dCS Rossini DAC

For 30 år siden ble Data Conversion Systems, forkortet dCS grunnlagt i Cambrigde i England av en gjeng elektroingeniører. Deres første produkter var ikke hifi-relaterte, men Blue Vixen radar-systemer for det britiske jagerflyet Sea Harrier FA2.

Det tok imidlertid ikke mer enn to år før verdens første 24-bits analog-til-digital-konverter, dCS 900, ble lansert med blant annet Bob Ludwig fra Gateway Mastering Studios som en av de prominente kundene. 

I 1993 kom den første konverteren fra dCS som konverterte andre veien, dCS 950. Den blir en sensasjon verden over, og to år senere kom selskapet med både ADC og DAC som kunne ta høyoppløste filer i 24bit/96kHz-format. Siden har ikke dCS sett seg tilbake, og produkter som Elgar, Verdi, Purvell, Delius og senere p8i, Puccini og Vivaldi bare bekrefter dCS som en av de mest anerkjente produsentene av cd-spillere og konvertere.

I dag består produktspekteret til dCS av tre serier, Debussy som er den billigste, Vivaldi som er den dyreste, og Rossini-serien i midten. Den består av en cd-spiller, en master-klokke og en dac. Det er sistnevnte som er blitt testet.

Rossini DAC

Sentralt i Rossini-dacen står dCS sin legendariske Ring-dac. Ifølge dCS har den langt bedre linearitet ved lave nivåer enn andre konvertere noe som skal gi større klarhet i gjengivelsen. Selve teknologien for den digitale prosesseringen er hentet fra toppmodellen Vivaldi.

Rossini-konverteren har innganger nok til å være et digitalt nav i anlegget. Den har to usb-innganger, en koaksial innganger, en bnc-inngang, en optisk og to balanserte AES/EBU-innganger, i tillegg har den tilkobling til ethernet, slik at den kan brukes direkte som streamer for Tidal og andre strømmetjenester, samt kobles til musikk som er lagret på harddisk i nettverket ditt.

Kontrollen av dacen gjøres via bittesmå knapper under displayet, eller via fjernkontroll (som av alle ting er ekstrautstyr på et produkt til 225.000 kroner!) eller gjennom en gratis app for Apple-produkter. Android-versjoner finnes ikke i skrivende øyeblikk. Det betyr altså at dersom du ikke har koblet Rossini dacen til nettverk, så må du enten bruke de bittesmå knappene eller bruke enda mer penger på å kjøpe en fjernkontroll, en iPad eller iPhone.

Det er selvsagt både ubalanserte og balanserte utganger. Med digital volumkontroll har du muligheten for å koble dacen rett i en effektforsterker, dersom du ikke trenger andre signalkilder eller bare har digitale kilder som du kobler til Rossini-dacen.

Koblet til nettverket var det en enkel sak å legge til mitt eget Tidal-abonnement, så lyttingen har foregått med Tidal, via pc og med min egen Oppo-spiller som drivverk. Alt har fungert uten plett og lyte, men brukergrensesnittet for Tidal i Rossini-appen var ikke spesielt imponerende. Særlig viste det seg at å skulle spille av en hel spilleliste eller et helt album bød på litt utfordringer, før man fant ut at appen som standard bare spiller av en og en låt. Da er det fristende å benytte Airplay i stedet og styre det direkte fra Tidal sin egen app. Noen åpenbar forskjell i lydkvaliteten på de to alternativene oppdaget jeg ikke, og Spotify gadd jeg ikke en gang å forsøke meg på. Det skyldes at jeg synes det er litt sært å skulle splashe ut langt over 200.000 kroner på en dac for å spille komprimerte mp3-filer. Hvorfor bruke masse penger på kvalitet på avspilling når man skal spare småpenger på å velge dårligere kvalitet på det man avspiller.

Det er nemlig liten tvil om at dette er et kvalitetsprodukt. Hele den digre boksen (44,4 x 43,5 x 12 cm) veier nesten 16 kilo. Den virker så godt skrudd sammen at det er som å løfte en diger blokk aluminium.

Vit også at du kan oppgradere Rossini-dacen med en Rossini masterklokke for å løfte lyden ytterligere. Det vil tappe deg for nye 70.000 kroner.

Både byggekvaliteten og mulighetene den gir, vitner om et produkt i den absolutte high-end-klassen. Spørsmålet er om lyden holder følge.

Lyden

Rossini-dacen ble koblet inn i anlegget rett etter at jeg hadde hatt PS Audio sin formidable Directstream dac i anlegget, og som du kan lese testen av det forrige nummeret av Stereo+. Det er en dac som har vunnet utallige priser og blitt rost i skyene over hele verden.

Rossini-dacen koster nesten nøyaktig det samme som fire Directstream-dacer, så den burde låte ekstremt mye bedre for å forsvare prisforskjellen. Det er kanskje den største utfordringen når man kommer opp i denne kvalitetsklassen. Man når et punkt hvor ytterligere lydforbedringer koster masse penger. Både fordi delene man benytter ikke lenger produseres i like store kvanta, noe som øker prisen, men også fordi utviklingen av produktene for å skvise enda mer godlyd ut tar tid, og tid er som kjent penger. I tillegg vil antallet solgte produkter når man når såpass høyt i pris være langt lavere, slik at utviklingskostnadene må deles på færre solgte enheter.

