Du er ikke mulig å ikke kjenne igjen en McIntosh-forsterker når man rusler rundt på diverse messer eller er på besøk ute i butikkene. Om det er for og effekt-forsterkerne, platespillerne eller de integrerte forsterkerne, er de unisont gjenkjennelige der de står med sine godt opplyste turkise VU-metere. Er ikke dette hifi-bransjens Cadillac er det ikke noe som er det. 

Det er tungt 

McIntosh MA8950 veier inn med nesten 35kilo, og når du ser vekten til forsterkere fra flere andre produsenter, er det lov å stille seg spørsmålet om alt metallet er absolutt nødvendig når vi er kommet til 2023. McIntosh mener åpenbart det, og snakker seg varme om nødvendig kjøling, et stabilt og skikkelig kabinett og strømforsyninger som ikke lar seg knekke av noen som helst av det du velger å koble til forsterkeren. Denne forsterkeren er omtrent som en svær V8-er i måten den håndterer utfordringer, og viser et imponerende bunndrag og bare fortsetter å dra på selv om gasspedalen går helt ned i bunnplata. 

Vekten er såpass at du behøver et skikkelig solid rack å plassere den på. Det behøver den av to grunner. Den skal stå stødig, og har du først kjøpt deg en slik vil du garantert vise den frem – til alle du kjenner og alt du har av naboer. De kommer sikkert til å himle lett med øynene og tenke at du kanskje er litt sprø, men det er det helt sikkert verdt. 

Imponerende utstyrspakke

Den analoge siden av forsterkeren byr på alt du behøver av innganger for diverse kilder, og har ikke mindre enn 6 innganger (RCA) og den har også platespiler-innganger for både MM og MC-pickuper i tillegg til en balansert XLR-inngang. Skulle du av en eller annen uforståelig grunn gå tom for krefter, kan også denne forsterkeren utvides med en effektforsterker eller to. Den har en såkalt Bridge mellom utgang 1 og inngangen for poweramp, noe som gjør at disse to kan skilles fra hverandre. I tillegg har du en utgang nummer to, og enda en som er merket «fixed». Den gir et fast signal ut til for eksempel en opptaker. Forsterkeren har forresten også PassThru for hjemmekinobruk og en solid hodetelefon-forsterker. 

Den digitale delen av forsterkeren består av en DA2 digital-modul med to optiske og to koaksiale digitale innganger, USB-Audio og til og med HDMI (ARC) for alle som vil kjøre TV-lyden gjennom forsterkeren. I tillegg er det en MCT-kontakt som er McIntosh sin egen løsning for digital tilkobling av en McIntosh CD-spiller. Den innebygde digitalkonverteren er en 8 kanals 32bit/384kHz PMC/DSD, Quad-balansert DAC. For å få utnyttet dens fulle oppløsning behøver du å hente det digitale signalet via USB-inngangen. Kjører du optisk eller via den koaksiale digitale inngangen er maks oppløsning 24bit/192kHz. MCT-inngangen er spesialtilpasset CD og SACD-formatet på henholdsvis 16/44,1 og DSD64.  MA8950 har også 12v-triggere og kontrollere hvis den skal benyttes i et multirom-oppsett. 

Høyttalerkontaktene er solide, men det er knapt særlig oppsiktsvekkende på en forsterker i denne vektklassen. Det som derimot er spesielt er at du blir bedt om å velge mellom 2,4 eller 8 ohms tilkobling av høyttalerne dine. Det er ikke krise om du tar feil, men det er ikke sikkert at systemet ditt låter helt optimalt. På hver side av den store strømforsyningen sitter de såkalte Autoformerne som gjør at forsterkerne yter nøyaktig det samme enten du kobler til en 2,4 eller 8 ohms høyttaler. Det du får er 2x200watt uansett tilkoblet impedans, men samtidig krefter nok til å koble til alt du kan finne av høyttalere innenfor rimelighetens grenser. 

De fleste forstår nå at McIntosh fortsatt ikke bygger streaming inn i denne integrerte forsterkeren. 

En slags EQ

I fronten sitter det to herlige VU-metere. Det er noe de fleste liker. Noe som er litt mer kontroversielt i hifi-kretser er tonekontroller, og MA8950 har hele fem stykker. De fungere på frekvensene 30, 125, 500, 2000 og 10 000Hz, og gir deg mulighet til å tilpasse lyden til høyttalerne dine, egne referanser eller til rommet. Mulighetene er mange, og de er gode. Disse EQ-ene er ikke laget med tilfeldige frekvenspunkter, men fungerer på steder hvor du lett hører forskjeller. Det kunne godt stått dypbass, mellombass, nedre mellomtone, øvre mellomtone og diskant.

De små knappene på fronten gjør nytten sin, men til tross for tyngde og ikonisk design, kunne kanskje knappene vært litt mer highend. Ikke at de ikke gjør nytten sin, men etter å ha skrudd og trykket litt på et knippe svært kostbare enheter de siste månedene, blir man godt vant. 

