt krevende når volumet øker. Dette kunne sikkert løses med en bryter som kobler inn to forskjellige kretsløp i delefilteret, men det virker tydelig at Kerr Acoustics ikke vil ha brytere eller reguleringer i signalveien som kan bidra til å degradere lydgjengivelsen. 

De første innledende musikalske øvelsene gjør det åpenbart at dette er en høyttaler som spiller med mye dynamisk overskudd, og som har en mellombass av det kontrollerte og svært rene slaget - og ikke minst en brønndyp dypbass med imponerende volum. I stua hjemme målte jeg respons under 20Hz og det er virkelig noe helt spesielt når bassen den gjengir også er imponerende musikalsk, detaljert og stram. Det er som om det er mer tone og struktur i hver note, og ikke minst en rytmisk snert som gir musikken engasjement og langt høyere morofaktor enn det størrelsen på bass-elementet skulle tilsi. At denne utstrakte og brønndype bassen kommer fra en 6,5-tommer er det ikke hver dag man opplever. Her er det nok mange som kommer til å lete etter en eventuelt subwoofer først gang de hører høyttaleren spille. 

Bassen er ikke bare dyp, men er også solid, kontrollert og med flott volum, og følger godt med selv om det er en heftig film som står på sendeplanen hjemme. Med en bra forsterker blir dette temmelig massivt, og hvis du ikke skal spille film drønnhøyt kan det hende du klarer deg godt uten å måtte ta jobben med å plassere og tilpasse en eller flere subwoofere i stua. 

En høyttaler som ikke har noe egen farge eller personlighet høres kanskje litt kjedelig ut, men er det absolutt ikke. Den tillegger ikke noe som helst til lyden og gjør den til en av de meste allsidige og fleksible høyttalerne jeg har hatt i stua på veldig lenge. Den favoriserer ingen spesiell musikksjanger, annet enn at den helt klart foretrekker gode innspillinger med romslige lydbilder, god dynamikk og flott holografi. Da blir tilværelsen lett, og musikken får plass til å bli akkurat så vakker, vemodig, helvetes tøff, nådeløs og silkemyk som den skal. Og egentlig ber den deg om å hive alt som er av hifi-spillelister og bare høre på vanlig musikk. 

Når den klarer å lage en hifi-opplevelse av Mastodons Pain With an Anchor er mye gjort. Det gjør den ved å skape et solid trykk i bunnen som ikke engang er i nærheten av å skape problemer for den krevende jobben til det lille bass/mellomtone-elementet, når det gjelder å skape den klarheten og et overskudd du opplever selv på såpass brutal musikk som Mastodon. Egentlig er det ganske så uforståelig og imponerende det som foregår.  

I en helt annen retning går det når jeg setter på Geir Sundstøls Våg. Her er alt allerede lekkert lagt utover lydbildet og både strenger og trumpet er mesterlig gjengitt. Det er intenst og medrivende, men hele tiden klart, ærlig og utpreget nøytralt. 

Lydbildet er svært, gitarenes klang ekstremt troverdig, den utsøkte trompeten ekstremt luftig og resten av lyden er imponerende detaljert og raffinert gjengitt, men det er dybden og tredimensjonaliteten som virkelig river deg ut av virkeligheten og inn i musikken. Kanskje ikke med en gang, men du kommer garantert dit etter en stund. Bassen er ikke voldsom på innspillingen, men den betyr veldig mye for oppfattelsen av rommet dimensjoner og skaper et fundament som jeg tipper du knapt har hørt fra en høyttaler med denne bestykningen.  

At konstruksjonen lar basselementet jobbe lettere og friere enn i en vanlig bassrefleks eller lukket løsning, kan enkelt høres når jeg drar i gang Leonard Cohens You Want It Darker. Maken til gjengivelse av mannens nedre stemmeregister har jeg knapt hørt uten at prisen har gått helt til himmels. Nå har jo disse høyttalerne også sin pris, men den virker ikke spesielt høy når Leonard dukker opp rett foran deg, og du kan lytte til hans totalt blottlagte og sjeldent sjelfulle stemme og herlige brystbeinresonans. 

Det er ingen hemmelighet at vi har et par Kerr Acoustic K300 til bruk som referanse stativhøyttaler. Den gjør jobben sin på beste måte, og gir en nokså umiddelbar tilbakemelding på endringer i systemet, enten det er forsterkeren eller en ny streamer/DAC som blir koblet til. 

Med K320 er det enda mer morofaktor med en meget velfrisert bassgjengivelse og en tydelighet, presisjon og åpenhet som er utrolig og som i sum er uvanlig selv i denne prisklassen. Men det som det kommer til å bli snakket om er garantert kvalitetene i mellombassen og dybden i bassen