Kompromissløs lyd i liten innpakning

Marten ble offisielt startet opp i 1998, men det var ikke da Leif Olofsson startet å lage høyttalere. Allerede på 70-tallet var han i gang med å skaffe seg den erfaringen han sitter på nå, ved å produsere høyttalere i familiens hus. Men historien går enda lenger tilbake i historien. Lyd og musikk var en del av familien allerede da Leifs bestefar Josef Olofsson bygget fioliner med Stradivari-fiolinene som referanse og som blant annet ble spilt på av Leifs morfar Mårten Olofsson. 

Unge Leif ble åpenbart inspirert. Noe som til slutt endte opp med den første virkelige høyttaleren fra Marten (tatt fra mellomnavnet til Leif Mårten Olofsson) som de kalte Mingus. Siden den gangen har det blitt hele fem serier med høyttalere hvor Oscar markerer startpunktet med en pris som strekker seg fra under 70k og oppover. 

Vi kommer til elementene, men først litt om det flotte og velbygde kabinettet. Det er veldig flott laget, godt dempet og med den smale fronten som blir litt bredere bakover sniker de seg også litt unna øyet og virker en smule mindre enn de faktisk er. Kabinettet er bygget opp av et 35mm tykt materiale med mange forskjellige lag og det skal gjøre høyttaleren særdeles godt dempet mot resonanser. Skal du ha en høyttaler med et godt fokusert og godt definert stereobilde med gode 3D-egenskaper kan det ikke lekke lyd ut på alle kanter av høyttaleren. 

Marten begynte tidlig med keramiske elementer som er skreddersydd til disse høyttalerne av Leif Olsson. Det gir ekstremt stive elementer som beholder fasongen og spiller uten oppbrytninger i arbeidsområdet sitt. Mellomtone og bass-elementene har lang vandring hvor det er jobbet mye for å skape en lineær og jevn motorkraft i driften av elementet. 

Noen skal ha det til at elementer av harde materialer låter hardt, men det skal ikke mange sekundenes lytting til for å avkrefte den fordommen. Dette låter nøytralt, oppløst og særdeles presist. 

Det spesielle med Parker Duo er at den i tillegg til den kraftige keramiske 7,5tommers bass/mellomtonehøyttaleren også har et 9 tommers passivt basselement av aluminium på baksiden for ekstra bassrespons. Det gir den forholdsvis kompakte høyttaleren en nedre grensefrekvens på ganske imponerende 36dB, og merk at dette er målt +/-2dB og altså med mye mindre toleranse enn de fleste andre. Det gir imponerende bassrespons, men også lavere forvrengning enn om 7,5tommers elementet skulle gjort hele jobben alene. Det er selvsagt det samme som gjelder for alle høyttalere. Gjøres det ugagn i bassområdet kommer dette og biter deg kraftig i rompa oppover i den øvre bassen og helt opp i mellomtoneområdet. Det slipper du heldigvis på denne høyttaleren. 

Høyttaleren er middels effektiv, og oppgis til å spille 88dB v/1watt. Impedansen er 6ohm, men den har en minimumsimpedans på 3,1ohm. En forsterker i den klassen som forventes tilkoblet en Parker Duo vil ikke ha noe problem med å drive den til sitt ytterste potensiale. 

 Jeg hadde forventet at elementet på baksiden ville gitt noen flere plasseringsutfordringer enn det jeg faktisk opplevde. Høyttaleren behøver litt plass rundt seg, men har du litt snaut med plass overlever de meget godt plassert ganske nær veggen. Høyttaleren får et lite ekstra tilskudd i bassen når den blir plassert nær veggen, og kombinert med hvor dypt denne modellen går i bassen kan resultatet bli voldsomt imponerende. Kanskje ikke superriktig og fullstendig nøytralt med en litt «feil» plassering, men likefullt imponerende. Lukk øynene og du vil øyeblikkelig innbille deg at du sitter foran en mindre gulvstående høyttaler. 

Jeg har for vane å vinkle inn stort sett alle høyttalere, også de som produsenten anbefaler å plassere pekende rett frem. Slik som for eksempel Dali. Derfor er det er også utgangspunktet for plasseringen av Parker Duo, og med 4-5 graders vinkel mot lytteposisjonen synes jeg at fokus og holografi ble aller best.  

Endelig plassering ble 40 cm fra bakveggen og på de originale og svært kostbare stativene – som forresten er veldig flotte og er påskrudd solide og myke dempeføtter. 

Det tar kun sekunder å fange opp at disse høyttalerne er meget presise og detaljerte, og de har den stillheten mellom transientene som så mange audiofile jakter etter, men ikke alltid finner. Det ørlille øyeblikket med stillhet gir lyden tid til å puste og mikrodynamikken til å blomstre. Den lovede holografien, den ufargede og forvrengningsfrie lydgjengivelsen og den sorte bakgrunnen i lydbildet må vi også konstatere er i sin skjønneste orden. 

