Spiller i eliteserien

Tekst: Håvard Holmedal (haavard@sterepluss.no)

Det er kanskje her jeg skal skrive at du nå endelig kan kaste CD-platene dine på søplehaugen. Moderne teknologi har tatt igjen lyden du kan få fra fysiske formater, og med Tidal rett inn på anlegget hjemme er det ikke all verdens mening i å bruke noen meter hylleplass for å få plass til all musikken. Det vil si – hvis du er villig til å bruke en ganske drøy sum på en nettverkspiller. Vi testet ut Linn Selekt DSM i forrige utgave, Naim sin rimeligste spiller ND5 XS2 i utgaven før der, Bluesound før der igjen, og nå er det NDX 2 som står på testbenken. Foreløpig konklusjon er at det er mye musikk å få ut av rimelige nettverkspillere, men at digitalkonvertering og analog elektronikk ikke helt er på et nivå som klarer å få meg ut av stolen og ut på gulvet for å finpusse luftgitarteknikken min. De som har sett den er helt sikkert av den formening at den trenger en total renovering, og ikke bare litt finpuss, men det er bare så altfor sjelden jeg virkelig blir totalt revet med og grepet av musikken som brettes ut foran meg. 

Hva er det Naim gjør? 

Det er ikke mer enn et par uker siden jeg satt og snakket med noen folk fra Naim på OHC. Diskusjonen snudde seg raskt i retning av NDX2 og hva som skiller denne fra andre tilsvarende spillere, eller for den saks skyld – andre kombinasjoner av spillere og DAC-er i omtrent samme prisklasse. Naim er raske til å poengtere viktigheten av en god og stabil strømforsyning, og god isolasjon mellom de enkelte kretsene i elektronikken. Blant annet har de bygget et eget Faraday-bur rundt standby-kretsen. Det er selvsagt også separate strømforsyninger til de forskjellige kretsene i spilleren. Kretsene er også avkoblet fra chassiset, og det er også terminalene på baksiden. For å løfte opplevelsen ytterligere insisterer Naim på at tilkobling av den eksterne strømforsyningen XPS DR er veien å gå. Da snakker vi om enda drøyt femti tusen i tillegg. Hva vi fikk ut av dette kan du lese om på sidene etter denne testen. På innsiden av enheten behandles alle data i 40bit med 16x oversampling (opp til 768kHz klokkefrekvens) og det benyttes siste generasjon SHARC DPS, mens digitalkonverteringen gjøres med Burr-Brown PCM 1792.

En svært nøyaktig klokke sørger for ekstremt lave jitterverdier. Naim bruker også proprietære algoritmer for oppsampling av signalet. Det er ikke spesielt for NDX 2, men noe du også finner i de andre nettverkspillerne og DAC-ene til Naim. Filtrene er diskret bygget opp, og Naims egne DR diskrete spenningsregulatorer brukes ved kritiske punkter i elektronikken. 

Fleksibel enhet 

Jeg kobler opp et ganske stort antall produkter til nettverket hjemme i løpet av et år, og noen skaper såpass frustrasjoner i en travel testhverdag at jeg har lyst til å ta dem i nettledningen og slenge dem i veggen. Naim er litt bedre enn de fleste, og du kommer til å sette pris på at enheten er såpass kjapp at den ikke setter i gang flere minutter lange søk for å finne nettverk og koble seg til valgte tjenester. 

Vil du bruke NDX 2 sin innebygde DAC også til andre enheter er det fulle muligheter for det. Den kommer levert med 2 optiske innganger, en coax RCA og en ekte 75Ohms coax BNC. Du har også en utgang til en ekstern DAC.  NDX2 spiller av omtrent alt av mulige lydformater og det inkluderer formater som blant annet Wav, Flac, Alac, MP3, AAC og DSD.  

Naim-appen styrer det meste 

Har du noensinne benyttet en nettverkspiller, Spotify, Tidal eller andre musikk-tjenester på en mobil-telefon eller iPad, får du rask og god oversikt. App-en er god, brukervennlig og enkel å bli kjent med selv om dette er ditt første app-styrte produkt noensinne. Appen kontrollerer oppsettet av enheten, og når det er gjort får du tilgang til Spotify Connect og Tidal, men den er også Roon-ready og har Chromecast bygget inn. I tillegg får du også Radio via iRadio. For tilkobling vil du sikkert også sette pris på at den allerede er klar for AirPlay2. Det er selvsagt ikke noe problem å kontrollere spilleren via displayet i front, men jeg foretrekker absolutt den økte komforten ved å kunne sitte henslengt i sofaen med iPad-en foran meg. 

Du kan benyttet den via både 2,4 og 5gHz trådløst nett, men den kan selvsagt også kables. Noen spillere blir mer stabile og mindre plundrete å bruke med kabel, men med NDX2 hadde jeg ikke en eneste hendelse hvor signalet ble brutt eller forstyrret. Den er etter det jeg erfarte dønn stabil. 

