Vi har hørt Revel på diverse messer, og der har de absolutt imponert. Noe helt annet er imidlertid å få et par av høyttalerne hjem i egen stua og i kjente omgivelser. Revel 226 Be er mindre enn vi trodde, og måler inn på så vidt over meteren. Det plasserer dem blant de mindre gulvstående høyttalerne jeg har hatt i stua, men det går absolutt ikke ut over størrelsen på lydbildet. De spiller mye større enn den fysiske størrelsen skulle tilsi, og har mye mer futt og fart enn det jeg har opplevd tidligere fra denne produsenten. Det er ikke alltid størrelsen som teller!

Beryllium

Det er flere produsenter som benytter beryllium i diskantene sine. De meste kjente er kanskje Focal, men vi har også hatt høyttalere fra Usher, Magico og andre benytter det ekstremt lette metallet. Sammenliknes med aluminium er beryllium bare halvparten av vekten, og mer enn 4 ganger stivere. Bakdelen er at beryllium er et ganske sprøtt materiale, og det er meget giftig Her er denne løvtynne og lette membranen drevet av en betydelig magnet. En dobbel 85mm keramisk magnet fungerer som motor og skal gi elementet særdeles lave forvrengningsverdier. Den akustiske linsen på forsiden fungerer som beskyttelse for membranen, men også for å kontrollere direktiviteten slik at den skal integreres best mulig sammen med mellomtonen. Harman-Revel F226Be-WA-Front B_RT.jpg

Mellomtonen er på 13cm og bassene på 16,5cm har alle membraner av aluminium, men det benyttes en prosess for å skape et tynt keramisk belegg på begge sider. Det skaper en sandwich som er ekstremt stiv, men uten at vekten øker vesentlig. Poenget er som vanlig å hindre at membranen bryter opp under spilling, og at den oppfører seg som et perfekt stempel i hele arbeidsområdet. Alle metallmembraner gjør det før eller siden, men gode konstruksjoner gjør det kun langt over det området de skal jobbe i. Da er det relativt enkelt å lage et delefilter som filtrerer bort problemet. Enten ved å lage et bratt filter, eller utstyre det med en sugekrets. I filteret til Revel F226Be sitter det luftspoler og filmkondensatorer av god kvalitet. Effektiviteten er oppgitt til 90dB, men er minst en dB mindre i virkeligheten og den er 8 Ohm. Delefrekvensen er så lav som 2100Hz mellom diskant og mellomtone.

Stødig kabinett

Selv om disse høyttalerne har svært kompakte ytre mål, veier de inn med litt over 26kilo hver. Kabinettet virker veldig godt satt sammen og godt dempet mot resonanser. Du kan få høyttaleren i sort, hvitt, sølv metallic (!) og valnøtt. Finishen på våre testeksemplarer er utmerket. Den innebygde bassporten er rettet forover. Det gjør det så vidt litt enklere å plassere høyttaleren, men i tilfellet med F226 Be er bassen rundstrålende i hele arbeidsområdet til bassene. I praksis betyr det at de behøver litt plass rundt seg for å vise seg skikkelig frem, men det holder med noe rundt de 60 centimeterne jeg valgte som avstand til veggen. Bassporten er med å hjelpe høyttalerne til å nå en nedre grensefrekvens på 48Hz (-3dB), men de har overraskende god respons langt under dette området, og spiller helt ned til 36Hz (-6dB). Her får de litt hjelp fra rommet, og det resulterer i en overraskende mektig og dyp bass i forhold til den kompakte størrelsen. En ting er høyden, men bredde og dybde tar ikke akkurat over stua.

Høy lydkvalitet

Det er mange høyttalere som har flott oppløsning uten at de helt klarer å gripe tak i lytteren. Revel F226Be svarer på denne utfordringen med en lyd som det er lett å like, og lett å leve med. Til tross for en svært åpen, kjapp og luftig øvre mellomtone og diskant, skal det ganske så umulige innspillinger til for at det blir for spisst, lyst eller skarpt. Men det er som med alle andre diskanter i denne pris og kvalitetsklassen. Så selv om høyttaleren er kompakte og enkle å ha med å gjøre, kreves det en viss innsats fra forsterkerens side. Viser den de minste tegn til uro eller dårlig oppløsning, er høyttalerne nådeløse i sine avsløringer. Nå må ikke forsterkeren koste skjorta, men det virker helt feil å kjøpe disse høyttalerne uten å matche de med en forsterker i prisklassen fra 40-50k og oppover til omtrent prisen til høyttalerne. Harman-Revel F226Be-BK-Terminal Cup_RT.jpg