Nå skal ikke dette leses som noen unnskyldning for hvorfor ting er dyrere enn andre. Det kunne jo tenkes at Rossini bare var dyrere, men ikke bedre enn den forrige dacen jeg testet. Nå skal det uansett sies at dersom spørsmålet er om Rossini er fire ganger bedre lydmessig enn Directstream, så er svaret et klinkende klart nei. Spør du derimot om lyden fra Rossini er bedre enn Directstream, er svaret et like klinkende klart ja. Selv om forskjellen lydmessig er langt mindre enn prisforskjellen.

Det er åpenbart noen lydmessige forskjeller mellom de to dacene. Umiddelbart virker Rossini å være litt lysere i klangen, men det kan nok være at Rossini er tettere på dønn nøytral, og Directstream en anelse til det varme. Forskjellene er imidlertid ikke større enn at matching til resten av anlegget ikke bør by på noen problemer for denne Rossini-dacen. Dernest bretter Rossini ut lyden i opptaksrommet på en helt fantastisk måte. Det er en voldsom bredde og dybde, og ikke minst presisjon som skal bli vanskelig å gå vekk fra når Rossinien sendes tilbake til importøren. Den har også et detaljnivå over hele frekvensområdet som er aldeles glimrende. Her hører man smådetaljer som det i mange selv veldig gode konvertere bare hintes til. Det gjør at man blir gående på skattejakt i plate etter plate for å finne ut av hva som skjuler seg i musikk man trodde man kjente ut og inn – også lydmessig.

Dette detaljnivået kan kanskje virke overveldende og nesten forstyrrende på den totale musikkopplevelsen når man hører det første gang, men her er det svært viktig ikke å la førsteinntrykket stikke av gårde med den endelige dommen. Rossini handler nemlig ikke om detaljer framfor musikkens totale inntrykk. Snarere tvert imot. Det er bare det at man trenger å venne seg til detaljnivået før hjernen klarer å koble det sammen til bare deilig musikk. Hør for eksempel på koringen i begynnelsen på tittellåten til salige Leonard Cohens siste plate You Want It Darker. Her hører man hver eneste stemme. Å gå tilbake til min Oppo-spiller oppleves som å gå fra den deiligste kjøttmiddag på en trestjerners Michelin-restaurant til å ta med seg den samme tallerkenen med mat ut på kjøkkenet og kjøre den forsiktig i blenderen for å lage lapskaus. (Dette var en del overdrevet, men du skjønner forhåpentligvis tegninga)

Når det gjelder de ulike frekvensområdene, bass, mellomtone og diskant, så er det bare å konstatere at her er alt på stell. Bassen er kontant, utrolig detaljert og definert. Mellomtonen avdekker lag på lag av informasjon. Her skjules ingenting, og det er klangrikt så det holder. Stemmer låter fantastisk flott, men uten noen ekstra hjelp til pondus dersom opptaket ikke allerede har lagt det inn, mens diskanten bare fortsetter oppover og oppover med det samme nivået, den samme oppløsningen og luftigheten som denne Rossini-dacen er så god på.

Dynamikken er også eksplosiv, uten at den gir noen ekstra hjelp i nedre mellomtone, men Sing Sang Sung med Big Phat Band og Heirate Mich med Rammstein smeller så det holder. Faktisk har jeg ikke et eneste punkt å klage på lydmessig. Det er strengt tatt irriterende for en hifi-anmelder. Likevel må jeg innrømme at det sannsynligvis er noe, for dCS lager jo enda mer ekstreme ting enn Rossini, og jeg har ikke en gang hørt denne med den eksterne masterklokken som skal løfte lyden enda et hakk.

Konklusjon

Jeg har en kamerat som har dCS sin digital-til-analog-konverter Rossini stående permanent i eget anlegg. Først nå skjønner jeg hvor heldig han er. Den låter så utrolig bra at selv den ekstremt høye prisen nesten blir forståelig. Nå må den lottokupongen snart gå inn. Vil ha, vil ha, vil ha.

Spesifikasjoner: www.dcsltd.com

Testutstyr

Boulder 865 integrert forsterker

Oppo BDP105 multispiller

Magnepan MG3,7 høyttalere

Soltanus ESL Virtuoso høyttalere

REL S5 subwoofer

Isotek Titan G2 strømrenser

Isotek Sigmas G2 strømrenser

Ecosse The Director koaksial digitalkabel

Blue Jeans Cable LC-1 signalkabler

Blue Jeans Ten White høyttalerkabler

Isotek Synchro strømkabler

LessLoss DFPC Signature strømkabler

Audiophile Vibration Control rack

Audiophile Vibration Control komponentføtter

A.R.T. Q-dampers spikesunderlag

Soundcare Superspikes høyttalerføtter

Vicoustic Premium Wave Wood akustikkplater

Egen 16A-kurs til anlegget kablet med FAT LMC