Men det er en ting. Jeg synes spilleren låter så vidt litt bedre kablet. Jeg oppfatter lydbildet som enda litt åpnere, med mer luft, og enda litt stillere og roligere. Dette er det ikke helt konsensus om, for å si det mildt, men forsøk gjerne selv. Synes du det låter bedre, er svaret gitt. Selv om det å formidle det videre avgjort kan være sosialt krevende. I enkelte sammenhenger slipper du lettere unna med å hevde at jorden er flat enn å hevde at det er forskjell på to forskjellige digitale signaler.  

Er Naim morsommere enn andre?

Årsaken til spørsmålet er at jeg oppfatter musikk spilt via NDX2 som mer engasjerende, og at det er en energi i den rytmiske fremdriften som skiller den fra for eksempel Linn Eksakt. Linn er supernøytral, nøktern og korrekt, og en meget god spiller, men selv om hjernen kanskje til og med foretrekker dette, er det NDX2 som får hjertet til å banke litt fortere og få frem en emosjonell opplevelse av musikk. Jeg mener dette har noe med fremdrift, fart, rytmefølelse og evne til å hente frem livgivende detaljer dypt nede i lydsporet. Mye detaljer er det mange spiller som kan vise frem, men de fremstår med en sjelden troverdighet som på sitt beste får gåsehuden til å krype oppover armene, og nedover ryggen – selv om du ved avspilling av samme låt noen minutter i forveien bare lot musikken passere uten å egentlig «føle» den. 

Denne evnen til å bringe liv til musikken mener jeg er en fremtredende identitet ved Naim. En identitet det nærmeste er mulig å kjenne igjen selv om det spiller på utstyr du ikke kjenner spesielt godt. Som for eksempel på demo-en hos OHC hvor det ble spilt på Audiovector QR5. En høyttaler som oppførte seg strammere og mer presis enn jeg kan huske å ha hørt den i andre sammenhenger. 

Hjemme hos meg spiller det med en nærhet og en følsomhet for det musikalske som jeg synes er naturlig og troverdig, og med det følger det også sterke emosjonelle opplevelser. Om Naim er morsommere enn andre enheter er et åpent spørsmål, men den er avgjort morsom. Noen ganger så til de grader at du blir sittende med et smil om munnen når favorittmusikken leker med deg. 

En ting er store dynamiske evner, som når det høres ut som Dave Weckl tar fem meter løpefart og kliner til på skarptromma. Eller når Michael Hedges plutselig dundrer håndflata i kroppen på kassegitaren på plata Aerial Boundaries. Det er en god stund siden jeg har spilt akkurat det sporet, og jeg må innrømmet at ble omtrent like skremt som første gang jeg hørte det. En ting er selve overraskelsesmomentet, men det er også en følelse av trykk, tyngde og en naturlig resonans i treverket som gir troverdighet til opplevelsen. 

Detaljert og ryddig

Etter at jeg har fått spilt fra meg og avreagert med Naims kraftfulle spillemåte, utmerkede fundament og tyngde, er det opplevelsen av NDX2s fine og ganske så raffinerte detaljeringen, og det utrolig godt organiserte og ryddige lydbildet som tar over. Det skulle bare mangle. I denne prisklassen holder det ikke at det er bare er morsomt å spille rytmisk krevende og dynamisk utfordrende musikk. Jeg tar det helt ned og spiller Sleep med og av Max Richter. Det viser seg ganske fort at Naim NDX2 også har noe å tilføre av ro og avslappethet til et neddempet lydbilde. Anslagene på pianoet, kompleksiteten i klangen, dybden i den ekstra bassen og hvordan lydene blir plassert i lydbildet, og hvordan klangene klinger ut er sjeldent flott presentert.

Det samme inntrykket av kompleksitet og finesse følger i all musikk jeg spiller, og det er ikke så nøye om det er Rammsteins store gitarvegger eller de harde elektroniske lydene til Trentemøller. Du får en deilig innsikt i oppbygningen og innholdet i hver tone, materialet det spilles på, mikrofonene som benyttes og formen på scene og opptaksrom.  Jeg synes Naim har truffet perfekt med klangbalansen. Det er nøytralt, men det kan sies om mye Hi-Fi som likevel har en tendens til å bli litt tynt og spinkelt. Her det derimot kropp og tyngde, og en naturlig fylde slik du opplever når du er i nærkontakt med ekte instrumenter og musikere av kjøtt og blod. 

Konklusjon

Naim NDX2 spiller musikk på en måte som skaper høy stemning i stua. Musikken blir engasjerende og underholdende, men også særdeles detaljert, oppløst og full av liv. Fundamentet er stødig, kontrollert og stramt, og på oversiden bygges det et flott organisert og ryddig lydbilde med svært presis plassering av instrumenter og stemmer. App-en er bra, innganger for eksterne digitale kilder enda bedre, men det aller beste er at du garantert kommer til å høre mer musikk.