Klangbalansen er nøytral, men samtidig er den så kontrollert hele veien fra bassen og opp at lyden knapt kan beskrives som lys eller spiss, selv med de mest energiske sporene jeg har på spillelistene mine. Det føles likevel ikke som om den holder noe igjen, men heller løser lyden lekkert opp i sine enkelte bestanddeler og gjør den mindre krevende for øregangen. Der jeg vanligvis tar dekning for å beskytte meg mot diskanten er det fullt levelig, og det selv om Kronos-kvartetten herjer med diverse feler og leker seg med dissonanser. 

Etter nærmere ettertanke går det faktisk an å ha en høyttaler i stua som er oppkalt etter Charlie Parker uten å spille jazz. Derfor går jeg løs på mine ganske mangfoldige spillelister og henter frem siste Rammstein – bare for å ha et sted å begynne. Blandingen av metall, techno, tysk kabaret og marsjer gjør det moro å sitte foran stereoen, og jeg starter med Armee Der Tristen. Jeg tipper at det ikke er så mange som kjøper en slik høyttaler for å dundre i vei med metall og techno, men etter det jeg kan høre er et mange som da går glipp av noe. Dette er rett og slett imponerende og stemmen til Till Lindemann er tung, rufsete, snerrete og særdeles rå og upolert. Totalen er rett og slett stor og tung moro. Bist du traurig, spør Till Lindemann. Ikke noe særlig, svarer jeg.  

Fra Rammstein til Magnificat: Et misericordia er det særdeles langt, men en høyttaler i denne prisklassen burde ha null problemer med å gå fra overstyrte gitarer, som forresten høres veldig imponerende ut på Parker Duo, til strykere, opera og kor. Det har den da heller ikke. Strykerne er nydelig gjengitt og det er så lett og lett og luftig at du knapt tror det kan bli særlig bedre – og så kommer jentekoret inn og løfter lydbildet til himmels. Lydbildet har masse plass og koret løser seg elegant opp i et imponerende antall stemmer – litt fler enn de fleste andre høyttalere jeg har hørt spille samme spor. Du får en nydelig gjengivelse av opptaksrommet og en god opplevelse av solide vegger og lang etterklang. Det er rett og slett rørende vakkert.

Før jeg går videre til Cohen, Anette Askvik og Gregory Porter er jeg som snarest innom Subharmonic Orchestra og deres Variations som setter stort sett alt av høyttalere, nesten uansett størrelse og pris, på alvorlige prøver med en dypbass som både er stor, dyp og krevende. Her kan det høres at høyttaleren mangler litt i den aller dypeste bassen, men jeg tror de fleste vil få varierende grad av hakeslipp når de hører hva den tross alt klarer. Vi snakker tross alt om en høyttaler som kun er 42cm høy. Integreringen av det passive elementet er gjort på beste måte, og med høyttalerne plassert i fornuftig avstand fra veggen er bidraget kun dypere og mer romslig bass som smelter godt sammen med det fremre basselementet. 

De nevnte vokalistene Cohen, Askvik og Porter bidrar hver på sin måte til å fortelle om kvalitetene til denne høyttaleren, om presisjonen, åpenheten og den flotte balansen, og homogeniteten fra den dypeste bassen og helt opp til der ørene sier takk for seg. Det er full innlevelse, byger av gåsehud og stemmegjengivelse som er så avslappet naturlig at du bare vil ha mer. Stemmer og akustiske instrumenter er også der høyttaleren viser seg frem fra sin aller beste side. Anette Askvik sin Liberty har alt du behøver for å imponere naboen i et og samme stykke musikk. Hennes klokkeklare engleaktige stemme, det smarte og litt tilbakeholdne perkusjon-arrangementet og en varm, innbydende og solid tenorsaksofon fra Petter Wettre, gjør dette til en audiofil feststund. 

Høyttalerne er ikke spesielt kresne på elektronikken, men de skiller godt på egenskapene til de forskjellige forsterkerne. Høyttalerne er så nøytrale og ufargede at enhver forskjell og eventuelle mangler trer tydelig frem. Derfor er det ikke noe vei utenom en solid og velspillende forsterker, selv om jeg ble en smule imponert over hva Michi X3 klarte å få ut av høyttaleren. Det kan kanskje være et fornuftig startpunkt, men samtidig er løftet i lydkvalitet betydelig når du kobler inn et par Electrocompaniet AW800. 

Det er mange veldig gode stativhøyttalere i prisklassen, og Marten er ikke helt uten konkurranse. Likevel kommer de høyt opp på vår liste over høyttalere du absolutt bør (må) prøve hvis du har et lite til middels rom, men likevel vil ha stor og imponerende lyd, kontrollert og dyp bass og en oppløsning som klart hører hjemme i highendklassen.