Musikalsk vellyst

Før i verden het den eneste spilleren til Linn LP12, og var en platespiller som konkurrerte mot de aller beste. Med den lærte de noe av avgjørende betydning for hva de skulle gjøre senere, for det er vel knapt et hifi-produkt i historien som har hatt så mange oppgraderingspakker. Det har Linn fortsatt med selv om produktene nå er digitale. Linn kan oppgraderes og fornyes hver gang ingeniørene der borte i Skottland kommer på noe nytt. Kanskje kommer ikke oppgraderingen med en gang, men den kommer. Slik som tilfellet er med eldre Klimax-spillere. Rett før vi trykker enter og publiserer bladet kommer nyheten om at tidligere kunder kan modernisere og oppgradere sine tidligere produkter til en pris som kun er en brøkdel av det en ny Klimax DSM koster. En brøkdel i denne sammenhengen er mellom 65 og 70k, mens spilleren vi har til test veier inn med imponerende 369 000.- kroner. Jeg synes jeg hører dere argumenter: «Til den prisen må den jammen meg være bra!» - og det er den. 

Jeg har vært på fabrikken og sjekket ut deres på det tidspunktet, splitter nye automatiske loddemaskiner, men det var tydeligvis bare starten på det som skulle komme. Teknikken, som allerede for fire-fem år siden var svært imponerende, er videreutviklet, og det har gjort Linn i stand til å produsere produktene sine lokalt i Skottland, rett utenfor Glasgow. Her er det full kontroll med interne løsninger, og ingen nedstengte kinesiske underleverandører på elektronikksiden. Noen ganger skal man jo ha litt flaks, også. 

Resultatet av å ha alt i eget hus har resultert i en egenutviklet digital til analogkonverter som Linn kaller Organik. Her kombinerer de FPGA-prosessering (field programmable gate array) som er en halvlederkomponent med programmerbar logikk som i Linn sin versjon har egenutviklede algoritmer for oppsampling og signalmodulering. Dette er etterfulgt av et diskret konverter-trinn hvor det er jobbet mye for å redusere jitter og korte ned signalveiene, og som gjør det mulig å kontrollere og optimalisere hvert eneste step av den digitale til analoge konverteringen – og ifølge Linn er det første gang dette skjer. I hvert fall for dem.  

Konverteringen foregår helt opp til 16bit/384kHz og den klarer også DSD256. Målsetningen er å gjørelyden mer organisk og naturlig enn tidligere forsøk. Noe som en tidligere demo hos forhandleren Eksakt Hi-Fi sterkt tyder på at de har fått til. Maken til avslappet og analogt klingende digital lyd er det lenge siden jeg har hørt. Såpass bra var det at et kvikt lite besøk for å se hei, resulterte i alvorlige forstyrrelser i den aktuelle dagens logistikk, da det både varte og rakk før jeg endelig fikk satt meg bak rattet i den elektrifiserte automobilen og snudd nesa hjemover. Men en enslig demo i en butikk er aldri helt nok, og produktet må selvsagt sjekkes ut hjemme med egne høyttalere, kabling og forsterkere. Og når det først fikk plass i racket var det faktisk seriøst vanskelig å kvitte seg med det, for dessverre er det slik at alt jeg har koblet til i mellomtiden og innimellom lytteseansene på Linn Klimax har vært ganske deprimerende øvelser. Alt jeg har koblet til har jo stått seg godt i forhold til pris og konkurrerende merker, men særlig morsomt har det ikke vært. Ørene har fått seg en runde i et par dårlige hodetelefoner for å resettes til en annen og ikke fullt så engasjerende verden av musikkopplevelser. 

Fordi Linn Klimax DSM benytter seg av Linn sin egen Space Optimisation (som nesten behøver en artikkel helt for seg selv) for å maksimere lyden i forhold til rommet, gjør enheten en analog til digital konvertering av alle analoge kilder. Selv om det er gjort mye for å forbedre den digitale lyden har den også analoge innganger. Den kan skilte med to analoge innganger med RCA-kontakter og en fullt balansert inngang. Den har også XLR og phono/RCA analoge utganger. Digitalt er det kanskje litt mindre innganger enn jeg hadde regnet med, men du finner likevel en USB-host for eksterne harddisker, en USB-Audio for tilkobling av PC/MAC, en toslink inn og to coax digitale innganger hvor den ene også kan konfigureres som digital utgang. I tillegg er det to Exakt Link-koblinger hvis du er i besittelse av en for eksempel en Exaktbox eller integrerte Exakt-høyttalere og den helt nødvendige nettverksinngangen. Layouten er ryddig og det er lett å finne frem. 