Godt balanserte egenskaper

Dette er en ting jeg alltid ser etter når jeg tester kostbare forsterkere, og det er om det er noen deler som fullstendig overgår de andre i kvalitet. For eksempel at forsterkeren låter bedre via de analoge inngangene enn de kildene som er koblet til digitalt. Eller kanskje hodetelefonforsterkeren er helt glimrende, mens RIAA-en er så som så. 

McIntosh har åpenbart gjort dette før, og satt sammen en enhet hvor det god kvalitets-balanse mellom de enkelte delene av forsterkeren. For etter hvert som jeg jobbet meg igjennom forsterkerens enkelte komponenter blir jeg gledelig overrasket over hvor jevn kvalitet den kan vise frem, og hvor gjennomført den er i behandlingen av favorittmusikken. Jeg tror at uansett hva kjøperen har tenkt å få dekket av behov ved å slepe en MA8950 hjem fra butikken, så blir de fleste godt og vel tilfredsstilt. 

Overkapasitet

Uansett hva man måtte mene om lyden til McIntosh MA 8950 er det null tvil om at der er kraftig og også har skaffet seg gode dynamiske reserver som kommer til nytte når det drar seg til i den aller dypeste bassen samtidig som det er mye ståk i mellombassen. Min erfaring er at det knapt går an å tømme denne forsterkeren for strøm slik at den får pusteproblemer eller mister kontroll på de aller dypeste frekvensene. Den høres rett og slett svær ut uansett hva den blir bedt om å gjøre, og den virker veldig muskuløs og sterk i nesten alle situasjoner. 

Klangmessig er den akkurat passe myk og innsmigrende til at lyden blir behagelig og den har en veldig organisk, homogen glatt måte å spille på. I tillegg til å være veldig lettflytende og uanstrengt. Presisjonen er høy, og den er veldig detaljert og glimrende oppløst. 

Med litt komplisert musikk som kor og orkester, holder den glimrende kontroll både på de små klanglige forskjellene i hvert enkelt instrument, og hvor de er plassert i lydbildet. Fokuset er ikke overdrevent, men likevel supertydelig og veldig presist. 

Midt oppe i alt den gjør imponerende godt kunne jeg kanskje tenkt meg at den kunne vært litt sprekere og hadde enda litt mer morofaktor på krevende rytmisk musikk. Med tanke på alt den leverer av andre kvaliteter, vil det sikkert virke litt urettferdig på de som har brukt noen tusen timer på å lage denne forsterkeren, men mye vil alltid har mer. Det må også sies at på veldig mye av musikken på våre spillelister er ikke dette noen større utfordring, det er kun når den musikken virkelig utfordrer forsterkerens rytmesans at du blir oppmerksom på det.

Jeg liker lange låter, og de må gjerne vare 20-25 minutter, men det er samtidig veldig krevende å ikke bli lyttetrett, eller til og med bli dritt lei underveis. Jeg lurer på hvor lang tid det har gått siden jeg orket å høre hele Close to the Edge av og med Yes i en eneste sammenhengende seanse. Kanskje aldri. MA8950 kjæler såpass med lyden at den åler seg ubemerket inn i øret og forsvinner ut igjen uten at du får gnagsår på trommehinna. Stemmer og gitarer (særlig gitarene) får toner med litt mer kjøtt på beinet samtidig som lyden totalt sett går opp minst en vektklasse. 

Med Malia og Magnetic Lies på spilleren er vi over i et helt annet lydlandskap, og jeg var litt uforberedt på at en forsterker kan gjøre så stor forandring på hvordan musikken oppleves fra lytteposisjon. Dette er svært lettflytende, drømmende, og jeg oppfatter musikken som langsommere enn med samme melodi på Naim-settet jeg har inne (kan leses om et annet sted i bladet) selv om den klokker inn på nøyaktig samme tid. Synthteppene brer seg ut over stua, og stemmen til Mali er sjeldent sexy og innsmigrende. 

Jeg måtte spille Radka Toneff på denne forsterkeren også, for å få sammelikningen med Naim-settet på plass. Lydbildet på The Moon Is a Harsh Mistress er stort og bredt og holografien er meget flott. Stemmen hennes er selvsagt flott innspilt, men å høre den med litt ekstra varme og med en så sterk og rik klang bringer virkelig noe ekstra til forestillingen. Pianoanslagene er presise og kjappe, men også forsiktige når de skal være det, og klangen i pianoet helt nydelig. Dette er ganske deilig! 

Konklusjon 

Til slutt glemmer jeg alle dens enkeltkomponenter, og konsentrerer meg heller om helheten, evnen til å spille musikk på en måte som betyr noe, den muskuløse spillemåten og det høye dreiemomentet. Jeg kjenner jeg ville frydet meg over å ha en forsterker som dette fast stående i stua. Med sin store musikalske allsidighet og muskuløse kontroll, lager den en egen opplevelse av hver strofe og hver sang jeg setter på. Den gjør også en endelig slutt på at mange gamle innspillinger låter spjælete og tynt.