Hvordan er dette mulig?

Wiim kom som et skudd inn i markedet for noen år siden, men selskapet bak, Linkplay Technologies, ble stiftet så sent som i 2014 av tidligere ansatte i selskaper som Google, InterVideo og Harman. Produktene blir dermed designet i USA, og laget i Kina. 

Sortimentet er på kort tid blitt ganske bredt, og noen har kanskje sett den spillende pucken Wiim Mini som er en komplett streamer for en drøy tusenlapp. Før Wiim Ultra kom feiende inn på markedet var det kanskje Wiim Amp, en forsterker med innebygget strømmeløsning, de fleste kjenner til. Og de er nesten sjokkerende billige mål mot kvaliteten de legger for dagen. 

Møter jeg bekjente eller andre hifi-entusiaster blir det nesten alltid en diskusjon om jeg har testet noe interessant i det siste. I og med at jeg har fått Wiin Ultra i hus, har jeg fått noe nytt å snakke om. Wiim Ultra er superinteressant og den er det for veldig mange som hittil har sett i retning av Primare, Bluesound, Volumio og liknende strømme-enheter. Hvorfor skal vi komme tilbake til litt senere.

Wiim Ultra skiller seg ut fra flere andre tilsvarende prisede produkter ved at den har fargedisplay i fronten. Det er ikke store greiene, men med litt unge øyne går det fint å se hvilket band som spiller og navnet på albumet – hvis du ikke allerede har det liggende på den svært intuitive appen. Fronten har ellers kun et volumhjul som dobler som kontroll for play og pause, og en 3,5mm minijack for hodetelefoner. 

Kabinettet er forholdsvis enkelt bygget, men designen er moderne med runde hjørner og metallfinish. Baksiden er litt mer travel, og her finner du platespillerinngang (!) pluss en aux-inn, en analog utgang, subwoofer ut og en coax ut – hvis du ønsker å koble den til en enda bedre digitalkonverter (DAC), I tillegg er optisk inn og ut, HDMI-Arc og en USB-inngang. USB-inngangen kan du bruke til å koble en eksterne USB-DAC, eller du kan plugge inn en USB-stick med musikk. Wiin har også fått plass til en trigger-kontakt hvis du ønsker å benytte den i en installasjon. 

Den innebygde DAC-en er av ESS Sabre-typen. At de har tatt seg råd til å benytte en 32-bit/384kHz ES9038 Q2M Sabre-dac er en liten overraskelse. Jeg hadde, for å være helt ærlig, ventet meg en litt enklere løsning. 

I appen skal det godt gjøres å ikke finne en av dine favoritt musikktjenester, og der finne du også to forskjellige EQ-er, parametrisk og grafisk, og den har en lettforståelig romkorreksjon som du kan lagre for hver enkelt kilde inn. Romkorreksjonen benytter et enkelt frekvenssveip og mikrofonen i enten iPhone-en eller iPad-en din. Kanskje er den ikke presis nok for den jevne hifi-entusiasten, men den gjør faktisk en helt grei jobb.

Noe av det aller viktigste med enheter som dette, er at de er brukervennlige, enkle å koble opp og at de kan brukes av hele familien når de endelig er koblet opp. Jeg kan knapt tenke meg noe som er enklere og mer samarbeidsvillig å koble opp. Appen til Wiim lærer du deg på et halvt minutt, og selv om du nok må ta høyde for at enheten behøver en oppgradering før du er skikkelig i gang, tar ikke dette mer enn knapt 10 minutter. Fjernkontrollen, som kommer uten medfølgende batterier, må pares til enheten, men det skjer automatisk, og du får beskjed i appen når det er gjort. 

Wiim Ultra fant Tidal-påloggingen uten problemer og siden den også er Roon-ready, er du kun et tastetrykk unna å spille musikk. Den gikk også direkte inn i «familie-systemet» i TV-stue, hvor den erstattet vår eksisterende HDMI-Arc-enhet på sekunder.

Wiim Ultra har en nøytral, åpen og gjennomsiktig lyd som gjør den enkel og ørevennlig å lytte til. Jeg hadde, for å være helt ærlig, forventet at den ville avsløre sine lydmessige mangler allerede med en gang jeg koblet den til, men dette skjedde ikke. Nå skal jeg ikke påstå at den konkurrerer med lyttereferansen jeg benyttet i denne testen. EverSolo DMP-A6 låter rett og slett bedre. Den er enda mer gjennomsiktig og har en holografi som nesten er skremmende naturlig. I tillegg til et enda åpnere lydbilde med større dynamisk kontrast, og mer å by på i bassområdet – selv med romkorreksjonen påslått i Wiim Ultra. 

Som med mange rimelige enheter har Ultra-en en forkjærlighet for musikk som ikke går altfor fort unna, eller som er bygget opp litt enkelt. Jeg vet ikke om man kan kalle det regne-utfordringer, for med et kompakt lydbilde med mange musikere i studioet, kan det høres at den mister litt av sin strålende kontroll på detaljene, og i etterklangen til instrumentene. Jeg sier «litt», og mener det, men noe MÅ det jo være som skiller den fra dyrere enheter – selv om dette absolutt ikke er noe som kommer til det umiddelbart. Du må ta jobben med å A/B-teste den for å finne frem til forskjellene, og finner du dem, kan du godt hende de ikke betyr noe som helst for musikkgleden. 

Jeg spiller litt forskjellig musikk med godt resultat, men starter som alltid litt pent. Det betyr damevokal og et ganske sparsomt lydbilde med få instrumenter. Allison Krauss og It Doesn´t Matter. Jeg synes det låter veldig fint. Stemmen har flott klang, og byr på et vell av informasjon og tekstur, og det er også slik at så lenge man ikke setter seg selv i «kritisk-lytting-modus» hører du knapt at det er en rimelig enhet du spiller på. Lydbildet er stort og flott, holografien er imponerende til prisen, og strengelyden fra gitarene er naturlig og troverdig. I tillegg har det hele en ganske lettflytende og liketil karakter som gjør den enkel å kombinere i de fleste hifi-systemer til proporsjonal pris. 

Med tyngre musikk går dette også veldig greit. Wiim Ultra er ganske lettbeint og har en overraskende stram og presis rytmikk, og brukbar dynamikk i mellombassen. Det gjør at den holder kontrollen også på hardere og tyngre materiale, og skaper den nødvendige fremdriften for at dette skal bli skikkelig moro. 

Har du en ekstern digitalkonverter bør denne være av god kvalitet for ikke å bli forbikjørt av Wiim Ultra. Det min mening virker det ikke umiddelbart fornuftig å koble denne til den innebygde DAC-en i en forsterker som koster noe særlig under 10-15k.

Platespiller-inngangen er grei nok, og det er den også som forforsterker. Selv om det nok ikke er her den imponerer mest. Det er først og fremst som ren streamer at den gir konkurrentene et ektefølt og helt nødvendig behov for å stå grytidlig opp om morgenen, og forsøke å finne ut av hva Wiim egentlig holder på med. For Wiim Ultra spiller veldig bra, og til og med fantastisk når vi kikker på den veldig hyggelige prislappen. 

Så om det er noen som spør meg i morgen om jeg har testet noe interessant og oppsiktsvekkende den siste tiden, er det enkle svaret - en Wiim Ultra.