Pylon Topaz 20

Pylon Audio ble etablert så sent som i 2011 av musikkelskere som mente de hadde så god lyttetrening at de ville prøve seg i bransjen selv. På den korte tiden har de rukket å skape seg et stort navn på hjemmemarkedet (som jo er ca. 7,5 ganger så stort som Norge). Målet er å etablere seg som en av de mest anerkjente hifi-produsentene.

Topaz 20

Pylon lager bare høyttalere og har ti ulike modeller i fire ulike serier i sortimentet. Topaz-serien består av en stativhøyttaler kalt monitor og de to gulvstående modellene Topaz 15 og test-høyttaleren Topaz 20. Samtlige Topaz-høyttalere har den spesielle kone-diskanten på hele sju centimeter i diameter. Bassen og mellomtonen er nesten sju dommer i diameter (17 cm) og bidrar til at bassen spiller flatt ned til 38 hertz før den ruller av. Selve kabinettet er 93 cm høyt og leveres i flere ulike trefiner-finisher, og i høyglans sort og hvit. Med 18 kilo er de ikke av de letteste heller, så byggekvaliteten og finishen virker god – om ikke eksepsjonell. Designet i seg selv vinner vel neppe noen konkurranser, men for de med klåfingrede unger i nærheten så minsker i hvert fall faren for inntrykte elementer, siden frontgrillene følger med som standardutstyr. Ikke som ekstrautstyr slik det står å lese på hjemmesiden til produsenten. Stjerne i margen til den norske importøren her. Spikes følger selvsagt også med. Bassrefleksporten sitter i fronten og det er kun ett sett med skikkelige høyttalerterminaler på baksiden. Selv om høyttalerne oppgis med relativt lav følsomhet på 86 dB, er høyttalerne svært lettdrevne, og Pylon selv anbefaler bare forsterkere med effekt på maksimalt 50 watt, men jeg har også benyttet min egen tyske transistorforsterker med 300 watt per kanal uten problemer på disse. Jeg ga imidlertid ikke flatt jern med de 300 wattene. Det trengte jeg for øvrig heller ikke å gjøre for å spille ordentlig høyt da jeg plugget i Line Magnetic LM211iA med bare 15 watt per kanal i triodedrift. Allerede med volumkontrollen på «klokka ni» var det mer enn høyt nok for normal lytting. Pylon anbefaler at Topaz 20 brukes i rom under 30 kvadratmeter. Det virker som en fornuftig anbefaling. I mitt rom på 25 kvadratmeter fungerte det i alle fall utmerket da jeg plasserte dem med et par meters avstand fra hverandre og godt trukket ut fra side- og frontvegger. Høyttalerne kan også plasseres nærmere veggene, men jeg er i overkant glad i stort og dypt lydbilde, og da må høyttalerne ut på gulvet.

Lyden

Man snakker ofte om innspillingstid på hifi-utstyr, og Pylon-høyttalerne er intet unntak. Det tok en drøy uke med normal spilling før bassen løsnet ordentlig, så du skal være litt forsiktig med å dømme dem etter første gangs lytt om du ikke er sikker på at høyttalerne har fått noen timer på baken. Gir du dem det, er de derimot klare til dyst, nær sagt uansett hva slags musikk du har planer om å fore dem med. Et av de beste piano/vokalist-opptakene jeg vet om er plata Close med Lina Nyberg og Esbjörn Svensson. Det har voldsom dynamikk i pianospillet, samtidig som både klangen og pondusen til flygelet virker veldig realistisk. Stemmen til Nyberg står som en påle midt i lydbildet, uten å være så ekstremt næropptak som en del andre såkalte «audiofile» utgivelser med vokalmusikk. Med Pylon-høyttalerne blir alt dette ivaretatt på en ekstremt bra måte. Attaket til Svensson særlig nederst i bassen imponerer, og det er vanskelig å tro at disse høyttalerne «bare» går ned til 38 hertz. Stemmen til Nyberg er både skjør, leken og voldsom, og Pylon-høyttalerne grøter aldri stemmen hennes og Svenssons pianospill sammen. Piano og vokal kan muligens skille klinten fra hveten på mikronivå, men høyttalerne bør plages mer for å finne ut hva de egentlig kan – og ikke kan. Derfor hentes Dream Theater-låta «Lie» fram fra Tidal Hifi sine arkiver, og nok en gang imponerer Pylon-høyttalerne. Det finnes defintivt høyttalere som «skreller» slik rock bedre enn Pylon-høyttalerne, men om ikke denne sjangeren er bare det du hører på, så holder høyttalerne orden på både trommer, bass og gitarriff. Rockefoten går, og hadde jeg hatt langt hår, ville headbanging vært rett rundt hjørnet. Hip-hop-låta Put On av Jeezy klarer derimot å sprenge grensene til hva disse høyttalerne er i stand til. Låta har kjellerdyp bass langt ned på 20-tallet, og mens Wilson-høyttalerne mine setter hele stua i vibrasjon, forsvinner hele dette avgrunnsdype fundamentet i låta på Topaz 20. Ergo bør du nok vurdere en subwoofer i tillegg om tung elektronika og hip-hop er det du liker best. For det er nok litt enklere musikk, enten det er rock, pop, klassisk eller jazz, som er der Pylon Topaz 20 imponerer aller mest. Unni Wilhelmsen sin live-plate med Bodø Rhythm Group og Bodø Sinfonietta er en sammenhengende fest. Høyttalernes evne til å totalt forsvinne i lydbildet er fantastisk uansett pris. På «Cry Me A River» kommer lyden fra hele frontveggen og ikke fra høyttalerne. Dybden er fantastisk og strekker seg laaaangt bak høyttalerne. Presisjonen er eksemplarisk og de ulike instrumentene har sin klart definerte plass i det store lydbildet. Det samme er åpenbart på Beethovens fiolin-konsert i D-dur med Wolfgang Schneiderhahn som solist og med Eugen Johcum som dirigent for Berliner Philharmoniker. Her klarer Pylon med enkelhet å skille de forskjellige instrumentgruppene fra hverandre, men samtidig presentere musikken som en helhet. Klangmessig oppleves høyttalerne som veldig nøytrale. De er detaljerte og har ekstrem holografi og utrolig imponerende bass så langt ned de går. De skiller også ekstremt lett forskjeller på elektronikken du har. Blant annet var det en smal sak å høre stor forskjell på triode- og ultralineær drift på LM-forsterkeren jeg hadde i hus samtidig med Pylon-høyttalerne.

Konklusjon

Kan du leve uten absolutt dypbass og et litt kjedelig utseende, er Pylon Topaz 20 utrolig imponerende høyttalere uansett hva slags musikk du forer dem med. Til prisen er de et røverkjøp!