Dali Rubicon 2

Rubicon erstatter den meget suksessrike serien Mentor, som jo har vært på markedet en god stund, og så måtte de jo selvsagt ha et sted å benytte den fantastiske magnet-teknologien de fikk tilgang til i Epicon-serien. Den er faktisk en liten revolusjon, og jeg tipper at det er mange høyttalerprodusenter som veldig gjerne kunne tenke seg å kunne benytte denne teknologien.

Magneter

Det er selvsagt mye som skal til for å lage en fantastisk høyttaler, men den nye, støpte SMC-magneten gir absolutt sitt bidrag. Vi forventer ikke den skjellsettende lyden til Epicon, men det blir spennende å se hvor langt vi kan komme. SMC betyr Soft Magnetic Compound som er et jernpulver ( kall det gjerne innbakt ) som er magnetisk, men som ikke leder strøm. Det gjør at det ikke oppstår elektriske strømmer i magnetmaterialet. Strømmen i magneten er selvsagt uønsket, og fører til at motorkraften ikke blir lineær. Noe som igjen gjør at det oppstår en uforutsigbar bremse-effekt avhengig av hvilken frekvens du spiller på, og på hastigheten membranen beveger seg.

Magneten har mest for seg i bassen, der det i Rubicon 2 er benyttet et element på 6,5 tommer. Diskanten er på 29 millimeter, og står denne gangen ikke montert i den hybrid-diskanten. Kanskje noen synes det er litt merkelig at Dali skryter så uhemmet av denne hybriden, for så ikke bruke den i Rubicon 2. Kanskje er det på grunn av plassen den tar på frontbaffelen, og kanskje på grunn av prisen, eller litt begge deler.

Den diskanten de benytter er meget lett og har mange av de samme egenskapene som hybriden med bånddiskant, og det skrytes av dens åpenhet og evne til å spille superhøyt opp i frekvens. Kabinettet er utrolig flott laget. Det er stivt, kompakt og med ekte finer som virkelig ser vakker ut. Terminalene på baksiden er av det seriøse slaget.

Lyden er flott

Med bassporten bak vil den ikke trives helt inntil veggen, men det er den eneste plasseringsmessige begrensningen jeg kan komme på. Likevel låter den aller best når den får en halvmeter eller så ut fra bakveggen. For nær bakveggen synes jeg høyttaleren blir for basstung, men det ser ikke egentlig ut som om det er noen grense for hvor langt ut de kan flyttes. Dette vil variere fra rom til rom, men noen bokhyllehøyttaler er det altså ikke.  

Dali Rubicon 2 virker kjappe, spillevillige og energiske, men har samtidig et klangbilde som ikke sliter deg ut, eller gjør deg lyttetrett. De spiller også all musikk med den samme overlegne lettheten vi hørte i Epicon, og som jeg knapt trodde det var mulig å kopiere i denne prisklassen.

Etter å ha sittet og lyttet til dem noen timer, og kikker etter i notatene har jeg skrevet veldig mye om mellomtonen, selv om diskanten og den nedre bassen også er av god kvalitet. Det er ikke uten grunn. Mellomtonen er nemlig uvanlig detaljert og frisk, og har meget stor evne til å engasjere lytteren. Så til de grader at jeg blir sittende og nikke anerkjennende med hodet, mens jeg småflirer litt for meg seg. Dette er bra!

Høyttaleren graver også meget dypt i musikken for å hente frem detaljer du knapt har oppdaget tidligere, og den har en enorm kontrast både i dynamikken og i klangfargene den maler opp lydbildet med. I tillegg har den et fokus på stemmer og instrumenter som gjør det veldig gøy å lytte til musikk. Det gode fokuset gjør at opptaksrommet oppfattes som romslig og at det er god plass mellom instrumenter og stemmer. Lydbildet du får når du har satt opp høyttalerne på beste måte, er i skikkelig 3D.

Det er også morsomt å høre hvordan de takler forskjellige typer musikk. Helt til å begynne meg syntes jeg høyttaleren var en liten råtass, men ved å spille litt skikkelig forvrengt elgitar, heite saksofoner og hektisk cello, kom jeg til at de evner å hente frem instrumentenes sjel, identitet og naturlige råhet. Ikke noe mer og ikke noe mindre. Med innspillinger som er myke, lekre og litt parfymerte, viste den derimot frem all den finessen, oppløsningen og lekkeriene den skulle, og enda litt.

Den klarer altså å hente frem alt du ønsker av råhet og villstyrig musikkutøvelse, men er også full i stand til å trylle med detaljer og trekke deg å til de grader inn i musikkopplevelsen at tid og rom opphører å eksistere. Du vet når det tar minst 20 sekunder etter at musikken har tonet ut, før du igjen oppnår full bevissthet.

Konklusjon

Det er ikke helt Epicon-kvalitet, men det er faktisk ikke så veldig langt unna. Renheten i bassen er lett å legge merke til, og når bassen absolutt ikke gjør noe ugang, kommer også mellomtonen frem på helt uvanlig vis. Høyttaleren blir rolig, presis, detaljert og åpen på en måte jeg liker veldig godt, samtidig som den er livlig, ærlig, troverdig og rasende festlig. 

Dali har gjort en flott jobb med denne høyttaleren, og laget en høyttaler som er noe av det meste levende og engasjerende jeg har hørt på lenge. Jeg leter litt etter ord her, og sitter og lurer på om fortryllende er en brukbar beskrivelse.