De behøver også litt omtanke når det gjelder plassering. I tillegg til litt plass bakover mot veggen, trivdes de utmerket med noen få graders toe-in hjemme hos meg. På et punkt smalt lydbildet på plass og det åpnet seg et utrolig imponerende og dypt lydbilde, med nydelig fokus og en ekstremt nøyaktig plassering av instrumenter og stemmer bakover og utover på sidene av lydbildet. Lukker du øynene er det utrolig lett å tro at du har en betydelig større høyttaler stående i stua. Det hjelper selvsagt også at de to nederste oktavene har en fylde og tyngde som hører hjemme i en høyere vektklasse. Med Roon på Mac-en, via USB til en iGalvanizer fra iFi Audio (test kommer) og så inn i DAC-en til en Hegel H590 var jeg klare for å spille musikk. Som vanlig åpner jeg med de vanlige spillelistene, men sliter litt med å komme over i jobb-modus. Lyden er bare så fordømt lett å like, og ingenting virker i øyeblikket fjernere enn å sette seg opp i sofaen og koble inn den kritiske delen av hjernen.

Likevel – jeg begynner med Phoebe Bridges og hennes Punisher, og får en nydelig og svært luftig presentasjon av stemmen, og en uvanlig ryddig presentasjon av det ofte litt for sammenvevde, men også effektfylte syntetiske lydbildet i bakgrunnen. Bassen er ikke overveldende på opptaket, men det gir en antydning av hva som bor i høyttalerens to nederste oktaver. Gjengivelse av den bjellekiknende klangen i gitarene til Stevie Ray Vaughan er flott og imponerende dynamisk, men også hard, tøff og kantete slik den skal være fra en Fender Stratocaster med ganske så hotte single coil-mikrofoner. Og selv om denne låte handler mye om gitaren og den akkurat passe slitte stemmen til Stevie, er det sjelden jeg har hørt bassegitaren med samme tydelighet, presisjon og kontroll. Høyttaleren har ikke noe problem med å gi bassen tyngden og dybden den behøver, og du får et tungt og solid, men likevel godt balansert fundament under resten av lydbildet. 

Jeg spiller også Thomas Dybdahls helt utrolig nydelige Piece, og blir sittende med gåsehud på halve skrotten når stemmen hans trer inn i lydbildet. Den er så nær og ekte at kroppen reagerer enten jeg vil eller ikke. Det er som alltid et godt tegn og sier litt om at høyttaleren har en emosjonell formidlingsevne som ikke nødvendigvis har med klang eller andre ting å gjøre, men som er en åpenbar X-faktor ved enkelte høyttalere.

Så er det over i den mer forvrengte delen av musikkverdene med Opeth og deres Heir Apparent. Den låte er innom det meste. Metall, prog, folkemusikk og jazz, alt vevd sammen til en miks av lyder som det slett ikke er så lett å holde fra hverandre å gjengi på en skikkelig måte. Og det går stort sett alltid galt hvis høyttalerne mangler trykk, dybde og punch i bassen. Her går det imidlertid så det vibrerer i slengbuksa i tillegg til at det rett og slett er råtøft å lytte til. Ikke behøver jeg spille særlig høyt, heller. Høyttalerne responderer bra også på lavere volum, selv om dette ikke akkurat er soft bakgrunnsmusikk for eksistensielle og dype samtaler. På mindre gode høyttalere er denne låte egentlig ganske bråkete, men ryddigheten til Revel spiller inn enda en gang, og den får flyttet gitarer, orgler, mellotroner, growling og tung bass såpass unna hverandre at det faktisk fungerer uvanlig godt.MarkLevinson_No5805_No5105_No5101_Revel_F226Be_LS6.jpg

Jeg spiller selvsagt masse annen musikk også, og sitter igjen med et bestemt inntrykk av at Revel har truffet veldig bra med denne høyttaleren, og laget en flott allrounder nesten uten svakheter. OK, så har den ikke bassen til de største og tyngste høyttalerne i prisklassen, men tar du dens samlede egenskaper opp til vurdering er dette rett og slett en veldig bra og gledelig allsidig høyttaler.

Konklusjon

  Dette er en kvalitetshøyttaler for alle med litt begrenset plass eller som muligens har manglende tillatelse til å breie ut hifi-interessen i hele stua, men som likevel vil ha lyd i highendklassen. Den har likevel mer bass enn du forventer, og det trykker overraskende bra. Samtidig som mellomtone og diskant har imponerende oppløsning og byr på et særdeles detaljert og fargerikt lydbilde med flott holografi.