På toppen av spilleren sitter det et funksjonelt og ganske så lekkert kontrollhjul - for dem som plasserer dette produktet på toppen av en hylle, øverst på fronten i overgangen til topp-platen sitter det seks blanke trykktaster som kan konfigureres som snarveier, og i front er det et stort og godt lesbart display. Handler du AV-varianten får du også HDMI 2.0-inngang med eARC for TV-tilkobling. 

Og bare for at det skal være nevnt. Dette er et flott og skikkelig produkt med nydelig finish og eksklusivt utseende. Her er det absolutt ikke snakk om at noen deler ikke passer helt perfekt sammen, og går du tett opp til produktet ser du at volum og kontrollhjulet på toppen er av glass. 

Med introduksjonen av diverse streamere med full visning av cover art er det kanskje noen som synes det er litt begrenset med kun tekst, men teksten er tydelig lesbar, og da er vi likevel rimelige fornøyde. 

I stedet for å utstyre enheten med romkorreksjon, mikrofoner og automatiske funksjoner, går Linn den lange veien om Space Optimisation. Dette er et system hvor rommet tegnes opp så nøyaktig som mulig slik at programmet kan beregne seg frem til de såkalte romnodene. Dette får du hjelp til av Linn-forhandleren, hvis du ikke absolutt insisterer på å gjøre det selv. 

Jeg tegnet opp rommet mitt, definerte vinduer og dører, fikk på plass høyttalerplasseringen min og lytteposisjonen, og så lot jeg det stå til. Resultatet som programmer kommer frem til ser en smule brutalt ut, men du kan gå inn og etterprøve korreksjonens demping, for det er alltid det vi snakker om. Demping av de såkalte romnodene. Etter litt prøving og feiling, og en målemikrofon tilkoblet Mac-en, er det liten tvil om at Space Optimisation virker og til og med kan være svært effektiv. Til og med litt for effektivt. Som sist jeg testet et Linn-produkt valgte jeg en mellomting mellom det som var, og det programmet foreslo.

Effekten er likevel god på den måten at det ryddes opp i bassen under 200Hz. Det låter renere og mer kontrollert, og med bassen på plass åpner også den nedre delen av mellomtonen seg mer opp, og hele lydbildet oppfattes som renere og mer presis. 

Med Linn Klimax DSM koblet til et par store Electrocompaniet AW800 i mono-modus, er det i hvert fall ingen diskusjon om forsterkerne er bra nok. De er fantastiske, og i såpass grad at Linn-streameren virkelig får skinne. Resultatet er likevel overraskende flott og det aller første du legger merke til er at lyden er fantastisk presis, men samtidig uttrykksfull og svært musikalsk. Jeg har aldri noen gang hørt et produkt i denne klassen som spiller så analogt og naturlig. Noen har allerede sagt at dette produktet setter en ny standard – og nå er jeg også en av disse. Musikk er hel utrolig detaljert gjengitt og selv om du helt sikkert ikke hører helt nye ting som skjer i musikken du kjenner som din egen bukselomme, er det definitivt annerledes. Det er på mange måter en såpass ny opplevelse at du blir motivert til å spille gjennom hele platesamlingen din, uansett hvor omfangsrik den er, for å lytte til alt sammen med nye ører. 

Den største opplevelsen for meg er at musikken uansett sjanger spiller helt utrolig organisert, mesterlig fokusert og med en magisk holografi. Her snakker vi om tilstedeværelse og musikk som får et emosjonelt innhold som suger deg fast i lyttestolen, og ikke slipper taket i deg før etter flere minutter etter at musikken har stoppet å spille. Du sitter der som hypnotisert hekt til noen finer ut at det endelig er fornuftig å knipse med fingrene, for å få deg tilbake til virkeligheten. 

Det å få en helt ny opplevelse av opptaktsrommet, scenen eller studioet, og få se musikerne i et enda klarer lys enn noen gang før, er en fantastisk opplevelse. Det interessant er at det skjer på alle typer musikk, og den gjør ikke noen forskjell på om det er en enslig stemme og en akustisk gitar som spiller, eller om det er et svært orkester som er i full gang med den bombastiske avslutningen av en symfoni. 

På de aller fleste hifi-systemer er det fullt mulig å tro på det som foregår. High fidelity, liksom. Med Linn Klimax blir det likevel lagt på enda et solid lag av troverdighet. I og med at jeg nesten har vokst opp med en saksofon mellom hendene, tyr jeg ofte til Petter Wettres saksofon på Liberty med Anette Askvik for å høre hvor nær virkeligheten det går an å få en saksofon til å låte. Tenorsaksofonen har en tone, en overtonestruktur og en varme som høres enkelt nok ut å gjengi, men lyden har flere lag og flere detaljer enn det man først tenker seg. Allerede på første ansats hører jeg at dette er noe helt spesielt, og jeg noterer at dette er mer «live» enn noe annet jeg har hørt tidligere – også fra Linn. Hver tone er som et følelsesutbrudd, og du hører ansatsen, vibrasjonene fra bambusrøret på munnstykket, luftens vandring gjennom instrumentet og turbulensen den skaper, og klangen fra messingen. Det er rikt, mettet og fullstendig overbevisende. Det er rett og slett deilig å høre instrumenter hvor du ikke behøver å bruke energi til å forestille deg eller korrigere noe som helst, men bare ta det inn og nyte det den velformede strømmen av toner som kommer fra høyttaleren. 

Piano eller flygel er et utmerket instrument for å sjekke ut hifi-elektronikk, og det viser seg til fulle når jeg setter i gang Jan Gunnar Hoff sin Sacrifice. Det er en flott opplevelse å høre hvordan Linn-enheten gjengir de svært dynamiske anslagene til flygelet, men også hvordan hver tone får klinge lenge og total uforstyrret helt ut til den forsvinner i det sorte langt bak i lydbildet. Når lydbildet blir litt mer hektisk utover i låta slår det meg at dette må være noe av den beste og mest naturlige pianoklangen jeg har hørt uten å få det servert i levende live. Det er åpent, skinnende klart og herlig organisert og fullstendig overbevisende.

Selv om tidligere Linn-produkter har holdt høyt lydmessig nivå, har det vært tendenser til at lyden på enkelte innspillinger blir litt steril og litt strevsom å forholde seg til. Med Klimax DSM har Linn feitet opp lyden og gitt den en mer analog varme, men det har skjedd uten å farge lyden på noen måte. Det høres også ut som om det er noe Linn har fjernet. Litt lydmessig snerk eller litt skurr på de digitale stemmebåndene, kanskje?  Den tekniske termen er nok heller mindre jitter og færre forvrengningskomponenter, men resultatet er det samme. 

 Jeg runder forsiktig av med Geir Sundstøl og låta Våg. Her er det støvete og skjøre trompettoner, glidende steelgitarer, orgel og forsiktige visper på slagverket, til det hardner litt til utover. Her er et så mye som skjer at det skal noe til å holde orden på alt sammen. Linn organiserer likevel det hele med en avslappet oversikt og et glimrende blikk for detaljer som den henter ut og viser frem, men uten å gi dem for mye oppmerksomhet og fokus. Helheten er fortsatt det viktigste, men du kan likevel dykke inn i lydbildet og manøvrere deg uanstrengt rundt blant nydelig klingende instrumenter og godt planlagt hifi-snacks.  

Linn Klimax DSM spiller hinsides bra, og byr på en intens emosjonell opplevelse, men også en temmelig heftig prislapp. Men det er det som er prisen på en av de beste streamer/forforsterkerne som for tiden er å få kjøpt på det norske markedet. Vi kan ikke gjøre annet enn å bare forholde oss til at der er slik. Alle som ikke har råd, og det er opplagt mange, får smøre seg med tålmodighet og vente til denne teknologien blir tilgjengelig i produkter som lar seg kjøpe uten å legge familiens økonomi i grus. 

En klar anbefaling hvis det er et produkt i denne kvalitetsklassen du har satt på listen over aktuelle investeringer.